Hver dag møter vi mennesker som egentlig skulle ønske de slapp å møte oss, men som likevel er takknemlige for at nettopp vi er der. Noen er redde, andre usikre og mange befinner seg i noen av livets mest sårbare situasjoner. I møte med oss deler de bekymringer de kanskje ikke har fortalt noen andre om. Lar oss stille spørsmål, undersøke, ta avgjørelser og gi råd som kan få stor betydning for livet deres. Å få være til stede i våre medmenneskers liv på denne måten, og få være den forskjellen de trenger, er et privilegium, og selve kjernen i legeyrket.
Pasienter og pårørende trenger vår faglige kompetanse, men også å bli møtt av noen som lytter, som er nysgjerrige og som viser respekt. Det bidrar til å skape tillit til oss, både som fagpersoner og som mennesker. Da blir det også tryggere å dele det som er vanskelig, og våge å slippe oss så nær som vi trenger å komme for å forstå best mulig og kunne hjelpe.
Det er både voldsomt og fint på en gang. Og kanskje er det ikke så mange andre enn leger som fullt ut forstår hva det innebærer. Som kollegaer kjenner vi på mange av de samme utfordringene. Vi vet hvordan det er å stå i vanskelige situasjoner og ta avgjørelser som får stor betydning, samtidig som vi kjenner på usikkerheten knyttet til det vi ikke sikkert kan vite. Da betyr det mye å ha andre rundt oss som forstår og som kan bidra med mer kunnskap og gode råd, og som kan stå i det vanskelige sammen med oss.
Den kjente legen og sosialmedisineren Per Fugelli snakket om tillit som gudestoffet i helsetjenesten; en nødvendighet for at helsetjenesten skal fungere. Og tillit er noe vi alle trenger, både som leger og som medmennesker. Men i relasjoner mellom mennesker er ikke tillit noe vi kan kreve. Det er noe vi må gjøre oss fortjent til, både i møte med pasienter, pårørende og kollegaer. Tillit skapes først og fremst gjennom handlinger, holdninger og måten vi møter hverandre på.
Vi kan ha hver vår opplevelse av samme situasjon, vurdere risiko forskjellig eller ha ulike behov her og nå. Både som mennesker og leger har vi med oss egne erfaringer, verdier og vår egen sårbarhet i møte med livet og ulike problemstillinger. Og kanskje er det sånn at det som er viktig for deg, ikke nødvendigvis er like viktig for meg, og motsatt. Men det betyr likevel ikke at det er uviktig. I bunn og grunn handler det om at vi må være villige til å anerkjenne andres perspektiver, også når vi ikke deler dem.
Det er også en viktig del av det å bygge tillit. For tillit gjør det mulig å kunne være uenige, stille spørsmål og våge å si ifra, og vite at vi blir møtt med respekt, også når vi har forskjellig syn på en sak. Og om å være nysgjerrige nok til å lytte, selv når vi tror vi allerede har svaret.
Og nettopp denne tilliten er så viktig i de mange relasjonene som legejobben bygger på, både med pasienter og kollegaer. Trygge relasjoner handler ikke bare om at enkeltpersoner skal være hyggelige mot hverandre. De er også viktige for arbeidsmiljøet og for at vi skal kunne skape en kultur hvor det er åpenhet og rom for faglige diskusjoner. For det er når vi tør å utfordre, og samtidig er trygge på hverandre, at vi kan utvikle oss og bli bedre. Det er da vi virkelig kan få til mye. Et slikt arbeidssted, hvor det er godt å være og trygt å lære, tror jeg gjør pasientbehandlingen bedre og legehverdagen enda mer meningsfull.
Som sikkert mange av dere, har jeg også sett "LIS" på NRK. Det er mange scener som har gjort inntrykk på meg. En av dem er i siste episode i første sesong. De har nettopp håndtert en massetilstrømning etter en gasseksplosjon. Det virket både kaotisk og krevende, men alle kunne bidra med noe, og kanskje mer enn de trodde var mulig. Så sitter de samlet etterpå, litt slitne og ganske fulle av adrenalin, og venter på pizza. Avdelingsoverlegen står foran alle og sier høyt: «Tusen, tusen takk! Dere er helt rå! Jeg elsker dere.»
Jeg tror mange av oss kan kjenne igjen den følelsen av å ha stått i noe virkelig vanskelig sammen med kollegaene våre, og av å ha klart å løse en vanskelig situasjon. Scenen illustrerer godt nettopp hva som bor i oss, hvor mye det betyr å kunne stole på kollegaene sine og, ikke minst, hva vi kan få til sammen som ingen kunne klart alene. Men, den er også en viktig påminnelse om noe annet: Hvor utrolig mye vi betyr for hverandre, og at vi har grunn til å være stolte av det vi får til sammen, og viktigheten av å vise at vi ser hverandre.
I fjor oppfordret jeg til at vi alle burde ha en beredskapskollega. En å kunne støtte seg til når noe er vanskelig, og som kan støtte seg til oss når det trengs. Den oppfordringen står jeg ved. For vi trenger alle noen som kjenner oss, som tåler at vi tviler og som kan være der når vi trenger dem, og som vi kan lufte ut til i fortrolighet. Det er hver sin gang å trenge den støtten. Å ha en kollega vi har en trygg relasjon til, og som vi vet møter oss med den samme respekten også når vi ikke er på vårt beste, betyr mye. For vi er leger, men vi er også mennesker. Vi kan tvile, være usikre og kjenne på sårbarhet. Og noen ganger trenger vi selv den tryggheten og omsorgen vi hver dag forsøker å gi andre.
I legelivet trenger vi hverandre. Jeg synes vi skal unne oss å kjenne litt ekstra på stoltheten over den viktige forskjellen vi gjør, men også over det laget vi er en del av. For det er menneskene som gjør forskjellen. Hver og en av oss, og alle sammen.
Kommentarer