Blogg > Redaktørens blogg

Den pågående konflikten mellom Spekter og Akademikerne/Legeforeningen gir inntrykk av at arbeidsgiversiden og de ansatte er på helt forskjellige planeter. De stoler ikke på hverandre for fem øre – og det er skremmende.

Lørdag tok jeg turen til arrangementet foran Rådhuset i Oslo i anledning den pågående legestreiken. Det gjorde inntrykk. Jeg er ikke sykehuslege selv, men å se mine kollegaer, landets kanskje mest veloppdradde flinkiser, rope ut et samlet: «Vi gir oss ikke!», opptil flere ganger, det var faktisk sterkt. For jeg vet det sitter langt inne. Det er ikke sånn vi er opplært, legene. Vi står ikke og roper høyt om å stå på krava. Den indre justisen påkrever som regel at vi krummer nakken og justerer oss inn etter nye beskjeder, pålegg og krav – fra assistentlegen, overlegen, avdelingssjefen, ledelsen – hvem nå enn det er, myndighetene. Men nå er begeret fullt.

Av avisinnlegg og informasjonsmateriale som er utgitt i forbindelse med streiken kan de som ikke kjenner konflikten få inntrykk av at dette dreier seg om en «smålig» diskusjon om 19 timers vakter her og 60 timers uker der, men dette stikker dypere. Som «utenforstående», i og med at jeg selv ikke er sykehuslege, blir jeg først og fremst bekymret over hvordan denne konflikten for alvor har synliggjort en stor tillitskrise i spesialisthelsetjenesten.  

Forskjellige planeter

Arbeidsgiversiden og de ansatte synes å være på helt forskjellige planeter, de stoler ikke på hverandre for fem øre – og det er skremmende. Legene protesterer mot at arbeidsgiversiden ønsker større styringsrett over deres arbeidstid. Spekter på sin side, hevder at det kun handler om å planlegge arbeidstiden på en annen måte, en mer fleksibel måte som også vil komme legene til gode. Men legene har ingen tiltro, ingen tillit, til at denne fleksibiliteten vil brukes på en måte som kommer dem, eller pasientene, til gode. De ser fleksibiliteten kun som en maktforskyvning mot arbeidsgiversiden: Arbeidsgiver får enda et maktmiddel der plagsomme ansatte kan kues gjennom trusler om enda kjipere vaktplaner, mens «lydige» ansatte kan premieres for sin pliktoppfyllende atferd. Denne redselen må ses i lys av det som ble beskrevet som «fryktkultur» i norske sykehus i media tidligere i år, hvor det ble skildret hvordan sykehusledelser flere steder aktivt motarbeider «problematiske» ansatte.

Vi kan ikke bygge en god, offentlig helsetjeneste med denne mistilliten i bunn. Hvem skal vi tro på?

Hvem skal vi tro på?

Jeg synes det er vanskelig å tro på Spekter når Bratten gjentatte ganger understreker at hun ikke forstår – ingen forståelse – hvorfor de ansatte er bekymret, for så å garantere at alt skal bli bra. Spekter har hele veien kjørt Bratten i front i denne konflikten. Menneskene som skal utføre Spekters arbeidsgiverpolitikk i praksis, er stort sett usynlige. Personen som blir karakterisert som en provokatør og uforsonlig, kjøres frem i mediene. Bratten himler med øynene på Dagsnytt 18 når hun snakker om disse «laaange 19-timers vaktene» til legene. I avisen påstår hun at en tillitsvalgt sprer usannheter uten å forklare hva hun mener er usant. Legene er bare interessert i å beholde «lukrative vakter». Mange husker fortsatt hennes utspill mot sykepleierne, hvor hun anklaget dem for å ville sitte på kafé eller gå på SATS i stedet for å jobbe. Er det virkelig OK å behandle yrkesgrupper som legger sin stolthet i å jobbe for syke og svake på denne måten, med antydninger om at de er løgnere, grådige eller late? Det oppfattes respektløst og gir ingen god grobunn for et nødvendig tillitsforhold. Stiller en samlet spesialisthelsetjenesteledelse og helsepolitikerne seg bak disse utspillene? Jeg håper og tror det finnes sykehusledere som får mageknip av denne typen uttalelser. Det finnes heldigvis sykehusavdelinger hvor samarbeidet mellom ledere og ansatte fungerer godt. Men hvorfor hører vi ikke noe fra dem? Sitter fryktkulturen trygt plantet lenger opp i systemet også? Vi har dessverre også fått eksempler på ledere i sykehus som blir «satt i prosess» om de er uenige med dem som styrer på høyere nivåer.

Jeg tror den var ektefølt, bekymringen hos legevenninnen min da hun betrodde meg at hun var gravid, men samtidig formante meg om å holde det hemmelig frem til hun visste om vikariatet hennes ble forlenget (selv om det var nokså søkt at jeg skulle klare å spre et rykte sjefen hennes ville få fatt i). Jeg tror på kollegaen jeg traff på et kurs som innrømmet, litt sent på kvelden, at den egentlige grunnen til at han ikke tok full pappaperm, var at han var redd for å ikke få overlegestillingen som snart ble ledig (ikke at det var best for barnet å bli tatt hånd om av mor, som han hadde påstått tidligere på kvelden). Og jeg tror på Oddbjørn Salte og de andre legene ved Sykehuset i Østfold når de forteller om hvordan individuelle arbeidsplaner har fungert i praksis. (Ikke fungert så bra, hvis du ikke orker å lese lenkene.)

Ikke til å leve med

Det er staten som eier sykehusene – dvs det er deg og meg, alle oss som uten valg er med på å finansiere sykehusene, og heller ikke har noe valg når det kommer til hvem vi skal få hjelp fra hvis vi blir alvorlig syke. Vi har skremmende liten mulighet til å påvirke hvordan sykehusene våre skal se ut. Selv med bred støtte blant fagforeningene i landet, trekker helseministeren seg unna konflikten og ber partene bli enige seg imellom. Og jada, han har all rett til å håndtere det på denne måten, i hvert fall hvis han velger å se på det som en ren «noen timer her, noen timer der»-konflikt. Men konflikten er et symptom på et større, underliggende problem. Det øverste ansvaret for den norske spesialisthelsetjenesten ligger hos helseministeren, og med et slikt ansvar kan man ikke overse den kontraproduktive konfliktlinjen som stadig ser ut til å vokse seg sterkere mellom ledelsene og de ansatte. Men kanskje bunner dette i at ministeren innenfor foretaksmodellen heller ikke har de nødvendige virkemidlene til å gripe inn og utøve ansvaret sitt.

Jeg mener Kvinnsland-utvalget må merke seg denne tillitskrisen i sitt arbeid med å anbefale fremtidens organisering av spesialisthelsetjenesten. Foretaksmodellen ser ut til å ha skapt et vakuum hvor konfliktlinjene mellom en topptung ledelse og frustrerte fagarbeiderne har fått vokse seg sterke. En utredning som ikke tar høyde for og analyserer situasjonen i spesialisthelsetjenesten i dag, hvor mistilliten flere steder ser ut til å ha satt seg som et malignt kjennetegn på hvordan arbeidstakere og arbeidsgivere forholder seg til hverandre, vil ikke danne et godt grunnlag for fremtidens helsetjeneste.

Bunnlinjen er: Denne typen mistillit kan vi ikke leve med. Det skaper ikke «pasientens helsetjeneste», og heller ikke et helt decent helsevesen. Jeg ville aldri lagt livet mitt i hendene på en «vanlig» bedrift hvor de ansatte høylytt uttrykte en dyp bekymring for om bedriftens drift og «varer» var forsvarlig. At ledelsen og de ansatte spiller på samme lag, mot samme mål, og har gjensidig tillit til at alle gjør sitt for å nå målene, er nødvendig for å skape gode helsetjenester.