Om hinderløyper mellom ambulansebårer og eksotiske diagnoser

I januar i år var den trygge studenttilværelsen ved Universitetet i Oslo over og turnuskontrakt på plass. Vemodig over at studietidens kapittel var endt, kjørte jeg flyttelasset 500 km nordover spent på den nye tilværelsen som arbeidstaker.

Turnustjenesten begynte på indremedisinsk avdeling ved Orkdal sykehus, blant trivelige trøndere. Et traust folkeslag som sjelden tar kontakt med helsevesenet før allmenntilstanden er riktig ille, eller fordi andre mener at de må på sykehus. Det ble en brå start. Første helga fikk jeg vakta; 24 timers-vakt fredag og søndag - heldigvis hvilende på nattestid med aktiv LIS (lege i spesialisering) på huset.

“Orkdal ja, ja der e det my kleine folk”, var responsen da jeg fortalte til en trønder at jeg skulle begynne i jobb ved Orkdal sykehus. Det hadde han rett i. Første vakthelg skulle vise seg å bli to utfordrende døgn.

Pasienter med spørsmål om cerebralt insult, funksjonsvikt, synkope, infeksjonsutredninger, nøytropen feber, hodepine, atrieflimmer og brystsmerter strømmet til det lille akuttmottaket med fire pasientrom.

På den travle fredagsvakten var det langt flere enn 4 pasienter i mottaket på samme tid. Det ble en slags hinderløype mellom kreativt plasserte ambulansebårer for å nå frem til pasienten som var triagert “rød” og som måtte tilsees umiddelbart.

De 13,5 timene på aktiv vakt raste av sted. Først kl 23.00, da aktiv vakt var over og adrenalinet roet seg, kjente jeg at blæra var full og magen tom.

En vanlig arbeidsdag på medisinsk avdeling begynner med morgenmøte og internundervisning. Turnuslegene holder også undervisning på lik linje med LIS-ene og overlegene. Deretter begynner previsitt og visitt på inneliggende pasienter.

Jeg skulle raskt oppdage at et spennende pasientgrunnlag soknet til Orkdal sykehus. Utredninger viste seg noen ganger å ende med eksotiske diagnoser som adult stills sykdom og hemofagocyttisk lymfohistocytose.

Språklige utfordringer skulle jeg også møte på. Som østlending i Trøndelag skvatt jeg til da en pasient kom inn med symptomdiagnosen “fotlaus”. Det viste seg heldigvis at pasienten ikke hadde vært utsatt for en traumatisk amputasjon, men bare hadde drukket seg snydens på heimbrent og ikke klarte å stå på beina.

Halvåret på indremedisinsk avdeling var plutselig over, og nå er jeg i kirurgisk turnustjeneste. Det er 19-timers aktiv vakt og ofte søvnløse netter.

Det frustrerende er samtidighetskonfliktene som melder seg når du trengs som assistent på operasjon mens flere pasienter venter på deg i akuttmottaket.

Gleden er derimot stor når en gråtende 7-åring kommer inn med dislosert antebrachium-fraktur og senere smilende vinker farvel med en gips i påvente av operasjon.

Som turnuslege på Orkdal sykehus får en straks et stort ansvar. Der er du den som undersøker, diagnostiserer og behandler majoriteten av pasientene som kommer til akuttmottaket.

På tross av kort fartstid og begrenset klinisk erfaring mener jeg pasientene får forsvarlig og god behandling. Systemet rundt med dyktige, erfarne sykepleiere, ambulansearbeidere og bakvakter som alltid er åpne for å svare på spørsmål gjør det hele til en trygg affære og en fantastisk læringsarena.