Som forfatter er evnen til å forestille seg selve grunnlaget for i det hele tatt å kunne skrive. Graham Greene sa at som forfatter kan man ikke engang gå i begravelsen til sin beste venn uten å tenke at dette er noe jeg kan bruke. Det er dessverre sant, selv har jeg skrevet både dikt og sanger om nettopp dette, og vil også berøre det i en kommende roman. Kanskje er det en form for sorgbearbeidelse, en måte å overleve på. Likevel var det å gjøre kunst ut av egne opplevelser svært fjernt da jeg 10. mai 2014, med diverse egne bandkonstellasjoner og andre musikervenner spilte en utsolgt konsert på Rådhusteatret i Kongsvinger. Konserten var til inntekt for Frelsesarmeen, og samtidig en markering av min egen 50-års dag fem dager senere. En fødselsdag jeg var bare en hårsbredd unna ikke å få oppleve etter et stygt fall hjemme i det jeg skulle legge meg.
Da min kone fikk dasket liv i meg, der jeg lå i en haug på bunnen av trappa, er jeg usikker på hvilken film jeg trodde jeg var med i – om noen i det hele tatt. Det var dog noe Bruce Willisaktig over svaret mitt på hennes spørsmål om hvordan det gikk; «Gi meg et par paracet, så er jeg ok».
Anfallet av overmot varte imidlertid ikke lenge, og da jeg ble hentet av ambulansepersonellet, visste jeg fortsatt ikke hvilken film det var. Den startet først på Ullevål et par dager senere da jeg skulle opereres for alvorlig bekkenbrudd.
Til å begynne med tenkte jeg at dette er virkelig noe jeg kan bruke som forfatter, og jeg falt inn i en Ernest Hemingway-psykose. Ble en krigstrøtt amerikansk løytnant, der det kvinnelige helsepersonellet alle var potensielle modeller for min versjon av Catherine Barkley, den engelske sykepleieren Hemingways helt innledet et forhold til og etter hvert besvangret i «Farvel til våpnene». Jeg kom faktisk så langt at jeg noterte ned «Kjærlighet i krigens tid» som en arbeidstittel, og det ble i grunn alt jeg skrev under hele oppholdet.
Krigsassosiasjonene og følelsen av å være med i en film satt imidlertid i. Da ambulansehelikopteret landet rett utenfor og vinduene blåste opp på rommet, der jeg lå klemt sammen med tre andre menn, følte jeg meg straks hensatt til «Apokalypse nå!». Men opplevelsen av å være tilstede under Vietnamkrigen ble også flyktig, fornemmelsen av å være på et feltsykehus ved en eller annen frontlinje vedvarte dog oppholdet ut. For langsomt ble følelsen av å være en fiktiv person fordrevet av virkeligheten, riktignok en virkelighet noe farget av morfin og nobligan, men sykepleierne og hjelpepleierne begynte å tre fram som virkelige mennesker, og mens forfatteren i meg ble stadig mer slumrende våknet den gamle journalisten til live. Spaltisten. Kronikøren. Jeg begynte på flere flammende artikler i hodet om tilstanden i helse-Norge, og krigsassosiasjonene ble holdt i hevd av sykepleierne og hjelpepleierne som sjelden så ut til å gå, men løp til og fra de forskjellige rommene på avdelingen. Jeg ble fylt av en voldsom beundring, og nærmest overveldet av hver lille oppmerksomhet som ble meg til del. Noen ekstra ord, en kort oppmuntring eller trøst, i blant bare et smil, alt dette var med på å gjøre meg levende igjen. Et sugerør i et vannglass var nok til å få meg til å ta til tårene, og det å kunne velge mellom flere retter til middag kunne få meg til å tute som et lite barn. Jeg lærte meg å sette pris på nåden i de små ting, lik en dødsdømt som ser alt for siste gang, eller snarere som en blind som plutselig får synet tilbake. Det var en merkelig tilstand å befinne seg i, og på en forskrudd måte likte jeg det. Som å kunne ta ferie fra det blaserte mennesket jeg vanligvis bor i. Han som liker å stå med armene i kors på rockekonsert framfor å klappe takten. Han som er flink til å skrive om følelser, men sjelden viser dem bortsett fra i kinomørket.
Kommentarer