KBU-saken er anket til Høyesterett

Etter medisinstudiet og KBU (klinisk basisutdannelse) i Danmark, flyttet Malene Laursen Schack og Asbjørn Sune Schack til Norge og jobbet som LIS-leger, både på fastlegekontor og i sykehus. Da de søkte om å få kompetansen fra KBU vurdert opp mot læringsmålene i LIS1, fikk de avslag på søknaden sin. Nå har saken deres blitt prøvesteinen for et langt større spørsmål: Hvilken plikt har norske myndigheter til å vurdere kompetanse leger har med seg fra et annet EØS-land, opp mot norske krav?

I Danmark regnes KBU som en del av legenes videreutdanning, men i et vedlegg til EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv er tjenesten registrert som et tillegg til grunnutdanningen fordi den ikke inngår i spesialistutdanningen. Det gjelder selv om KBU-legene er autoriserte leger, fullt ansvarlige for sine medisinske vurderinger.

Den formelle klassifiseringen har vært avgjørende for norske myndigheters vurdering av om KBU kan sidestilles med LIS1 eller ikke.

Oslo tingrett slo fast at staten hadde plikt til å vurdere kompetansen legene hadde opparbeidet gjennom dansk KBU opp mot læringsmålene i LIS1. I tillegg slo tingretten fast at å ikke gjøre det, var i strid med EØS-retten, slik Legeforeningen også har hevdet i flere år. Staten anket imidlertid dommen. Nå har Borgarting lagmannsrett gitt staten fullt medhold i at slik plikt ikke foreligger.

Vårt utgangspunkt er fortsatt det samme som da søksmålet ble tatt ut: Basale ferdigheter er overførbar kompetanse.

Helt siden omleggingen av spesialistutdanningen i 2019 har klassifiseringen av KBU og myndighetenes forståelse av dette fått stor betydning for leger med gjennomført KBU. Før omleggingen ble gjennomført KBU sidestilt med gjennomført turnustjeneste og senere LIS1, og legene kunne over flere år starte direkte i stilling som LIS 2/3. Innholdet i KBU endret seg ikke i 2019, og heller ikke innholdet i LIS1. Det eneste som endret seg var at spesialistforskriften trådte i kraft.

Frem til 1. januar i år har ikke myndighetene villet vurdere kompetanse opparbeidet gjennom KBU, og lignende tjeneste fra andre land, opp mot læringsmålene i LIS1. Det avgjørende har altså ikke vært hva legene faktisk kan, men hvordan tjenesten formelt har vært klassifisert i utdanningslandets innmelding til yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Dansk KBU og norsk LIS1 er ikke nødvendigvis identiske ordninger, men formålet med dem er etter vår forståelse likt. For de fagområdene som inngår både i LIS1 og KBU er tjenesten, slik vi ser det, sammenlignbar. Spørsmålet har derfor vært om legene har rett til å få vurdert sin kompetanse opparbeidet etter oppnådd autorisasjon, opp mot kravene i norsk spesialistutdanning, og om EØS-rettens prinsipp om fri bevegelighet på tvers av landegrenser brytes dersom slik vurdering ikke gjennomføres.

Nei, sier lagmannsretten.

Riktignok legger retten til grunn at KBU innholdsmessig kan likestilles med deler av LIS1. Retten peker også på at det inntil 1. januar i år skjedde en forskjellsbehandling av leger med KBU fra Danmark sammenlignet med leger med LIS1, og at dette hadde betydning for danskutdannede legers mobilitet til Norge. Lagmannsretten og vi er altså i stor grad enige om hva KBU faktisk er og hvilke konsekvenser den tidligere praksisen hadde. Og da blir dette teknisk, for uenigheten handler dermed om hvilke deler av EØS-retten som er relevant i denne saken.

Å tape saken i lagmannsretten er selvfølgelig skuffende. Dommen tydeliggjør imidlertid hva den prinsipielle uenigheten egentlig består i.

Lagmannsretten konkluderer med at det er mest naturlig å forstå godkjenning av læringsmål i spesialistutdanningen som godkjenning av en akademisk utdanning, og at vurdering av kompetanse for leger i spesialisering fra utlandet handler om akademisk anerkjennelse. Retten viser blant annet til at spesialistforskriften inneholder begrep som "læringsmål", "utdanning" og "utdanningsvirksomhet", som begrunnelse for at spesialistutdanning må forstås som en akademisk utdanning som leder opp til tittelen legespesialist.

Samtidig erkjenner lagmannsretten det helt sentrale skillet fra annen akademisk utdanning: Leger i spesialisering er arbeidstakere i lønnede stillinger. Likevel vektlegges den akademiske retningen mer. Retten mener at legene ikke er begrenset fra å få tilgang til lovregulert yrke, de får jo jobbe som leger i Norge. At godkjenning av læringsmål basert på allerede opparbeidet kompetanse har noe å si for tilgangen til relevante stillinger, kan de ikke se.

Her mener vi retten tar feil. Spesialistutdanning skjer etter at legen har oppnådd universitetsgraden cand.med., og i lønnede stillinger. Som lege i spesialisering er man i aller høyeste grad ansatt, med alle de plikter og ansvar som følger med både som arbeidstaker og som utøvende helsepersonell. Faglige og formelle kvalifikasjoner avgjør hvilke legestillinger en lege kan ha.

Konsekvensen blir likevel at retten legger til grunn feil regelsett i sin vurdering. Etter vår forståelse må de prinsipielle spørsmålene i saken vurderes etter reglene om fri bevegelighet og yrkeskvalifikasjoner, ikke som et spørsmål om akademisk innpass.

Skulle denne dommen bli stående kan det få konsekvenser langt utover KBU-saken. Hvis norsk spesialistutdanning skal forstås som akademisk utdanning, er det ikke bare LIS1-lignende tjeneste man ikke vil ha rett til å få vurdert. I ytterste konsekvens vil heller ikke annen gjennomført spesialistutdanning fra utlandet måtte vurderes opp mot norske krav, med mindre legen allerede har oppnådd spesialistgodkjenning i utdanningslandet.

Spesielt nok konstaterer lagmannsretten selv med at det ikke finnes rettspraksis som avklarer den aktuelle situasjonen. Likevel konkluderer retten med at reglene om fri bevegelighet for arbeidstakere ikke kommer til anvendelse. Tingretten kom til motsatt resultat. Da blir det også uklart hvordan situasjonen skal forstås. Er dette først og fremst et spørsmål om å få godskrevet deler av en akademisk utdanning, eller handler det om anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner en lege allerede har opparbeidet gjennom arbeid og utdanning i et annet EØS-land?

Fra 1. januar i år endret staten sin praksis slik at KBU og annen LIS1-lignende tjeneste fra et EØS-land på minimum 12 måneder vurderes opp mot kravene i LIS1. Resultatet er en bedre praktisk løsning for alle som fra nå kommer til Norge og har gjennomført LIS1-lignende tjeneste i utlandet. Det er en viktig og riktig endring.

Praksisendringen viser at politisk vilje kan løse mye. Likevel, den gjelder ikke for alle de legene som allerede har måttet gjennomføre LIS1 på nytt. Og, viktigst av alt, en endring av praksis uten at regelverket endres, gir ikke den rettslige forutsigbarheten vi trenger. For rettigheter kan ikke være avhengig av politisk velvilje alene.

Det juridiske spørsmålet kan høres teknisk ut. Konsekvensene er ikke det. De handler om hvorvidt leger må gjenta kompetanse de allerede har opparbeidet, og om vi bruker begrensede utdanningsstillinger og legeressurser fornuftig. Norge mangler spesialister, samtidig som mange leger fortsatt står uten LIS1-stilling. Da gir det liten mening å gjøre flaskehalsen til LIS1 trangere ved å bruke stillingene på leger som allerede har oppnådd den kompetansen stillingene skal gi.

Saken handler om først og fremst om Malene og Asbjørn og om vedtakene de fikk i 2022 var gyldige. Men svaret på de prinsipielle spørsmålene saken reiser har betydning langt utover deres situasjon. Det handler om hvilke prinsipper som skal gjelde når leger tar med seg kompetanse på tvers av landegrensene i Europa.

Da vi støttet søksmålet som ble tatt ut i 2024 var vi tydelige på at det ikke var noen vei utenom en rettslig avklaring. Tingretten ga legene fullt medhold, de hadde rett til å få sin kompetanse vurdert opp mot læringsmålene i LIS1. Lagmannsretten har kommet til motsatt resultat. Samtidig er praksis blitt endret underveis. To år, to rettsinstanser og én praksisendring senere mener jeg det samme: Vi trenger en rettslig avklaring.

Basale ferdigheter er fortsatt overførbar kompetanse. Nå håper vi Høyesterett slipper saken inn og gir oss den prinsipielle avklaringen som fortsatt mangler.