Om å finne (igjen) seg selv

«Hva driver du med, da?» spurte hun blidt – en sammenkomst blant venner og venners venners et cetera.

«Jeg er sånn sykehuslege», sa jeg, så likefremt jeg bare klarte.

«Nåh!». Et litt granskende blikk. På et lite hundrededels sekund ble den i utgangspunktet åpne tonen mellom oss skjevere og farget. Sykehusvesenets og legestandens kriser, feilbehandlinger, glipptak og overtramp ble påkalt bare i kraft av mitt blotte nærvær. Og så kom historiene; om familie, bekjente, tragedier i fete typer fra nettavisene. «Dukk!», tenkte jeg. «Distrahér henne med kakebufféten, og søk dekning!»

Hva har vi blitt til? Hva slags farger er vår rolle malt i? Hvor blir legen av i nåtidens helse(u)vesen? I maratonvakter slites legefrakkene mellom krav til leveranse av DRG-poeng, innsparing på materiell og støttepersonell, press for utvidelse av allerede nærmest uforsvarlige arbeidstidsordninger, og et hopetall av retningslinjer for alt fra hjerneinfarkt til diabetesbehandling. De fleste fastleger jeg har møtt brygger på magesår bare ved tanken på sistnevnte. Hva så med legerollen? Legekunsten? Faller den til grunnen etter å ha blitt revet og slitt mellom økonomi, pasientautonomi, politikk, medieoppslag og tekniske nyvinninger?

« –Jeg er norsk lege, sa han enkelt, og mengden vek til side». Sitatet er hentet fra en av Øvre Richter Frichs (1872-1945) romaner om legen Jonas Fjeld. På 1800-tallet var legens etos og patos ruvende, og nærmest ubestridt. På tross av høy sykelighet og begrensede behandlingsmuligheter, samt langt dårligere legedekning enn dagens, hadde legestanden en helt annen status blant folk flest. 1800-tallets lege var et produkt av sin tids normer og idealer. Plikts- og dydsetikken rådet i et strengere og mer hierarkisk samfunn. Legen Jonas Fjeld var også malt i dette bildet; «høy som en kjempe, sterk som en okse, blondt hår, lys hud og blå øyne. Han er lynskarp, alltid iskald, og utdannet lege og kirurg» - ikke småtterier, det der. Kanskje ikke fullt så tilnærmelig som dagens allmenlege heller?

Ut over 1900-tallet kom motreaksjonene mot plikt- og dydsetikken, med krav om frigjorthet, selvrealisering, stadig sterkere individualisering og påfølgende rettighetsfesting for pasienter og forbrukere. Mantraet om å elske seg selv og å fremheve det unike individet gjorde seg gjeldende på alle områder i samfunnet – så også i helsesektoren. Sammen med en medisinsk-teknisk utvikling som gav næring til stadig større spesialisering og fragmentering, krympet også legens omnipotens. Medisinske behandlingsmuligheter er i dag heldigvis større enn noensinne. Men dette har også gått på bekostning av legerollen i et stadig mer kommersialisert helse- og velværemarked. Der industrien, alternativmedisinen, lobbygrupper, politikere, byråkrater og medier alle påberoper seg å sitte med de medisinske sannhetene – og roper høyest mulig om dem – er det lett å miste taket i hva som er solid faglig kompetanse og etablerte medisinske sannheter (i hvert fall enn så lenge).

Vår tid er på de fleste områder preget av tallrike muligheter, nærmest grenseløs valgfrihet og et vell av tilbydere som kjemper om vår oppmerksomhet. I mange tilfeller kan dette være mer forvirrende og forledende enn opplysende og frigjørende. Skal kreftpasientene satse på haifinnebrusktabletter eller cellegift? Hva med å selge litt homeopatiprodukter på fastlegekontoret for rette litt på balansen (både den økonomiske og den fysiologiske)? Litt lett manipulering med forskningsresultatene gjør dessuten underverker for både egen status i forskningsmiljøet og universitetets publikasjonsstatistikk.

Er det slik at vi har mistet grepet? Mangler vi substansen som Seneca og stoikerne i sin tid fant i gammeldagse dyder og plikter? Kunne en liten dose stoisisme være en forankring i et flyktig samfunn hvor folk og leger blir syke av å slites mellom krav av en mer overfladisk art? Har statusjag, profitt, karrierejåleri, selvgodhet og individsentrering trukket oss bort fra integritet, sannhet, soliditet og indre ro?

Hvordan vi former vår tids legerolle, gjenvinner tillit og bygger integritet, er en oppgave for klokere hoder og skarpere tenkere enn undertegnede. Dette gjelder kanskje også det følgende, men la oss like fullt begynne helt på grunnplanet, med den enkelte:

Hvor kan vi finne igjen oss selv – både som leger og mennesker – oppi alt dette? Skal jeg være ærlig, er min første innskytelse noe i retning av «jeg har ikke den fjerneste anelse!». Skulle vi likevel forsøke å undre litt på dette, kan vi begynne å lete litt i brytningen mellom dyder og selvmedfølelse.

De fire kardinaldydene er djervhet eller mot (fortitudo), klokskap eller situasjonsbevissthet (prudentia), rettferdighet (justitia), og besinnelse eller måtehold (temperantia). I kristendommens epoke la man også til tro (fides), håp (spes) og kjærlighet (caritas), hvor den siste regnes som den viktigste. Smak litt på dem. Dydene forbindes ofte med strenghet og askese, men er det ikke noe solid og trygt ved disse også? Noe som mangler i vår tids uro? Kanskje man med disse som verdigrunnlag og veivisere kunne gjort litt bedre beslutninger både for seg selv og i større sammenhenger? Ville helse-Norge sett annerledes ut hvis disse stod skrevet med stor skrift i styrerommene og på vaktrommene? Kanskje gammeldagse, men langt fra utdaterte, og ikke nødvendigvis så strenge som i tidligere tider.

Dette behøver ikke bety at vi alle skal bli stoiske dydsmønstre etter Senecas modell. Mange av våre psykiske plager og 2000-tallssykdommer er trolig et resultat av at vi er for strenge med oss selv. Vi bukker under for alle krav, lyster, plikter og idealer vi strekker oss etter – pålagt oss av venner, arbeidsgiver, kunder, medier, pasienter, og ikke minst oss selv.

De senere årene har begrepet selvmedfølelse fått vind i seilene i sosialpsykologiske kretser. Dette dreier seg ikke om begrepets mindre mestringsrettede søster, selvmedlidenheten, men derimot om å behandle oss selv slik vi ville behandlet en venn som gjennomgår noe vondt eller vanskelig. Å være snill med seg selv og oppmerksom på hva man har behov for der og da, er ikke det samme som å falle sammen i medynk for selvet. Dette er derimot en effektiv strategi for å rekapitulere, samle ny energi og bygge opp selvbildet igjen. Evnen til å utøve selvmedfølelse er koblet til blant annet redusert forekomst av depresjon, økt robusthet i møte med utfordringer og problemer, bedre selvtillit, et mer optimistisk livssyn og mer harmoniske parforhold.

Er det her vi skal finne igjen oss selv, som leger og som individer? I en fragmentert, urolig og konstant foranderlig hverdag er det kanskje i brytningen mellom dyder og selvmedfølelse vi kan få rotfeste og finne trygghet. På slik grunn bygges integritet; og hvem vet? Kanskje vi også med tiden kan stå der i stormen; solide og (nesten) like enestående som Jonas Fjeld.