Kjærlighet i krigens tid

Som forfatter er evnen til å forestille seg selve grunnlaget for i det hele tatt å kunne skrive. Graham Greene sa at som forfatter kan man ikke engang gå i begravelsen til sin beste venn uten å tenke at dette er noe jeg kan bruke. Det er dessverre sant, selv har jeg skrevet både dikt og sanger om nettopp dette, og vil også berøre det i en kommende roman. Kanskje er det en form for sorgbearbeidelse, en måte å overleve på. Likevel var det å gjøre kunst ut av egne opplevelser svært fjernt da jeg 10. mai 2014, med diverse egne bandkonstellasjoner og andre musikervenner spilte en utsolgt konsert på Rådhusteatret i Kongsvinger. Konserten var til inntekt for Frelsesarmeen, og samtidig en markering av min egen 50-års dag fem dager senere. En fødselsdag jeg var bare en hårsbredd unna ikke å få oppleve etter et stygt fall hjemme i det jeg skulle legge meg.

Da min kone fikk dasket liv i meg, der jeg lå i en haug på bunnen av trappa, er jeg usikker på hvilken film jeg trodde jeg var med i – om noen i det hele tatt. Det var dog noe Bruce Willisaktig over svaret mitt på hennes spørsmål om hvordan det gikk; «Gi meg et par paracet, så er jeg ok».   

 Anfallet av overmot varte imidlertid ikke lenge, og da jeg ble hentet av ambulansepersonellet, visste jeg fortsatt ikke hvilken film det var. Den startet først på Ullevål et par dager senere da jeg skulle opereres for alvorlig bekkenbrudd.

Til å begynne med tenkte jeg at dette er virkelig noe jeg kan bruke som forfatter, og jeg falt inn i en Ernest Hemingway-psykose. Ble en krigstrøtt amerikansk løytnant, der det kvinnelige helsepersonellet alle var potensielle modeller for min versjon av Catherine Barkley, den engelske sykepleieren Hemingways helt innledet et forhold til og etter hvert besvangret i «Farvel til våpnene». Jeg kom faktisk så langt at jeg noterte ned «Kjærlighet i krigens tid» som en arbeidstittel, og det ble i grunn alt jeg skrev under hele oppholdet.

   Krigsassosiasjonene og følelsen av å være med i en film satt imidlertid i. Da ambulansehelikopteret landet rett utenfor og vinduene blåste opp på rommet, der jeg lå klemt sammen med tre andre menn, følte jeg meg straks hensatt til «Apokalypse nå!». Men opplevelsen av å være tilstede under Vietnamkrigen ble også flyktig, fornemmelsen av å være på et feltsykehus ved en eller annen frontlinje vedvarte dog oppholdet ut. For langsomt ble følelsen av å være en fiktiv person fordrevet av virkeligheten, riktignok en virkelighet noe farget av morfin og nobligan, men sykepleierne og hjelpepleierne begynte å tre fram som virkelige mennesker, og mens forfatteren i meg ble stadig mer slumrende våknet den gamle journalisten til live. Spaltisten. Kronikøren. Jeg begynte på flere flammende artikler i hodet om tilstanden i helse-Norge, og krigsassosiasjonene ble holdt i hevd av sykepleierne og hjelpepleierne som sjelden så ut til å gå, men løp til og fra de forskjellige rommene på avdelingen. Jeg ble fylt av en voldsom beundring, og nærmest overveldet av hver lille oppmerksomhet som ble meg til del. Noen ekstra ord, en kort oppmuntring eller trøst, i blant bare et smil, alt dette var med på å gjøre meg levende igjen. Et sugerør i et vannglass var nok til å få meg til å ta til tårene, og det å kunne velge mellom flere retter til middag kunne få meg til å tute som et lite barn. Jeg lærte meg å sette pris på nåden i de små ting, lik en dødsdømt som ser alt for siste gang, eller snarere som en blind som plutselig får synet tilbake. Det var en merkelig tilstand å befinne seg i, og på en forskrudd måte likte jeg det. Som å kunne ta ferie fra det blaserte mennesket jeg vanligvis bor i. Han som liker å stå med armene i kors på rockekonsert framfor å klappe takten. Han som er flink til å skrive om følelser, men sjelden viser dem bortsett fra i kinomørket. 

Samtidig utviklet jeg nærmest et hat til Erik Fosnes Hansen. Hans iscenesettelse av seg selv som en gourmandutgave av Don Quijote i en jammerdal fylt av vandige supper med underlig konsistens, soggy brød og dvaske salater, ble symbolet på nordmenn som et folkeslag som er særdeles matleie og utakknemlige. Ja, jeg utviklet en så sterk motvilje mot kjendiskokker og lignende at jeg ikke lenger klarer å se matprogram på tv, og konsekvent slår dem av hvis jeg uforvarende skulle zappe innom et. I ettertid har jeg forstått at det kanskje var nobliganen som fikk meg til å tenke slik, og da jeg traff Fosnes Hansen live in person et år senere, var han grei nok han. Men på sykehuset ble han selve symbolet på alt som har med jåleri å gjøre, og nettopp jåleri er noe av det første et sykdomsopphold skreller av deg. Det gjør unektelig noe med et menneske å være fullstendig prisgitt andre for noe så dagligdags som å komme seg på do. Skjønt når det gjaldt det sistnevnte var det langt fra dagligdags den første uken. Og etter å ha blitt foret med store doser lactolose, og noe jeg oppfattet ble kalt Kokkens, var det ingen bønn, jeg var igjen med i en film, da en hjelpepleier råkjørte meg i rullestol avdelingen rundt på jakt etter et ledig toalett. Med sykehusskjorta flagrende rundt meg som ei uniformsjakke, følte jeg meg som hovedpersonen i en filmatisering om Napoleon Bonaparte, mens jeg gjennomgikk mitt høyst personlige Waterloo.

Betydelig verre enn den rent fysiske forstoppelsen var følelsen av at det samme hadde rammet meg rent kunstnerisk. Igjen kom tanken om Hemingway snikende, og hvordan han ikke klarte å takle forventningene, mest sine egne, til det og fortsatt være drevet av en voldsom skapende kraft. Tidligere hadde jeg kunnet forvandle, eller kanskje er omforme et bedre ord, en hver form for opplevelse i livet mitt til fiksjon eller i det minste en avisspalte. Begge fødslene til barna mine er behørig kronikert, og flere andre sykehusopplevelser var foredlet til stoff i noveller og romaner, men for hver dag som gikk følte jeg meg stadig mer som en pasient og mindre som en forfatter og musiker. Noen netter ble jeg hjemsøkt av følelsen at det ikke bare var bekkenet, men også hodet jeg hadde skadet i fallet. Jeg besvimte tross alt, og siden hodet aldri ble skannet kunne jeg ha pådratt meg en hjerneskade, ikke sant? At jeg hadde brukket noen ribbein ble først oppdaget flere dager senere. Tanken om hodetraume rakk heldigvis ikke å feste seg, men i stedet begynte det å ulme en følelse av at det kanskje ikke var mer igjen. At kilden var tømt. At det kanskje i alle skapende menneskers liv er slik at det bare finnes et visst antall sanger og bøker, og så et stort altoppslukende ingenting. Igjen ble nobligan redningen. Nobligan og Tom Petty.

Etter at jeg kom hjem fra sykehuset fikk jeg av trommeslageren min låne Peter Bogdanovitch utmerkede konsertfilm «Runnin’ down a dream» om Tom Petty & The Heartbreakers. Den ble på en måte veien inn i det skapende igjen. Etter å ha sett filmen vet jeg ikke hvor mange ganger jeg plukket opp gitaren og ble sittende med den i fanget, omtrent som når en rytter stiger oppå en hest og så ikke får seg til å sette hælene inn i flankene på dyret. Kanskje var jeg redd for å bli kastet av, muligens fryktet jeg at jeg hadde mistet evnen til å ri, men jeg hadde jo sett hvordan Tom Petty hadde reist seg gang på gang. Jeg hadde selv lært the bitter way sannheten i at sterkest er alle menn som gjør seg små, men retter ryggen rank for det de tror på. Og så plutselig var den der. Så enkelt. Så vanskelig. Disse sjeldne øyeblikkene i livet da en sang nesten har skrevet seg selv, og bare venter på at du skal finne den.

Og hver gang jeg står på en scene og synger den sangen nå, forsøker jeg å finne tilbake til takknemligheten jeg følte på sykehuset. Takknemligheten over takknemligheten. Gleden over disse tingene jeg hadde lært meg å ta for gitt. Samtidig forsøker jeg å minne meg selv på at noen ganger i livet er det gjennom å falle at man igjen kan lære seg å bli et helt menneske.

Levi Henriksen