Om å sove, drive skip, kjøre tømmer og behovet for respekt

Jeg er lege. Fødselslege. Jeg sover dårlig. Det har jeg gjort i 15 år nå. Helt siden jeg startet i jobben som assistentlege ved Kvinneklinikken her i Østfold. En klinikk med 26 leger, omkring 3000 fødsler i året og planlagte fødsler ned i 28 ukers graviditetslengde, noen ganger ned mot 24 uker om ikke vi rekker å få den gravide til Oslo før hun må forløses.  

De første åra var det ingen søvn i det hele tatt som forvakt for de fødende og for alvorlig syke kvinner. Selv om jeg hadde hjelp rett borte i gangen hvor bakvakta, spesialisten, hadde rom. Nå har jeg vært spesialist og gått bakvakt i en ni års tid, ligger oftere i senga når klokka har passert midnatt.  Det blir mer hvile enn søvn når jeg skal kunne yte behandling om en fødende går fra å være frisk til å bli en livstruende syk pasient med behov for livreddende behandling i løpet av få minutter. Jeg vet aldri når det skjer, det kan komme når jeg er våken og opplagt, mitt på blanke tirsdagsformiddagen i mai, akkurat i vaktskiftet en lørdagskveld i oktober eller halvannentime etter at hodet mitt har nådd puta en stille julenatt kl 02:47. Om jeg aldri kan komme til å like det, så kan, må og vil jeg leve med å ha det slik; ligge rett under vannskorpa til våken tilstand, og være klar, ferdig, gå, nei, løp! Det står om liv! Ungt liv! Ufødt liv!

Og etter hver søvnløs vakt går det et par dager før jeg er meg selv igjen. Det går ikke bare ut over egen livskvalitet, men også over familie og øvrige omgivelser. Over en ti ukers periode jobber jeg 7 netter og tre helger før jeg har en uke å hente meg inn, andre av mine kolleger velger å ha pustehullene jevnt fordelt over 10-ukers perioden. Slik er min livsrytme.

De siste årene har jeg sovet dårlig også hjemme. Og, ja, jeg nærmer meg femti og har nok ikke noe sovehjerte, men det er ikke av de grunner. Det er spesielt om våren jeg har hatt det slik, men søvnvanskene jeg sliter med står ikke på symptomlisten verken til pollenallergi eller vårslapphet.  Nei, jeg er tillitsvalgt for overlegene ved avdelingen, og årsaken til dårlig hvile også hjemme i min egen seng ligger i at direktivet fra oven de siste tre-fire årene har vært: «Gjør om på arbeidsplanene til legene, flytt timer på arbeidsplanen fra dagtid til vakttid, regn de ekstra vaktene som en del av den normale arbeidsplanen. Honorér med vanlig vakt-tillegg.  Kast frivilligheten over bord, den kan vi ikke planlegge med! Vi kan ikke fortsette å være kilden til legenes luksusforbruk.»  Avtaler som har fungert godt i alle år, til tross for økte forventninger og krav til fødselshjelpen som skal ytes til en populasjon som har gått fra å være friske, unge gravide til å inneholde stadige flere kompliserte graviditeter og dermed fødsler, blir nytolket av arbeidsgiver slik at lønnsutgiftene skal reduseres.

Det kan telles på en halv hånd de gangene noen ved vår avdeling har måttet bli beordret på vakt fordi ingen har stilt opp. Da jeg startet for femten år siden fantes det en og annen spesialist fra et annet sykehus med daglig virke blant fødende som gikk noen vakter i sommerferieavviklingen, nå er de to vikarene vi får tak i rene gynekologer som kun en gang i blant tar hånd om fødende. Den ene jobber til daglig i Sverige, den andre i Danmark. Så vi fast ansatte stiller alltid opp når noen skal ha ferie, reise på et kurs eller en sjelden gang blir syke. Vi slåss ikke om vaktene. Vi gjør det av hensyn til pasientene, ikke til vår egen lommebok. Spekters påstand om at lønnen for disse ekstra vaktene er overbetaling er ikke noe annet enn trakassering!

I år har perioden med dårlig hjemmesøvn fortsatt også etter at sommerferieperioden endelig er over. Årsaken har nok de fleste som har lest mitt innlegg hittil allerede skjønt. Nå ønsker arbeidsgiver å videreføre måten de har behandlet legene på i sommerperioden til å gjelde hele året: Ti spesialister som deler vaktansvaret vil få 365 delt på 10 er lik 36 til 37 vakter pr. år. Vi skal nå fordele disse 18 vaktene i halvåret på de ukene vi ikke har ønske om ferie eller arbeidsgiver trenger at vi drar på kurs og, vips, så er vi våre egne vikarer og arbeidsgiver får mindre lønnsutgifter. Om vi har vært på kurs i den uken vi har hatt avspasering har det på den andre siden aldri vært snakk om å kompensere den tapte fritiden. Arbeidsgiver tror visst at kurs er det samme som ferie. Det er fullstendig skivebom av arbeidsgiver å hevde at dette handler om hvem som har ansvaret for pasientsikkerheten. Det reelle ansvaret for Kvinneklinikkens pasienter når jeg er på vakt ligger på meg. Punktum. Årsaken til konflikten som nå skal løses ved tvungen lønnsnemd er og blir arbeidsgivers ønske om å spare penger ved ikke lenger å holde seg til etablert praksis, men misbruke sin styringsrett til i alle tilfeller hvor det er blitt uenighet om tolking av avtalene å trumfe igjennom sin tolking.

For å prøve å få de som ennå ikke forstår, til å fatte hva dette dreier seg om:

Jeg tenker på Helseforetaket Sykehuset Østfold som et stort skip som hvert eneste døgn går ruten rundt Hankø for å plukke opp mennesker i havsnød. Skipet er av den nye typen som selv finner vei og styres ikke av noen skipper! Hverdagstid befinner det seg i sundet, har fin framdrift med flere titalls menneskekrefter, tar seg godt ut i hvitt, sølv og gull i den øst- og sørlige solen. Og det er digert! Langt over 1000 fot!

Når klokken er blitt 15, er skipet kommet helt nord i sundet og svinger vestover. Det holder seg på innsiden av Stangerholmen og sjøen er smul og den stødige vinden, som kun varierer i styrke og ikke i retning; alltid fra sydvest, får ikke tak i skipet. De fleste av skipets besetning går nå fra borde, og når klokken er blitt 18 er skipet sør om sydspissen av Rauer og det er kun få igjen av mannskapet om bord. Sett fra Hankø holder skipet nå litt lavere fart, men det plukker opp de aller fleste på sin vei, kun unntaksvis må noen hentes opp med Sea King eller de får beskjed om å sette kursen nordover i fjorden der det er et par enda større skip. Som alle sjøvante vet, er bølge- og vindforholdene gjennomgående høyere og sterkere her ute hvor fjorden åpner seg ut i Skagerak, og om skipet mister framdriften vil det bli drevet inn i steinene på utsiden av Hankø.

I løpet av timene i rom sjø kommer det av og til en vannskuter ut til skipet og gir en hjelpende hånd. Til hva? Her er vi ved den store sannheten som de i øvre del av skipet ikke ser ut til å ville ta inn over seg. Skipet er ikke et MS og heller ikke et HF. Skipet har ikke maskindrift! Det er et HP! Og HP står ikke for Hewlet Packard, men for human propulsion. Det er, som i ubåten H. L. Hunley fra den amerikanske borgerkrigen, mennesker som sitter og sveiver på propellakslingen. På dagtid er vi mange til å sørge for framdriften, kveld, natt og helg er vi svært få som sitter med jobben, en jobb som må sies å være både krevende og innebære stort ansvar. Det er nok med syv slike økter i løpet av ti uker. Vi er imidlertid ulike, vi som sveiver, og på ulike steder i livet, noe som gjør at vi har ulik kapasitet til å stille opp ekstra, noe vi da også gjør.

Som mennesker har vi ulike sykluser vi er avhengige av for å ha et godt liv. Vi sover 8 timer om natta, vi arbeider 5 dager og har hvile 2 dager. Omkring en femtedel av oss, har en månedlig mulighet til å bli gravide, vi har årvisse høytider med tilhørende fri og i de omkring siste 100 år har vi hatt sommerferie. Leger som går tilstedevakt på sykehus med høy beredskap må i stor grad gi avkall på disse naturlige syklusene. I tillegg vil arbeidsgiver nå frata oss den siste regulariteten i vårt liv, for min del 10 ukers turnusen som ruller og går og som gjør det mulig for meg stadig å fortsette i dette arbeidet. Et kjent norsk uttrykk hentet fra gamle dagers utkjøring av tømmer fra skogen med hest lyder: «Dreg du den, så dreg du den!» Om belastningen blir for stor; stokkene for mange, klarer tilslutt selv ikke den største og sterkeste hest å rikke lasset.  

Så hvor bærer dette hen? For meg? Jeg ser meg, slik situasjonen er blitt, nødt til å redusere min arbeidsplan fra 42,5 timer gjennomsnittlig pr uke til 40,0 timer. Jeg vil si at om arbeidsgiver får støtte for sin respektløse behandling av oss leger ved den nært forestående avgjørelsen i tvungen lønnsnemd, så vil jeg be Legeforeningen si nei til pålagt utvidet arbeidstid. Om arbeidsgiver ikke besinner seg og respekterer, det vil si: «ser på nytt», oss som sover dårlig, driver skipet, drar tømmeret, eller hvilket bilde som må til for å få dem til å forstå alvoret, må jeg gå ned i stilling, jeg står allerede i knestående, så neste må bli ned i 70-80 % stilling. Jeg vet at jeg vanskelig kan erstattes, i første omgang må det bli av mine gode kolleger her på avdelingen. Kompetente spesialister har en tendens til å gå motsatt vei, nemlig fra sykehuset og ut i avtale-/privatpraksis.

Dette er et rop om hjelp. Hjelp oss som skal hjelpe de gravide, de fødende og de nye verdensborgere ut i luft, til å få våre arbeidsgivere til å respektere og verdsette vårt viktige arbeid.

Tro om min søvn ville være bedre, ikke i et annet, men tredje land…