Pasientenes helsetjeneste – eller en helsetjeneste for pasientene?

Teksten er en omskrevet versjon av en kronikk som sto på trykk i Klassekampen 3. februar 2016.

Bent Høies store prosjekt som helseminister er å skape pasientens helsetjeneste. Tanken er god, og et helsevesen som bygges rundt pasientene og deres behov er ønskelig for alle. Helsesektoren tilnærmer seg stadig mer det private næringsliv, med mer serviceretting og strammere økonomistyring. Mer rettighetsbevisste pasienter stiller større krav til helsetjenesten, og kvalitetsbevisstheten vokser gjennom opplysning fra myndigheter og media, samt erfaringer fra private serviceytere. Pasienten som kunde er den nye trenden, men det er to viktige problemstillinger knyttet til dette: 

1:  Pasienter er ikke kunder i vanlig forstand.  

•  De er i en situasjon de ikke ønsker å være i, og bestiller ikke en feriereise eller en ny jakke. Pasientene søker hjelp i en helsekrise, og i enkelte tilfelle kan selv den beste behandlingen medføre vedvarende sykdom, plager, eller til og med død. 

•  Selv om dette er «å banne i kirken»: Pasienten har ikke alltid rett. Mange finner informasjon på nett og gjennom andre kanaler, men det de finner er ikke alltid den beste behandlingen. Mange ganger er det de ønsker seg, ikke til deres eget beste.  

•  Selv i verdens rikeste land gjør økonomiske hensyn at hver pasient ikke nødvendigvis kan kreve den aller beste behandlingen til seg selv, når alternativet er å kunne gi det nest beste (som like fullt er svært god behandling) til mange.   

Dette gjør at brukertilfredshet ikke alltid stemmer overens med kvaliteten som leveres. Pasientene våre fortjener ikke å bli redusert til kunder – de fortjener at vi ser og vurderer helheten, og at vi gir den beste behandlingen vi kan levere. De fortjener å møte mer enn en servicemedarbeider. Det betyr også at deres egne idéer og meninger av og til må vike. 

2:  Forskjeller i behandlingen av de ansatte i privat og offentlig sektor. 

I det private næringsliv har man forstått én viktig ting: For å levere optimal kvalitet og effektivitet trenger man arbeidstakere som gjør mer enn bare jobben de er satt til. Man er avhengig av trivsel, entusiasme, faglig utvikling, og folk som leverer mer enn det som er oppgaven.  

Suksessbedrifter som Google ønsker seg de beste og mest motiverte ansatte. Derfor har de gode lønns- og bonussystemer, fine kontorarealer, kontinuerlige utviklings- og læringsmuligheter, kantine- og treningstilbud med mer.  I helse-Norge adopterer man den strenge økonomi- og målstyringen uten en tydelig vilje til å investere i sine ansatte. Man fokuserer på optimal utnyttelse av de ansatte i stedet for å gjøre dem best mulig. 
Noen eksempler: Pasientrommene på Østfold kan ikke evakueres med senger hvis en krise skulle inntreffe. På samme sykehus er det én eneste dusj som deles mellom 80 stykker i de ansattes garderobe. Akershus universitetssykehus har sett seg nødt til å bruke pasientrom til møtevirksomhet. Og pasientene? De kan i det minste være fornøyde med at det er brede korridorer på det nye sykehuset. 

Både Akershus universitetssykehus og nytt Østfoldsykehus er skåret til benet arealmessig for å komme inn under rigide budsjettmål. Etter at disse er ferdige, ser vi at dette fører til ineffektiv drift og dårlige arbeidsforhold for de ansatte. Derfor må man gjøre store justeringer i etterkant for å sikre en trygg drift. Utbedring av de ansattes kår blir liggende på is i det som kan synes som en eneste lang istid.  

På toppen av dette kommer et stadig press på arbeidstidsordninger, hvor arbeidsgiver forventer lengre arbeidsperioder, stadig større fleksibilitet og mindre forutsigbarhet i hverdagen for flere grupper av helsearbeidere. I England, hvor de er litt foran oss i denne utviklingen, har de yngre legene streiket mot stadig utvidet arbeidstid og økt arbeidspress. De mener allerede å se at dette går ut over kvaliteten på behandlingen og pasientsikkerheten. Når Legeforeningens arbeidstidsundersøkelse fra 2014 viser at nesten 60% av respondentene opplever arbeidsbelastningen på sykehusene som belastende eller svært belastende, bør dette vekke bekymring også her i landet. 

Vi var lenge redd for at man var i ferd med å gjøre den samme tabben nok en gang, i Vestre Viken. Byggprosjektet nytt sykehus i Drammen ble høsten 2014 nedskalert med 2 milliarder kroner. I et forsøk på å skjule kuttene ved å berøre så lite som mulig av rene pasientbehandlingsfunksjoner, nedskalerte man kontor- og støtterom i en slik grad at man i flere tilfelle ville bryte arbeidsmiljøloven. Deretter kom beskjeden om at det på ny skulle utredes en blanding av renovering og utbygging av eksisterende sykehustomt – et alternativ som for fagfolket fremstod som helt uakseptabelt. Her ville man ikke bare ende med et underdimensjonert sykehus med lite funksjonelle løsninger, men også med en ombyggingsprosess midt oppe i vår daglige drift og pasientbehandling i mange år. Bekymringen begynte å bre seg. Hvordan kan man forvente godt og effektivt arbeide på trange rom uten dagslys, med kontinuerlig vibrasjon og støy fra byggingen? Når selv kaktusen på skrivepulten visner – hvordan skal en sykepleier eller lege kunne blomstre?

I det som best kan karakteriseres som en blanding av frustrasjon, sinne og fortvilelse, mobiliserte samtlige av fagforeningene massivt mot disse planene. Og heldigvis; 4. mai kom Vestre Vikens administrerende direktør, Nils Wisløff, med sin innstilling til styret: Nytt sykehus på Brakerøya var ett skritt nærmere realisering. Vi er dog ikke i mål ennå. Styret i Vestre Viken skal si sitt. Etter dette kommer styremøte i helse Sør-Øst den 16. juni, og deretter arbeidet med å få prosjektet inn i statsbudsjettet for 2017. Ikke minst skal som alltid statsråden ha siste ord. Et snev av håp har streifet oss i Vestre Viken nå; kan vi drømme om et nytt og fremtidsrettet sykehus? Tør vi satse sammen på et litt visjonært prosjekt; et moderne sykehus som legger til rette for både god pasientbehandling, tilfredsstillende arbeidsforhold for de ansatte, og tilrettelegging for forskning og utvikling? Allerede har lokale aktører luftet muligheten for samlokalisering med en helseklynge, og en felles lekegrind som kan være en driver for næringsutvikling både regionalt og nasjonalt. Jeg kjenner nakkehårene reise seg litt når jeg tenker på dette – aner vi snev av hårete mål og entusiasme her?

Peltier & Dahls studie fra 2009 er bare én av mange studier som viser direkte sammenhenger mellom jobbtilfredshet hos ansatte og kvalitet på opplevelsen til pasientene i sykehus. Bent Høie sier han vil utvikle pasientenes helsetjeneste, mens det han egentlig burde arbeide mot er den beste helsetjenesten for pasientene. Denne eksisterer ikke uten dyktige og entusiastiske helsearbeidere i gode arbeidsmiljøer. Helseministeren har tidligere uttalt at den viktigste ressursen i helsevesenet er alle de dyktige fagfolkene som arbeider der, samt at det må legges til rette for at disse får fokusere på å yte god pasientbehandling. Når skal helseministeren vise oss at han mener alvor? Vi leter fortsatt med lys og lykte etter tegn på at han vil satse på alle de dyktige fagfolkene han skryter av. Fine taler om hvor viktige leger og sykepleiere er for helsevesenet hjelper lite hvis de avspises med underdimensjonerte sykehus og dårlige arbeidstidsordninger. Pasientenes helsetjeneste bygges av kompetente og entusiastiske medarbeidere, og Høies viktigste oppgave er å gi dem muligheten til å gjøre en god jobb.