Å ikke stå alene

Innlegget stod først på trykk i Oppland Arbeiderblad i juli 2016.

For å kunne yte god og forsvarlig helsehjelp må leger hvile som alle andre arbeidstakere. Gjennom flere ti-år har vi beveget oss vekk fra tidligere tiders lange og uregulerte arbeidsøkter. I retning av mer forsvarlige ordninger med vern for den enkelte lege. En avdelingsleder kan ikke lengre forvente at en underordnet lege skal kunne arbeide flere døgn i strekk. Det er bra, for ingen er tjent med leger som er utslitte, verken legene eller pasientene.

Leger i sykehus er stadig unntatt arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven. Legeforeningen og arbeidsgiverforeningen Spekter har i en årrekke gjort det mulig for arbeidsgiver å planlegge med at leger jobber inntil 60 timer per uke, og 19 timer i strekk. Dette omfattende unntaket er gitt med en viktig forutsetning; ordningen er kollektiv for legene i et vaktlag. Arbeidsplanene må rullere etter et fast mønster og det skal være mulig for tillitsvalgte å føre kontroll med arbeidsbelastningen. Med rullerende og felles tjenesteplaner fordeles arbeidsmengden på legene på avdelingen, og intensive arbeidsøkter avløses av uker med mindre arbeid.

Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter ønsker nå å innføre nye ordninger for legegruppen. Man vil styre mer. Økt fleksibilitet for både arbeidstaker og arbeidsgiver er blant honnørordene. Hvorfor? Å kunne planlegge bedre er argumentet som fremføres. Men det er ikke sant. Jeg vet om jeg skal jobbe vakt i påsken i 2019 om jeg fortsetter i samme turnus som jeg gjør nå. Eller om jeg er til stede en dag i mai 2021 om arbeidsgiveren min absolutt må vite det. Det sørger den kollektive, rullerende planen for å fortelle meg. Har mitt sykehus spesielle behov knyttet til arbeidstiden til legene, kan dessuten arbeidsgiver når som helst innlede dialog med oss tillitsvalgte for å finne balanserte avtaleløsninger. Dessverre ønskes ikke dialog. Man ønsker seg heller full frihet i sentrale avtaler til å definere når jeg skal være fraværende fra familien. Er det så farlig da? Gjett om det er!

Ved å fjerne kollektive ordninger og lage individuelle planer for hver enkelt sykehuslege, gis arbeidsgiver en vid adgang til å styre den enkeltes arbeidstid - en ordning som savner sidestykke i norsk arbeidsliv. Det er helt åpent for å legge uke på uke med 60-timersuker etter hverandre om driften tilsier det. For selv om legen har avtalt arbeidstid på 43,5 timer per uke, er det bare å senke gjennomsnittet ved å legge til noen uker uten arbeidstid overhodet rett i etterkant. Og hva skal man som ung lege gjøre om man er i vikariat eller aller helst vil ha en attraktiv stilling på kirurgen? Man sier ikke nei til en foreslått vaktplan i hvert fall - en vaktplan som bare er din. For du tør ikke sette din egen karriere på spill og det er heller ikke noen tillitsvalgt der som har noe å stille opp med for deg - slik det var før da ordningen omfattet hele vaktlaget.

Forsvarlighetsbegrepet er tøyelig, og spesielt når rammene for sykehusdrift skal holdes. Det vet vi godt på Gjøvik sykehus etter det som har kommet fram i Reinertsen-saken. Økonomien er et trumfkort stadig oftere i norske sykehus. Også når det gjelder planlegging av den enkeltes arbeidstid. Leger kan utgjøre en risiko når de er utslitte. Feil gjøres oftere, skade skjer hyppigere. Derfor er det i vår felles interesse at også legenes arbeidstid er regulert, og spesielt når denne yrkesgruppen har avtalt unntak fra bestemmelsene i loven. Arbeidsgiversidens forsøk på å individualisere arbeidstidsordninger som ligger utenfor lovens grenser er en uforsvarlig ferd, og som tillitsvalgte for en viktig yrkesgruppe i sykehusene, må vi sette foten ned. Hit, men ikke lenger! Vi vil ikke åpne for ordninger som muliggjør rovdrift på våre medlemmer, og som i ytterste konsekvens vil kunne være skadelige for virksomheten i våre sykehus.