Sykehusturné

For de som har vært på tur i vårt vakre land, kanskje som tvangsdeportert turnuslege, så vet vi at mange mil med E6 ligger mellom de fleste sykehusene i Oppland og Hedmark. 

Nå går det bru, over Mjøsa, i fra Ringsaker til Vestoppland, og hvis du bor på gærne sida, kan du ta buss til det uforgjettede sykehus. Helseekspressen er omtrent like effektiv som Ringruta, men er du riktig heldig kan du kjøre gul firmabil med muligheter for lysshow.

Lite vet de øverste sjefer om at den egentlige sykehusturnéen går for seg på innsiden av hvert enkelt sykehus.

Den klassiske pasient har noe vanlig. Lungebetennelse, magesmerter, hjerneinfarkt. Den klassiske pasient ER derimot ikke vanlig. Hun oppfører seg hvertfall ikke vanlig når hun er syk. Det er en eldre pasient, som bruker litt av hvert av medisiner, som passer mer eller mindre sammen. Hun skulle helst ha ryddet litt opp både hjemme og i papirene, og bildet er sjeldent så klart som bestillingen for innleggelse skulle tilsi.

For å få forklart prinsippene for sykehusturneen adekvat, vil jeg bruke medisinsk sjargong, og da må vi til utenlandsk:

 
Turf; To throw out, as from a place or position; eject: «when Adam and Eve got turfed out of Eden». Verb in medical jargon meaning to send a patient to be someone else's responsibility because the patient is either a pain to deal with, because they are not going to get better, or both.

Så la oss ta et eksempel: Pneumoni, tungpust, sneven av svikt i hjerte, nyrer og kognisjon. Pasienten kommer inn i første etasje. Lege vekkes i femte etasje, forbanner seg over tidspunktet, smiler allikevel. Bioingeniør kommer ned fra tredje og tapper blod. Pasient får penicillin, og kjøres opp i tredje for røntgenbilde. Kjøres enten opp i fjerde for intensiv behandling, eller ned i andre for sengepost. 

Etter tre dager begynner både fræmen og slektninger å lukte, så det er på tide å tenke på hjemturen. Pasienten er ikke riktig så enig. Pasienten har andre planer. 

Hjertesvikten spiller inn spardam i nattens mulm og mørke, pasienten føler trang for å stå opp og øke Mjøsas vannstand. Boms i bakken. Infeksjon, imovane og intens trang til urinering har ført til den mest fryktede av dem alle; fractura colli femoris. 

Turf to ortho!

Ortopeden ligger i tredje. Praktisk, der ligger røntgen også. Imidlertid ligger operasjon i fjerde, så det blir en svipp i heisen. Ortopedene sager og hamrer, måler, spikker og filer, til sementen er tørr og pasienten atter må ned i tredje, for nok ett bilde, i fifthy shades of grey. 

Dag tre postoperativt. De små stiftene ligger pent mot blek og flat hud, bandasjen blir stadig tørrere. Flott! Utskrivelse. En stakkar turnuslege protesterer. 

– Hva er det nå da?

– Pasienten er så slapp. 

– Ja, og så? 

– Hun er blek og puster så raskt, pulsen er høy og jeg tenker at hun virkelig ikke kan hjem. 

Turf to internal!

Hypovolemien er et faktum. Ned i andre etasje. SAG kommer i ekspressfart fra tredje og Ringer har løsningen. Nyrene produserer atter tilfredsstillende mengder av strågul klar væske.

Pasientens hjerne har fått nok av all turinga, og nok en gang er natten i anmars. Uroen sniker seg på, og omtrent som i en scene fra japansk skrekkfilm, står hun inne på vaktrommet i Evas drakt og spør etter bussen til Torpa. Diverse krypdyr har invadert sengen hennes og det er av ytterste viktighet at rommet tømmes for katter og slanger. Dessuten vil hun ikke ha noe av verken klær eller venfloner, mor blir redd om hun ikke kommer hjem fra skolen. 

Når sykepleier for n’te gang har gitt opp kombinasjonen sedasjon + mer sedasjon, er det bare en ting å gjøre.

Turf to psychiatry!

Ned i første. Ingen vet egentlig hva som foregår på psyk. De gjør noen greier; piller, sprøyter, prating, en tur i tredje og CT caput. På en eller annen måte blekner de deliriøse bilder, penicillin og væske har gjort sitt, og psykiaterne imponerer selv den mest drevne turfer. Pasienten utskrives til department of somewhere else.

Pakketur over Mjøsbrua? Det er ingenting som en pakketur innad i det enkelte sykehus.