Stadig ubesvarte spørsmål rundt ny spesialistutdanning

2. og 3. mai avholdt Legeforeningens spesialitetsråd sin årlige samling for alle spesialitetskomiteene. I år var møtet spesielt. 171 oppmøtte deltakere, inkludert representanter fra Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet, hadde tatt turen til Soria Moria for å diskutere arbeidet med utforming av læringsmål. Spesialitetskomiteene har fått fem måneder til å definere innholdet i utdannelsen for hver enkelt spesialitet gjennom læringsmål. Den 1. september skal alle spesialitetskomiteene ha levert inn sine læringsmål til Legeforeningens sekretariat, og læringsmålene for alle de 45 spesialitetene skal overleveres Helsedirektoratet (Hdir) 30. september. Høsten 2017 starter det første kullet leger som vil følge det nye opplegget for spesialistutdanningen i del 1. Allikevel er mange spørsmål fortsatt ubesvarte, og stadig kommer det ny informasjon fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og Hdir.

På møtets første dag hadde Kristin Lossus fra HOD et innlegg om godkjenning av utdanningsinstitusjoner. Hun la frem for salen at det ikke lengre vil være avdelinger som godkjennes for utdanning, men virksomheter, dvs helseforetakene. Som eksempel vil Sykehuset Innlandet godkjennes for utdanning i kardiologi, ikke hjerteavdelingen på Gjøvik.

Dette medførte flere spørsmål fra salen: «Hvordan kan man kvalitetsvurdere et helt foretak?» «Skal man ikke lenger kunne underkjenne avdelinger?» Som svar på dette anga HOD at komiteene måtte undersøke om foretakene faktisk klarte å gjennomføre utdanningen de ble godkjent for, uten å gå nærmere innpå hvordan dette skulle etterprøves i praksis.

I dag kreves 72 timer obligatorisk internundervisning i året i alle spesialistutdanninger. HOD ønsker nå å fjerne dette kravet. Begrunnelsen ble på møtet oppgitt å være at foretakene må finne nye og mer moderne måter å undervise på, og at arbeidsgiver må få mer fleksibilitet i planlegging av undervisningen.

Alle som tok ordet fra salen etter Lossus innlegg mente at å fjerne kravet til internundervisning i praksis ville medføre bortfall av undervisningen. Fra HOD ble det kommunisert tillit til at foretakene vil sørge for utdanningen, så fremt den nye strukturen forankres godt i ledelsen.

Videre ble konkretisering av innholdet i læringsmål, prosessen videre, og overgangsordninger mellom ny og gammel ordning diskutert. Det er stadig usikkert hvordan overgangen for de som allerede er i et utdanningsløp i gammel ordning vil gjennomføres. Det er foreslått flere modeller, både med tvungen konvertering til ny struktur for alle som har fullført under 3 år i spesialisering (inkludert turnus) og gammelt løp for resten, konvertering for alle på et gitt tidspunkt, eller videreføring av to løp over en lengre periode.

Under møtet ga både departement og direktorat tydelig uttrykk for at de ønsket samarbeid og dialog med komiteene, men det ble ikke presentert klare løsninger på spørsmålene fra salen.

Bortfallet av krav til internundervisning legger seg i rekken av forslag som bekymrer Yngre legers forening. Det er allerede klart at direktoratet mener læringsaktiviteter, som kurs og antall prosedyrer, ikke skal være obligatoriske. Det legges opp til at det skal være arbeidsgiver som definerer hvilke aktiviteter som må til for at den enkelte skal kunne få godkjent å ha oppnådd et læringsmål. Myndighetene synes å ha stor tro på at om utdanningen i større grad blir forankret i ledelsen, så vil den bli prioritert på tross av bortfall av prosedyrekrav.

Ylf mener dagens praksis, hvor utdanning behandles som en salderingspost i sykehusene og leger i spesialisering er avhengige av å vise til lister over obligatoriske aktiviteter for å sikre tid til utdanning, ikke vil endres uten at foretakene tilføres midler til å gjennomføre mer strukturerte utdanningsløp. På tross av at det planlegges at den nye ordningen skal inneholde mer og strukturert veiledning samt tettere oppfølging av den enkelte LiS, følger det ingen midler med innføringen av ny ordning. Det er ikke foretakenes manglende ønske om å drive utdanning som medfører at den nedprioriteres i dag, men heller et stadig press på økt effektivitet i driften. I en slik situasjon er det særlig problematisk å fjerne alle obligatoriske prosedyrer som sikrer at fremtidens spesialister fungerer selvstendig og kan utføre prosedyrer i eget fag uten supervisjon.

Ylf tror også at bortfall av kurs- og prosedyrekrav vil kunne medføre en regionalisering av utdanningen, hvor alle har fått godkjent samme læringsmål, men aktivitetene de har gjennomført er avhengig av regionale forhold. Dette avhenger i stor grad av hvordan helseforetakene vil håndtere dette, det gjenstår å se om disse vil klare oppgaven med å sørge for at en spesialist kan det samme uavhengig av hvor han/hun er utdannet.