Når monopolet faller

Jeg vet hvem dere er. Familietreet mitt er stappfullt av dere. Jeg har to onkler, en fetter og en kusine som er leger, pluss en inngiftet radiograf som pleier å dukke opp i juleselskapene våre og et søskenbarn som er jordmor. 

De er hyggelige folk, alle sammen. Likevel ble det litt rar stemning under det tradisjonelle familieselskapet andre juledag, da de litt bekymret spurte meg hvordan det gikk i avisa der jeg jobber. 

– Jo takk, vi har fortsatt ikke gått konk, svarte jeg.

– Og blir det for ille, kan jeg jo i verste fall ta noen vakter som lege. 

De lo ikke.

Snart skal dette handle om leger, men først må jeg ta en liten omvei: Vi som jobber i media vet nemlig at vi har en popularitet på linje med bruktbilselgere og skilsmisseadvokater. Leger, derimot, troner øverst på troverdighetsskalaen. 

Mens legen er et menneske som jobbet seg metodisk seg gjennom realfagspensumet på videregående, er en god journalist gjerne et menneske som aldri rakk forelesningene på studiet. Vi kan litt om mye, og er stolte av det. Målet er å kunne danne seg en grov forståelse av et komplisert spørsmål på kort tid, slik gode generalister kan. 

Hittil har dette vært vår spesialitet. Men når de tradisjonelle medienes inntektsstrømmer plutselig ser ut til å skrumpe inn, er det i stor grad fordi våre lesere i økende grad ser på seg selv som like kompetente til å gjøre jobben med å sile informasjon som oss. Å kunne orientere seg i strømmen av nyheter og påstander er ikke lenger et håndverk, men en del av hverdagen for de aller fleste. Dermed blir også veien fra redaksjonslokalene og bort på det lokale NAV-kontoret stadig kortere for norske journalister. 

For øyeblikket jobber flere av de store mediehusene, blant dem NRK, med å utvikle roboter som kan skrive artikler på kortere tid - og med langt færre feil - enn en vanlig journalist ville klart. En annen klar fordel med robotjournalister er at de aldri er hjemme med borreliasymptomer eller blamerer seg på julebordet. Lønn skal de heller ikke ha, de er sympatiske sånn. 

La oss ta en ørliten pause omtrent her, og sjekke oss selv for flått. Flåttens mediekarriere her hjemme startet nemlig med et nokså nøkternt oppslag i Aftenposten i 1987 («Skogbjørn farligere enn vi tror»), men de senere årene har flåtten blitt selve symbolet på hvor sensasjonspreget og fordummende norsk tabloidjournalistikk kan være på sitt verste. 

Likevel vet vi at disse sakene har en usedvanlig sterk appell hos norske lesere, fordi de kombinerer tre uimotståelige elementer: 1. Frykt, 2. Helse, 3. Maktarroganse, her representert ved et utvalg ufordragelige leger som ikke tar folks bekymring for å pådra seg paralyserende flåttbitt via juletreet på alvor.

For noen år siden intervjuet jeg Dagbladets daværende nyhetsredaktør Alexandra Beverfjord om avisens utallige flåttoppslag. Hun forsvarte forsidene glatt, og påpekte at tiden da helsebyråkrater og leger satt på alle svarene var over.

Legens diagnose er altså ikke lenger et svar, men et svar som konkurrerer blant mange andre på et marked av svar. Utstyrt med smarttelefoner og google har vanlige nordmenn sprengt det kunnskapsmonopolet som legestanden fram til nå har sittet på, og nå kan de ha det så godt.

Muligens er ikke dette noe som tar nattesøvnen fra norske leger riktig ennå, siden dere vet at de mest egenrådige pasientgruppene av naturlige årsaker kommer til å dø ut av seg selv.

Likevel varsler utviklingen at noe av det samme som har tømt norske redaksjonslokaler de siste årene, også kan komme til å skylle over legestanden: Ikke bare mener folk at de er bedre journalister enn journalistene, de mener også at de selv er bedre leger enn de fleste av dem som leser dette.

Og for å gjøre det enda verre, har nå også legenes arbeidsgivere begynt å leke med tanken på å overlate delerav jobben til roboter. I USA har de allerede sluppet langt inn på operasjonssalene.

Som journalist har jeg dekket alt fra parteringsdrap til kanadisk fiskeripolitikk. Likevel er det få ting jeg har jobbet med som har ført til flere henvendelser enn den radioserien jeg lagde for NRK om alternativ behandling.

I løpet av et halvt år reiste jeg rundt og snakket med et vennlig utvalg krystallhealere, palmreadere og tankefeltterapeuter. Det de hadde til felles var at de så meg dypt i øynene da jeg kom, og brukte lang tid på meg når jeg først hadde dukket opp.

Her ligger også kvakksalvernes forretningsmodell: De bryr seg. De lytter. De har tid. Og i en tid der følelser, og ikke nødvendigvis fakta, ser ut til å vinne terreng, er denne gjengen i ferd med å fravriste legestanden det som hittil har vært en unik posisjon som trøstere og beroligere.

Så hva skal man egentlig med leger, når alt kommer til alt?
Trenger man å kjenne varmen fra en trent hånd, er det enklere å ringe til en healer.
Trenger man et raskt svar, er det kjappere å bruke google.
Trenger man en anestesilege som kan jobbe 72 timer i strekk uten å gjøre feil, hyrer man heller inn en robot.

Det er visst nedgangstider på gang, også for dere.

Men fortvil ikke.
Blir det for ille, kan dere jo i verste fall ta noen vakter som journalist.