Blogg > Yngreleger-bloggen

Illustrasjon: Videezy.com/saginbay

Har vi utviklet en kultur som ikke åpner for nysjerrighet og den nødvendige aksept for medisinens usikre natur? Et miljø som bidrar til utbrenthet hos legene, mangler i diagnostikk og behandling, og økte kostnader for samfunnet?

Når har du sommerfugler i magen? Før en date? Eller når du skal ta berg-og-dalbane på fornøyelsesparken? Uro, kribling, spenning. Forventning og lett skremmende følelser som har positivt fortegn. Kilder til glede og mestringsfølelser.

Hva med den andre uroen i magen? Den som likner mer på en øm og ruglete klump, eller på kryp som klør og klyper i kantene av magesekken. Er det når du har sagt noe du egentlig ikke mente til kjæresten? Eller til barna? Hva med når du har gjort noe galt på vakt? Feiltolket prøvesvarene, oversett en tumor på CT-bildene eller bommet med skalpellen. Eller når du bare ikke vet? Når du står der med pasienten og ikke vet hva som er galt – og langt mindre hva du skal gjøre. Hva rører seg i magen din da? Hodet er rimelig rasjonelt og inneholder svært sjeldent krypdyr, men magen kan romme det mest utrolige artsmangfold.

I hele vår vandring gjennom dette livet, søker vi trygghet og sikkerhet. Helt fra vi er spedbarn er vi avhengige av trygg tilknytning til våre omsorgspersoner – en solid plattform – for å kunne våge oss ut i den ukjente omverdenen for å utforske og lære. Hele vår utvikling til selvstendige individer er avhengig av at vi trår ut i det usikre og møter situasjoner som uroer oss. Samtidig er den trygge basen en forutsetning for at vi tør, og for at vi tåler og lærer av nederlagene. Denne basen er i småbarnsårene våre nære omsorgspersoner, og den kan i senere år også delvis bestå av nær familie, en kjæreste og venner. Men bare delvis. På veien trenger vi å bygge den trygge forankringen i vår egen selvfølelse. Bare dette kan gi oss selvtilliten til å tørre å møte utfordringene – og ikke minst til å kunne stå stødig i uroen, og i de uunngåelige nederlagene på veien.

Medisin og skipperferdigheter

Legehverdagen er en studie i å kunne leve med uro og usikkerhet. Dette strider mot vår menneskelige psykologi, hvor en konstant søken etter trygghet og sikre svar er solid fundamentert. I tillegg er hele den medisinske tradisjon og kultur bygget på å bruke faktabaserte opplysninger; kliniske tegn, symptomer og prøveresultater, til å finne løsninger og konklusjoner – aller helst med to streker under.

I usikkerheten føler vi oss sårbare som fagpersoner og klinikere overfor pasienter og kollegaer, og den intuitive reaksjonen er å undertrykke eller ignorere den; å rømme inn i en sort-hvittverden uten ubestemmelige gråtoner. Problemet kommer når tankekartet og det kliniske terrenget ligner like mye som Donald Trump gjør på en ansvarlig politiker. I en vanlig hverdag må leger kontinuerlig ta viktige beslutninger på bakgrunn av mangelfull informasjon fra både pasient, laboratorie, billeddiagnostikk og annen prøvetakning. 

Medisinen er å seile i mørke farvann uten kjennskap til skvalpeskjærene, ofte i møte med annen trafikk uten god lanterneføring. Usikkerheten er uunngåelig. Leger som ikke klarer å akseptere dette, opplever stor grad av psykisk stress i arbeidet og sykemeldes oftere. Dette får også konsekvenser for pasientene, som blir offer for flere unødvendige prøver og undersøkelser, med påfølgende risiko for falsk-positive resultater og legepåført skade. For tidlige og gale konklusjoner i diagnoseprosessen er også en fare.

«Medicine is a science of uncertainty and an art of probability. »

- Sir William Osler -

Har vi utviklet en kultur som ikke åpner for nysjerrighet og den nødvendige aksept for medisinens usikre natur? Et miljø som bidrar til utbrenthet hos legene, mangler i diagnostikk og behandling, og økte kostnader for samfunnet? Et større rom for tanken om at diagnostikk, sykdomsforløp og helse er dynamiske størrelser i kontinuerlig utvikling, hadde vært kjærkomment både på medisinstudiet, i sykehusene og på allmenlegekontorene. Dette kunne sågar tenkes å bidra til mer individuell tilnærming til hver pasient – noe som ikke bør forbeholdes alternativmedisinere med persontilpasset auraterapi. 

Å lære seg å stå i uro og usikkerhet i trygg viten om at dette er det sanne bildet av den medisinske verden, er utfordrende. Ikke desto mindre er det nødvendig at vi ikke gir oss, og at vi ikke klamrer oss til kart som ikke stemmer med terrenget. Kanskje trenger vi hjelp? Videre arbeid med åpenhetskultur i helsevesenet, trygg og forutsigbar ledelse, samt forsvarlige arbeidsvilkår vil utvilsomt bidra i riktig retning. Og så spørs det om ikke studentene skulle fått et vekttall eller to i mørkenavigasjon.

Referanser

  1. Logan RL, Scott PJ. Uncertainty in clinical practice: implications for quality andcosts of health care. Lancet 1996;347:595-8.
  2. Simpkin BM et al. Tolerating uncertainty - the next medical revolution? N Engl J Med 2016;375;18