«Hva driver du med, da?» spurte hun blidt – en sammenkomst blant venner og venners venners et cetera.
«Jeg er sånn sykehuslege», sa jeg, så likefremt jeg bare klarte.
«Nåh!». Et litt granskende blikk. På et lite hundrededels sekund ble den i utgangspunktet åpne tonen mellom oss skjevere og farget. Sykehusvesenets og legestandens kriser, feilbehandlinger, glipptak og overtramp ble påkalt bare i kraft av mitt blotte nærvær. Og så kom historiene; om familie, bekjente, tragedier i fete typer fra nettavisene. «Dukk!», tenkte jeg. «Distrahér henne med kakebufféten, og søk dekning!»
Hva har vi blitt til? Hva slags farger er vår rolle malt i? Hvor blir legen av i nåtidens helse(u)vesen? I maratonvakter slites legefrakkene mellom krav til leveranse av DRG-poeng, innsparing på materiell og støttepersonell, press for utvidelse av allerede nærmest uforsvarlige arbeidstidsordninger, og et hopetall av retningslinjer for alt fra hjerneinfarkt til diabetesbehandling. De fleste fastleger jeg har møtt brygger på magesår bare ved tanken på sistnevnte. Hva så med legerollen? Legekunsten? Faller den til grunnen etter å ha blitt revet og slitt mellom økonomi, pasientautonomi, politikk, medieoppslag og tekniske nyvinninger?