Blogg > Yngreleger-bloggen

Får Spekter det som de vil frykter jeg at premissene for vår yrkesutøvelse kan bli så dårlige at jeg ikke lenger kan tilby det beste for mine pasienter.

Den senere tid har det vært mye snakk om arbeidsplaner, legelønn, streik og mekling. Mange av oss som det angår direkte har for lengst mistet oversikten over hvor partene står, og de det ikke angår har nok for lengst mistet interessen. Argumenter med 60-timers arbeidsuker kontres med bedre mulighet for planlegging i sykehusene. Gode argumenter begge to, men dertil kun et lite fragment av helheten. I hverdagen som kirurg står man ofte i stressede situasjoner. Det viktigste i slike situasjoner er å unngå tunnelsyn og beholde oversikten. Så la oss ta et skritt tilbake…

Den høyeste innsatsen

Frykt var en av grunnene til at jeg valgte medisin. Frykt for ikke å vite hva jeg skulle gjøre hvis noen plutselig trengte min hjelp. Hjelpeløshet kan vel de fleste gjenkjenne som en forferdelig følelse. De fleste av oss liker å hjelpe andre hvis vi kan. Kanskje en klisje, men jeg elsker å hjelpe andre. Det gir meg en fantastisk følelse. Og så er jeg nokså ambisiøs. Dette tror jeg nok kan sies om de fleste leger og særskilt kirurger. Vi sitter med den høyeste innsatsen på bordet, og håper at vi gjennom veldig mange år med spesialisering og erfaring skal vinne hver eneste hånd. Det gjør vi ikke, det finnes ingen 100% kirurgi, og med den høyeste innsatsen følger også det største tapet. I ytterste konsekvens kan noens sønn, datter eller mor miste livet i komplikasjoner til kirurgi. Ikke meningen å være dramatisk, men slik er det. Når det skjer kunne vi sikkert skyldt på systemet, arbeidsforhold og utstyr, men det hjelper ikke og vi gjør det ikke. Du bærer det med deg, sannsynligvis resten av livet. Våkenetter og skyldfølelse. Spør enhver kirurg, vi har alle pasienter vi aldri glemmer.

"Tiden til opplæring blir ofret til fordel for drift og vakt"

Å være kirurg er ingen vanlig jobb. Det er et håndverk forankret i en omfattende teoretisk kunnskap. Teorien kan du lese, men håndverket må du lære. Dette foregår etter mester-svenn prinsippet. De som kan lærer opp de som ikke kan. Å lære opp tar tid, og tid er penger. Du vet sikkert allerede at norske sykehus ikke sliter med for mye penger, så da skjønner du sikkert også hvordan det går med opplæringen. Takket være foretaksreformen i 2002 og overgang til innsatsstyrt finansiering av sykehus må budsjettene forsøkes presset i balanse ved å øke produksjonen. Flere pasienter på poliklinikk, mer press på operasjonsavdelinger og sengeposter. Tiden til opplæring blir ofret til fordel for drift og vakt. Må også nevne den logaritmisk økende mengden papirarbeid, ofte forkledd som kvalitetssikring, som legger beslag på mesteparten av den gjenværende tiden. Hvor mye av dette som faktisk fremmer kvalitet vet jeg ikke. Det jeg vet er at jeg må bruke 5 minutter mindre på å undersøke pasienten så jeg rekker å gjøre papirarbeidet før den neste kommer. 5 minutter jeg kanskje kunne brukt på å gjøre en bedre vurdering eller gi pasienten en bedre behandling?

Forbi bristepunktet

Myndighetene ønsker å korte ned på tiden det tar å bli ferdig spesialist. Dette sett i dagens ramme for opplæring på norske sykehus kan vise seg farlig. Paradoksalt nok kan dagens fokus på kvalitet og produksjon gi oss dårligere kvalitet i fremtiden, i hvert fall hvis du bor mer enn en liten kjøretur unna et universitetssykehus.

Strikken er dratt godt forbi bristepunktet, og det begynner å merkes. Flere unge leger slutter og velger andre yrker. «Gutter har ikke gode nok karakterer til å komme inn på medisin». Dette stemmer ikke. Gutter med gode karakterer søker ikke lenger på medisin, de velger heller yrker med høyere status og inntektspotensial.  Dessverre kan jeg forstå dem. Hva skulle tiltrekke unge til legelivet pr. i dag? Stressende hverdag med stadig dårligere tid til å gjøre en god jobb? Mulighet til å jobbe kveld, natt, helg, barnas bursdag og julaften? Timelønn som er lavere enn andre yrker med tilsvarende utdanning (som kun blir høyere hvis du jobber kveld, natt, helg, barnas bursdag og julaften)?

"Vi kan mer om vårt fag enn noe konsulentselskap, og best av alt, vi deler det gjerne gratis med dere."

Helsebyråkratiet har vokst seg langt vekk fra operasjonsstuene, akuttmottakene og poliklinikkene. Langt vekk fra pasientene som vi treffer hver eneste dag. Vi står der. I første linje og kjenner utfordringene på kroppen. Men viktigst, vi vet hva som skal til for å levere det beste produktet til brukerne. Vi kan mer om vårt fag enn noe konsulentselskap, og best av alt, vi deler det gjerne gratis med dere. Men da må noen ville høre på hva vi har å si. 

Skuffet innser jeg at insentivene for å bli lege raskt forsvinner. Heldigvis for min del så setter jeg fortsatt enormt pris på pasientmøtet og elsker muligheten kirurgi gir meg til å hjelpe mine medmennesker. Men frykten ulmer i meg. Får Spekter det som de vil frykter jeg at premissene for vår yrkesutøvelse kan bli så dårlige at jeg ikke lenger kan tilby det beste for mine pasienter. Dette tror jeg ingen kirurger vil kunne leve med, til det er innsatsen for høy.