Forhandlinger 2016: Kampen om tiden

Legeforeningen har gjennom A2-avtalen unntatt landets leger i sykehus fra deler av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Lovens bestemmelser er erstattet av vernebestemmelsene i avtalen. Med dette har legene gitt arbeidsgiver et vidt spillerom for å få dekket behovet for lege-arbeidskraft i sykehus, videre enn i mange andre land.

Ordningen har i det store og hele fungert godt i flere tiår. Dette har sammenheng med utformingen av arbeidsplanene, eller tjenesteplanene. De har vært innrettet som kollektive avtaler med mulighet for individuelle tilpasninger, der dette har vært ønsket fra arbeidstaker. Tjenesteplanene er rullerende, og vaktbyrden fordeles derved jevnt. Gjennomsnittsberegningen gjøres over samme antall uker som det er deltakere i vaktordningen.

De siste årene har lokale arbeidsgivere og Spekter lagt om denne praksisen til ulike typer individuelle avtaler, omtalt som årsplaner eller kalenderplaner. Arbeidstakerne har da ikke lengre en felles tjenesteplan. Alle har sin individuelle og helt unike tjenesteplan, ofte gjennomsnittsberegnet over en lengre periode, på inntil ett år. Arbeidsgiver fremstiller gjerne dette som ønskelig både for arbeidstaker og arbeidsgiver, med mulighet for skreddersøm av den enkeltes arbeidstid.

Så enkelt er det likevel ikke. Skreddersømmen vil oftere tilpasses arbeidsgiver enn arbeidstaker. I perioder hvor arbeidstaker er fraværende, i permisjon eller på kurs tar arbeidsgiver timetallet ned, og fjerner vakter. Opparbeidede rettigheter vil raskt svekkes, og samlet godtgjørelse for samme arbeidsinnsats reduseres betraktelig. I en tid hvor lønnsoppgjørene er bundet ned til tidels prosent av frontfagene, vil en betydelig lønnsreduksjon for samme arbeid vanskelig kunne hentes inn i senere oppgjør.

Verre er konsekvensene for vernehensyn og maktbalansen mellom partene lokalt. Med kontroll over timetall (opp til 60 timer) og vaktplassering, uhindret av arbeidstidsbestemmelsene i loven, gis arbeidsgiver helt uvanlig vide fullmakter for å plassere arbeidsbyrden til arbeidsgivers gunst, og arbeidstakers ugunst. Fordi alle har sin helt unike plan, er det ikke lengre noe partsforhold lokalt; arbeidslaget er splittet i en rekke individer som hver er sin egen lykkes smed.

Arbeidsgiver kan ønske å «kjøpe» flere UTA timer av noen utvalgte, andre kan gis tilbud om en plan på 38 timer. Arbeidsbyrde og vakter kan skjevfordeles avhengig av hvem arbeidsgiver ønsker å gi fortrinn: Noen kan få gleden av alle helgevaktene, andre kan gjøre unna vaktene i vintersesongen. Opparbeidede rettigheter til kurs eller permisjon kan raskt vise seg verdiløse når motytelsen er at du må jobbe alle helgene i mai. Det har også vist seg nærmest umulig å kontrollere om vernebestemmelsene overholdes i alle de unike arbeidsplanene.

Med unntak fra lovens bestemmelser, vil Spekter med denne praksisen gis fullmakter og styringsmuligheter vi ikke har sett i arbeidslivet i moderne tid, og langt videre enn i alle andre nordiske land. Fordi arbeidstid trumfer nær sagt alle andre hensyn i partsforholdet, vil arbeidstakerne kunne utsettes for et helt urimelig press, og lokale tillitsvalgte eller Legeforeningen sentralt stilles maktesløse. En kan da med rimelighet spørre seg om hva poenget er med å forbli organisert.

Unntaket fra lovens arbeidstidsbestemmelser er en avtale som er inngått mellom partene for mange år siden, basert på ordningen med rullerende tjenesteplaner. Vidtrekkende unntak fra lovbestemmelsene kan kun avtales med «fagforening med innstillingsrett»; med mer enn 10 000 medlemmer. Med unntaksadgangen følger et betydelig ansvar for arbeidsgiver, men i særdeleshet for arbeidstakersiden. Legeforeningen som avtalepart kan ikke videreføre en unntaksadgang for den endrede praksis Spekter nå legger opp til.

I 2014-forhandlingene ble denne tematikken drøftet med Spekter. Legeforeningen krevet at for nye tjenesteplaner skulle unntaksadgangen fra lovens bestemmelser vurderes av partene lokalt for den aktuelle tjenesteplan. Arbeidsgivers carte blanche adgang til å utforme planer uhindret av lov ville med dette begrenses. Spekter nektet å diskutere problematikken og tok en umiddelbar pause i forhandlingen. Vi opplevde dernest at arbeidsgiversiden valgte å gå ut med informasjon om at Legeforeningen krevde at legene skulle jobbe færre timer i sykehusene. Overlagt villedende.

Utfallet av 2014-forhandlingene ble fastsatt etter mekling, i praksis med prolongering av denne delen av avtalen. Problemet forble uløst. Men dette var trolig bare første trefning i kampen om tiden. Det er avtalt at dette skal tas opp igjen i årets forhandlinger. Fra Overlegeforeningens ståsted er bare to muligheter aktuelle: Enten beholdes det kollektive mønsteret sykehuslegene har jobbet under i mange tiår, eller så må Spekter og sykehusene fremover planlegge innenfor lovens arbeidstidsbestemmelser. Å avtale carte blanche adgang til titusener av individuelle tjenesteplaner utenfor lovens bestemmelser er uansvarlig, og uaktuelt.