Effektivisering på helsa løs

Teksten sto først på trykk i Klassekampen 31. mai 2016.

Hvordan skal man få mer ut av helseforetak som allerede er effektivisert ut i fingerspissene? Et av svarene ligger i et nytt effektiviseringsregime som sykehusledere landet rundt nå har fått øynene opp for – nemlig individuelle arbeidsplaner for leger. Det er en godt fungerende ordning som skal ofres under sparekniven. Leger i sykehus har per i dag såkalte «rullerende arbeidsplaner», det vil si planer som går over et visst antall uker før de starter på nytt. Planene er felles for alle leger på hver avdeling, og har en jevnt fordelt arbeidsbyrde. På denne måten er det mulig å få til lengre utdanningsperioder på sengepost, noe som er viktig for legenes spesialiseringsløp. Det har heller ikke vært noe problem å planlegge forutsigbart, verken for arbeidstaker eller nærmeste leder.

Det kanskje viktigste poenget ved slike planer er at de er enkle å kontrollere med tanke på samlet arbeidstid og arbeidsbelastning. Det har gjort det mulig å gi legegruppen vide unntak fra arbeidsmiljøloven, uten at dette blir misbrukt.

Men forsvarlighet er ikke det som stanser sykehusledere i økonomisk nød. De ønsker nå å bryte opp legenes kollektive arbeidsplaner og heller lage individuelle avtaler med hver enkelt  lege. Alle skal få sin unike plan over et kalenderår. I perioder hvor legene er fraværende, for eksempel i permisjon eller på kurs, skrus timetallet ned og vaktene fjernes. Legene må så ta disse vaktene igjen på et tidligere eller senere tidspunkt.

Med ett pennestrøk vil dermed opparbeidete rettigheter forsvinne, nemlig rett til vaktfri ved ferie, permisjon eller kurs. Legen må jo selv jobbe inn sitt eget fravær igjen. Et genialt trekk fra arbeidsgivers side.

Men det stopper ikke der. Med individuelle avtaler har sykehuslederne mulighet til å skjevfordele arbeidsbyrden etter eget forgodtbefinnende. Med vårens avsløring av fryktkultur i sykehusene friskt i minne, vil det ikke overraske om ubekvemme vakter vil kunne brukes som en potensiell sanksjonsmulighet: «Jaså, du vil ikke jobbe gratis overtid? Da ble det jammen vakt for deg på julaften i år også.»

Så til spesialistutdanningen. Leger begynner ofte i et spesialiseringsløp etter at turnustjenesten er ferdig. I løpet av spesialiseringen, som tar minst fem år, skal man trenes opp til å bli spesialist etter «mester–svenn-prinsippet». I tillegg må man igjennom et visst antall prosedyrer, operasjoner og kurs for å bli ferdig. I praksis fungerer man på avdelingen som en selvstendig  lege med ansvar for egne pasienter.

Med den nye typen overstyring vil alle vakter i løpet av året måtte plasseres i perioder der legen er på jobb. Dermed blir det vanskeligere å få til lengre perioder på sengepost uten at utdanningen avbrytes av intensive vaktperioder. I de fleste spesialiteter er det nødvendig med en viss kontinuitet på sengepost/operasjonsal. Dersom dette «stykkes opp» med vakttjeneste i akuttmottak, blir det vanskelig å følge opp sine egne pasienter og man mister oversikten. Dette er tilbakemeldingene som gis fra leger i spesialisering på avdelinger som allerede har innført en slik årsplanlegging. På sikt vil dette gå ut over kvaliteten på legenes utdanning og dermed også kvaliteten på behandlingen.

Like alvorlige er bekymringsmeldingene som kommer fra de tillitsvalgte. Ettersom hver enkelt lege vil ha sin egen plan, blir det nesten umulig å ha kontroll på om planene tilfredsstiller arbeidstidsbestemmelsene. Inntil nå har en tillitsvalgt kunnet kontrollere en felles rullerende plan der alle deltakerne har lik arbeidsmengde. I en årsplan vil man måtte gå gjennom hver av de femtito arbeidsukene til alle legene som er involvert. En tillitsvalgt i Østfold brukte to uker på denne jobben på bare én enkelt avdeling, og fant dertil flere brudd på arbeidstidsbestemmelsene. Planene var altså så kompliserte at selv ikke lederen som utformet dem, klarte å lage noe som var innenfor lovens rammer – tross vide unntak fra arbeidsmiljøloven. Fra et pasientsikkerhetsperspektiv er dette mildt sagt bekymringsfullt.

Dessverre kan det virke som om sikkerhet og kvalitet kommer i andre rekke for det som virkelig betyr noe for dagens sykehusledelse: effektivisering, innsparing og budsjettbalanse. Tillitsvalgte får ofte høre at personalkostnadene er den største utgiftsposten til helseforetakene. Det er lett å glemme at det samme personalet også er helseforetakenes viktigste ressurs. Dette må sykehusledere begynne å ta inn over seg.

Å påtvinge leger individuelle arbeidsplaner vil på sikt føre til en utvanning av rettighetene til en yrkesgruppe som allerede jobber langt utenfor arbeidsmiljøloven. Det er farlig – for legers utdanning, kvaliteten på helsetjenesten og ikke minst for pasientenes sikkerhet.