Velkommen LIS1!

Mange opplever at overgangen fra å være student til å være lege er stor – og det stemmer. Det er som å tråkke inn i en helt ny verden. Du har sett noe av det fra studietiden, kanskje gjennom en sommerjobb eller to, hatt en lisensjobb og fått en smakebit, for ikke å snakke om alt du har lært på Scrubs og Grey’s Anatomy, men nå står du her: Klar for å sette ditt første fotavtrykk i ditt legeliv og din spesialistutdanning. Licensed to touch, licensed to ask. I hvert fall på og om det meste. Tunge dager på lesesalen og lange forelesninger byttes ut med pasienter, vakter og telefoner og callinger som piper fordi du er viktig og trengs et sted. Nå er du lege.

Det hele kan virke litt overveldende. Hvordan svarer man egentlig på callingen? Hvor viktig er akkurat den telefonsamtalen du får nå? Og hvor er akuttmottaket? Hvordan var det man skulle kle av og på seg smittevernutstyr, og hvordan skal man føre den kurva? Du er ikke alene om å være ny. Vi er alle nye mange ganger i løpet av livet, både på jobb og utenfor. Til og med den gamle overlegen på avdelingen, som ser ut som hun er en del av inventaret, har vært ny en gang. Det er det fine – noen andre har tråkket veien før deg, og de kan du nå spørre om råd og hjelp. Du har med deg en enorm mengde kunnskap du nå skal videreutvikle. Det er ingen som forventer at du skal klare alt alene eller at du skal kunne alt. Ingen kan alt. Du har startet i din spesialisering for å lære å bli spesialist. Bruk muligheten til å spørre og lære av alle de dyktige kollegene du har rundt deg, både leger, sykepleiere og andre kolleger – det er en utømmelig kunnskapskilde som du kan nyte godt av. Gjør du det, blir det å oppfylle alle læringsmålene mye lettere, det blir mer moro å være på jobb og du får et solid grunnlag til å utvikle deg som lege.

Ingen mennesker er like, og å jobbe med mennesker er både utfordrende og spennende. Våg å være nysgjerrig i møtet med menneskene du treffer, da lærer du mye. Husk at pasientene er mer enn en diagnose. Selv om du tar imot din tjuende pasient med pneumoni i løpet av noen uker og begynner å føle at det er rutine, husk at det ikke er rutine for akkurat den pasienten og familien. Det å få møte medmennesker som er på sitt mest sårbare, og kunne få hjelpe slik at situasjonen blir så bra som den kan bli, er et privilegium. Vis respekt for det, og vær ydmyk for at pasienten selv vet best hva som er viktig og alvorlig i dens liv.

Å jobbe med mennesker er også ganske krevende. Jobbhverdagen kan føles som en evig øvelse i å prøve, mestre, feile, erfare, glede, hjelpe, skuffe, lære og lære bort i skjønn forening. Heldigvis er det mest gøy og spennende, men alle dager er ikke like. Noen dager vil du føle deg usikker og også kjenne på utryggheten av ikke å vite. Noen dager kommer kanskje til å oppleves som skikkelig dritt og du tviler på om du egentlig vil være lege. Jeg tror alle har slike dager, også den gamle overlegen som ser ut som en del av inventaret. Da er det godt å ikke å være alene. Alle trenger en god kollega eller to som vi kan dele erfaringer og opplevelser med. Jeg tror det gjør oss til bedre leger, og det gjør i hvert fall hverdagen mye bedre. Det er godt å ha noen å støtte seg til når det trengs, og det er fint å være den kollegaen som kan støtte når andre trenger det.

Der du jobber finnes det også en tillitsvalgt. Ta kontakt med en av oss hvis det er noe du synes er vanskelig eller har spørsmål om alt fra arbeidsplaner, overtid, lønn og ferie, eller du har noe annet på hjertet. For å kunne oppklare en problemstilling, må vi vite om den og vi i Ylf er her for deg og alle medlemmene våre.

Ta vare på hverandre, og ta vare på deg selv. Husk å ta pauser, skriv overtid når du må jobbe overtid, og du - husk at også du trenger fri! Jeg håper du får en innholdsrik og fin LIS1-tjeneste som setter et trygt og godt første fotavtrykk i din legekarriere. Grip mulighetene som kommer, da blir det mest spennende! Vi gleder oss til å bli kjent med deg – velkommen!