Mentalhygiene for leger (og anna folk)

Som vanlig er pasientene det greieste med hele jobben. Vi har endel å holde fingra i, det kan bli overveldende for selv den beste.

Som vår kjære redaktør sa det så treffende, jeg er lege, jeg gjør feil. Helst minst mulig, og hver gang med et håp om å lære noe av det. Som oftest er feila små og fører ikke til noe mer enn det du kan rette opp i uten at det påførte skade på en pasient. Men vi vet sjelden når de små feila er små eller når de er store. Det er alt som skjer etter feilen som avgjør det.

Det kan være milligram i stedet for mikrogram på en forordning, det kan være at man blander sammen historiene til to pasienter med liknende problematikk, det kan være usignerte prøvesvar, glemme en interaksjonssjekk.

Veldig ofte skjer det nettopp ingenting. Det er de gangene det ikke skjer ingenting vi får høre om det. Så vi må være nøye.

Vi er helt avhengige av gode systemer rundt oss, kompetente sykepleiere som følger med, og et arbeidsmiljø hvor det er greit å si ifra og hvor kolleger minner hverandre om feil, hjelper hverandre og spiller hverandre gode.

Og så skal vi leve som tilnærmet normale folk.

Jeg har en teori om at den gode lege er et godt og rikt menneske. Gjerne en del av et kollegium hvor vi har ulike typer. Vi trenger alle Birkengutta på hjerte, vi trenger bokormene på nevro, vi trenger den musikkelskende psykiateren og bilnerden på røntgen. Vi trenger de ulike temperamentene, vi trenger personlighetene og forskjellene.

Så jeg vil slå et slag for å dyrke lidenskapene, det som man gjør når man ikke er på jobb.

Hva liker du?

Mange leger er i god form. Det er bra. De løper, sykler, svømmer, spiller tennis og what not? Det lever også en fortelling om at legen er generelt dannet og ofte behersker et musikkinstrument. Hvis jeg skal se på mitt lokale symfoniorkester så vil jeg si at det stemmer (og hvis du tilfeldigvis bor i nærheten av Gjøvik og er en habil instumentalist, så trenger vi alltids flere på både blås og stryk). Den generelle dannelsen er godt for deg som person, du trenger flere bein å stå på.

Livet inneholder motgang, jobben kan ikke være eneste beinet som holder deg oppe.

Du blir sannsynligvis gammel. Det meste tyder på det. Og det livet du skal leve bør ha en viss kvalitet. Les bøker som ikke heter Comprehensive textbook of. Gå på konsert, reis på turer, strikk en genser. Dyrk vennskap.

God mentalhygiene handler om å la jobben være jobb. Du får som regel ikke vært fjernlege fra kjøkkenbordet, så du kan like gjerne øve på å legge igjen sakene når du logger av DIPS. Det vil nattesøvnen din takke deg for. Tren sånn passe mye, så du holder deg tålelig frisk og lettpustet.

Jeg vil anbefale å hente barna til riktig tid på riktig sted så ofte som du kan. Hvis du ikke får det til en gang i blant så går det nok bra det og. Barnehagebarn blir veldig sjeldent forlatt av de ansatte.

Jeg husker ikke helt hvem som sa det, men det gjør ikke noe, fordi: Det går bra til slutt. Og går det ikke bra, så er det ikke slutt. Og ingen er seriøst bekymret for kaffemangel på sykehus.