Generellkirurgen er død, leve akuttkirurgen?

Siden jeg problematiserte rundt bortfallet av generellkirurgi i oktober 2016, har vi fått de nye læringsmålene i spesialistutdanningens Del 2 og Del 3 på høring. De nye læringsmålene, slik de står nå, gjør gastrokirurgi til den eneste generellkirurgiske vaktkompetente spesialiteten. Konsekvensene av dette kan potensielt bli enorme. Samtidig er det påfallende stille omkring temaet. Taktisk stillhet?

Da Legeforeningen for noen år tilbake gikk inn for å legge ned generellkirurgi som spesialitet, var tanken at alle nye hovedspesialiteter skulle ha en solid, felles generellkirurgisk grunnstamme som skulle sikre den generellkirurgiske vaktkompetansen på tvers av spesialiteter. Jeg snakker da om de spesialiteter som tidligere, og enn så lenge er, subspesialiteter av generellkirurgi. Underveis i arbeidet med nye læringsmål i Del 2 og 3 har det etter hvert blitt klart at man ikke klarer å både korte ned tiden i spesialisering og samtidig ivareta en generellkirurgisk kompetanse. Den generellkirurgiske kompetansen, Del 2, er blitt redusert til et nærmest meningsløst minimum, og man har etter hvert innsett at den eneste spesialiteten som kan ivareta en generellkirurgisk vaktfunksjon er gastrokirurgene.

En liten heads-up til Løvebakken: Dette går ikke. Med det mener jeg, det er umulig. Vi vil aldri klare å utdanne tilstrekkelig med gastrokirurger til å sikre fulle vaktlag ved alle sykehus med akuttkirurgi rundt om i kongeriket. Det er klart at dette kun er et problem dersom en planlegger å videreføre dagens modell med om lag 25 små og mellomstore sykehus med akuttkirurgi. Legger vi dem alle ned, så er problemet langt på vei løst. Men nedleggelse av alle landets småsykehus står ikke i Høyres partiprogram, så vi får anta at Høie og co planlegger å beholde strukturen slik den er lagt i den nye sykehusplanen.

Det vanligste er vanligst, og som kirurg på vakt er det nettopp disse vanlige tingene pasientene søker hjelp for. Blindtarmbetennelse, galleblærebetennelse, tarmslyng, nyrestein, traumer og mindre småskader. Samtidig hjelper man andre avdelinger med kirurgisk bistand og vurderinger, da spesielt indremedisin og gynekologi/fødeavdeling. For å behandle disse tingene trenger du ikke en omfattende spesialisering i gastroenterologisk kreftkirurgi. Dette gjelder like mye for de små som for de største sykehusene. Hvis ikke man har vaktkompetente kirurger ved landets små og mellomstore sykehus, vil disse pasientene måtte sendes til større sykehus, ikke så rent sjeldent med dårlig flyvær og stengte veier. Jeg skal ikke mene noe om hvilke sykehus som skal ha akuttkirurgi.

Det som er viktig er kvaliteten på kirurgien. Dette bør det være enkelt å finne ut av med dagens elektroniske pasientjournal, kvalitets- og komplikasjonsregistre. Om lag 1,5 millioner nordmenn sokner til små og mellomstore sykehus. Dersom akuttkirurgien skal sentraliseres, vil dette medføre en dramatisk økning i pasienttrykket på allerede overfylte universitets- og regionsykehus. Det blir heller ikke bedre av at det tydeligvis er i vinden å bygge alle sykehus akkurat litt for små. Dette er dårlig pasientbehandling.

Ved noen av landets sykehus er mengden akuttkirurgi forholdsvis liten, det er nå så. Men det er ikke bare på vakt du lærer deg akuttkirurgi. De kirurgiske ferdighetene du trenger for å kunne utføre god akuttkirurgi kan du langt på vei tilegne deg ved elektive (planlagte) prosedyrer. Poenget er at mengden akuttkirurgi ikke nødvendigvis er direkte proporsjonal med kvaliteten. Det er en sannhet at kvaliteten på kirurgien øker med volum, opptil et visst nivå. Men kurven flater forholdsvis tidlig ut og stiger så langsomt mot perfekt. Den flater tidligere ut for de enkle prosedyrene og senere for de vanskelige. Den vanligste vaktkirurgien består av forholdsvis enklere prosedyrer.

Den ledende dødsårsaken hos pasienter under 40 år i Norge i dag er traume. De akutt, hardt skadde pasientene. I traumatologi er rask transport til sykehus og stabilisering den viktigste faktoren for overlevelse. Vi snakker om den første «gylne timen» hvor vi har best sjanse til å redde pasienter fra større blødninger. Som del av utdanningen i generellkirurgi er kurs innen krigskirurgi og Acute Trauma LifeSupport (ATLS) en obligatorisk del. Dette sikrer langt på vei en kompetanse innen initiell stabilisering og traumehåndtering, som gang på gang har vist seg å være livreddende.

Om vi løfter blikket bare bitte litte grann vil vi se at våre utfordringer her til lands er fullstendig trivielle. Historiens største flyktningkrise, krig og katastrofer preger nyhetsbildet så ofte at vi kanskje ikke lenger lar det gå innpå oss. Men noen organisasjoner står i dette daglig og ser med frykt på tapet av generalisten fremfor spesialisten. Å ha god tilgang på kirurger med breddekompetanse er essensielt for arbeidet til eksempelvis Røde Kors og Leger uten grenser. Paradoksalt nok er dette nettopp av de samme grunnene til at vi trenger dem her til lands. Det vanligste er vanligst.

Forening for Unge Norske Kirurger og Norsk Kirurgisk Forening ser ikke for oss at vaktkompetansen ved en rekke norske sykehus kan opprettholdes om ikke vi innser behovet for en spesialitet i akuttkirurgi. En hovedspesialitet med kompetanse på de vanligste, elektive generellkirurgiske prosedyrene, vaktkirurgi og traumatologi. Vi tror mange ville være interessert i en slik spesialitet enten som primær eller sekundær spesialitet. Behovet for en slik spesialitet er uomtvistelig til stede, så om Høie og co ønsker å beholde den nye sykehusplanens akuttkirurgiske tilbud, bør en slik spesialitet raskt begynne å komme på plass. Om ikke vil reiser utenfor de store byene i fremtiden bli helsemessig ekstremsport.