Lokførerens appell

Mitt navn er Janne Lisesdatter Håkonsen. Jeg er organisert i Norsk Lokomotivmannsforbund og er lokfører i NSB Oslo til vanlig. Nå er jeg ute i streik.

Legeforeningen i Akademikerne har vært i en lang konflikt med arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Vi i NLF befinner oss fortsatt i konflikt med NSB og Spekter.

Streiken som dere frem til i går førte er Norgeshistoriens lengste legestreik, og jeg beklager på det sterkeste at dere ikke fikk kjempe denne kampen ferdig på rett vis. Men motparten deres, Spekter, er ingen redelig organisasjon. De sprer rundt seg med løgner og feilinformasjon, søker ikke dispensasjoner og fikk da til slutt pressa frem en tvungen lønnsnemd. Det er feigt, det skittent og ikke minst, veldig utilfredsstillende for dere som har kjempa.

Men kampen fortsetter selv om streiken er over. Dere har gjort en fabelaktig innsats, dere har bygd allianser innad i fagbevegelsen, dere har argumentert fantastisk godt ut i media, dere har møtt opp og støtta andre yrkesgrupper som er i konflikt -  dere kan ikke stoppe nå. Så jeg sier som Gatas Parlament: «Dere må aldri gi opp, aldri vike en tomme, men stå på barrikadene for tida som skal komme!»

Legestreiken har i hovedsak dreid seg om medbestemmelse over egen arbeidstid. Legene har streika for å beholde et kollektivt vern for arbeidstid ut over Arbeidsmiljølovens bestemmelser. De har sagt høyt og klart NEI til Spekters krav om individuelt fastsatte arbeidsplaner. I 20 år har det vært en sedvane at legekollektivet avdelingsvis legger planer for de lengste vaktene. Det er denne praksisen Akademikerne og Legeforeningen ville ha presisert inn i tariffavtalen, for å slå fast at dette er hovedregelen.

Etter at streiken brøt ut, har Akademikerne fått tak i flere interne dokumenter som viser at sykehusene har planlagt en storstilt omlegging av dagens arbeidstidsordninger. En planlegging som har foregått i all hemmelighet. Arbeidsgiverne mener tydeligvis at de står fritt til ene og alene å endre en mangeårig sedvane med kollektive arbeidstidsordninger og innføre individuelle. Arbeidsgiver ønsker en uinnskrenka styringsrett over den enkelte leges arbeidstid. Da blir kollektive sikringsmekanismer veldig slitsomt å forholde seg til. Men dagens arbeidstidsordninger, med sine vide unntak fra arbeidsmiljøloven, gir mer enn nok handlingsrom. Og sammen med det kollektive vernet gir det hver enkelt ansatt trygghet fra rovdrift og da sikkerhet for pasientene.

Men denne konflikten har ikke bare dreid seg om arbeidstid, den har også dreid seg om en arbeidsgiverside som i stadig større grad fjerner seg fra den norske modellen. En modell som baserer seg på samarbeid mellom likeverdige parter faller ikke i god jord hos arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Administrerende direktør i Spekter, Anne Kari Bratten, sier det så godt sjøl; «ledertrøya er ikke på deling». Og er det noe arbeidsgiversida, med Spekter i front, så ettertrykkelig har klart å vise oss under lege- og lokførerstreikene, så er det nettopp det at Spekter ikke er noen lagspiller. Jevnbyrdighet og tillit byttes lett ut med styring. Lett! Arbeidsgivers styringsrett henger så høyt for Spekter, diverse direktører og ikke minst HR-avdelinger, at samarbeid og dialog byttes ut med tvang og diktat, uten tanke på at tilliten forsvinner samtidig.

De siste åra har en hel fagbevegelse vært vitne til at linja fra arbeidsgiverorganisasjonene blir stadig mer hard og aggressiv. Vi ser en utvikling der stadig mer av arbeidstakernes vilkår fastsettes gjennom nettopp individuelle avtaler. Men økt adgang til å inngå individuelle avtaler vil svekke vår kollektive gjennomslagskraft og sette arbeidstakerne under et enormt press, samtidig som vi sendes over 100 år tilbake i tid. Med dette undergraves selve tariffavtalesystemet og den garantien dette gir for trygge, ordna og forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår. Det betyr mindre makt til arbeidstakerne og mer til arbeidsgiverne.

Spekter, sykehusdirektørene og direktør i NSB, Geir Isaksen, prøver å selge ut et bilde av fagforeninger som trekker sikkerhetskortet for å karre til seg mer makt, men i praksis er det arbeidsgiversida, som med sine horrible angrep på sine arbeidstakere, forsøker å flytte all makt fra fellesskapet over til seg sjøl. Og som heiagjeng har vi den gruppa som har klart å rasere store deler av det trygge arbeidslivet vi har vært vant med: De driftsfjerne HR-avdelingene. Både i sykehusene og i NSB-konsernet utgjør disse en stor gruppe ledere som sitter langt unna verdiskapningene. Betegnende for dem er at de har fint lite kjennskap, om noe i det hele tatt, til hvordan arbeidet ute i felten foregår, men de trekker allikevel stadig i tråder som vi snubler i.

Og la oss nå endelig ikke glemme toppen, der de politiske bestillingsverkene kommer fra. Legene og lokførerne har hver sin minister. Og ministrene, direktørene og Spekter danner sammen kunnskapsløshetens akse der de blindt trumfer igjennom ideologi på samfunnsfelter de ikke kan noen ting om. Den godeste Bratten i Spekter topper det hele med sitt debattinnlegg i DN den 9.10-16. Her kaster hun seg over både streikende leger og lokførere. Og i sitt angrep på de to yrkesgruppene løfter hun frem sin egen kunnskapsløshet når hun blant annet hevder at direktørene alene må bestemme over sikkerhetsarbeidet, fordi de også er juridisk ansvarlig for sikkerheten. Men Bratten glemmer et helt sentralt poeng: Etter ulykker på jernbanen så er det IKKE direktørene som sitter på tiltalebenken. Det er våre medlemmer. Det er lokførerne som bærer den største juridiske risikoen, ikke NSBs direktører. Det blir da for oss en selvfølge at ansatte med det sikkerhetsansvaret både en lokfører og en lege er pålagt, også har innflytelse. Vi mener at ansattes medbestemmelse skal være helt sentralt i det norske arbeidslivet. Anne Kari Bratten i Spekter er opplagt ikke enig der hun uttaler: «Tariffavtaler egner seg for lønns- og arbeidsvilkår, ikke for bestemmelser som svekker ledelsens mulighet til å ivareta sitt sikkerhetsansvar. Å forhandle om slikt, er en sikkerhetsrisiko i seg selv.» Skal vi tolke det Bratten sier, betyr det at Spekter kjemper mot forhandlinger om alt annet enn lønn, men tradisjonen i Norge er å forhandle om en pakke. Sånn sett er det vel strengt tatt AK Bratten og Spekter, med det synet de forfekter, som er en sikkerhetsrisiko i seg selv.

Legene og lokførerne har gjort det eneste rette når de har tatt opp kampen mot Spekter – begge streikene har vært usedvanlig viktige og riktige. Vi har satt sikkerhet først, vi har valgt å kjempe for et fortsatt ordna arbeidsliv. Vi har valgt å ta ansvar der arbeidsgiversida og Spekter har valgt å svikte totalt!

Regjeringas beslutning om å stoppe legestreiken med tvungen lønnsnemd er feil! NLF stiller seg fullt og helt bak Akademikerne og mener at arbeidstidsordninger må forhandles frem kollektivt og gjelde for alle. Kampen fortsetter, og dette viktige, prinsipielle kravet skal dere vinne!