Ny spesialitetsstruktur: Turnustjeneste erstattes av Del 1

Arbeidet med ny spesialitetsstruktur har pågått i flere år. Ny spesialistforskrift har vært ute på høring, og vil føre til store endringer for hvordan spesialistutdanningens organisering, roller og ansvarsfordeling vil være – hvis den blir vedtatt i foreslått form.

Læringsmål for ny spesialiststruktur del 1 har nå vært ute på høring sammen med de foreslåtte felles kompetansemoduler. Forslag til innhold i alle de ulike spesialitetene kommer på høring i løpet av høsten. Her på yngreleger.no vil vi i den påfølgende tiden presentere et utdrag av det som er foreslått og hvilke konsekvenser vi mener det kan ha for fremtidens helsevesen og spesialistutdanning. I denne artikkelen vil vi gi et overblikk over ny spesialitetsstruktur del 1.

I forbindelse med foreslått ny spesialitetstruktur blir det ofte sagt at dagens turnustjeneste skal erstattes med en tilnærmet lik ordning, kalt del 1 i ny ordning. Det er imidlertid store forskjeller mellom dagens ordning og det som er planlagt implementert fra 2017. I ny spesialitetsstruktur er utdanningen inndelt i tre deler, hvor den første delen vil erstatte dagens turnustjeneste. Det er foreslått at del 1 skal være en felles plattform for alle spesialiteter, hvor man skal være ett år på sykehus og et halvt år i kommunehelsetjenesten i en midlertidig stilling. Det er ingenting som tyder på at søknadsprosessen til disse stillingene endres sammenliknet med dagens turnuslegestillinger.

I dag har de fleste en tjeneste som innebærer indremedisin og kirurgi i tillegg til allmennmedisin, mens mindretallet har en 3-delt tjeneste som inkluderer enten anestesi, psykiatri, gynekologi eller pediatri. I ny ordning er kun psykiatri foreslått videreført som andre fagområder enn indremedisin og kirurgi på sykehus. Dette vil kunne føre til svakere rekruttering innenfor disse fagfeltene, som vi vet fungerer godt i dagens turnustjeneste.

Videre vil dette til all sannsynlighet føre til enda færre LIS1-stillinger enn dagens antall turnuslegestillinger. Det har i lang tid vært en utilstrekkelig dimensjonering av turnuslegestillinger sett i sammenheng med legebehovet i Norge. Legeforeningen har ved flere anledninger påpekt behovet for flere turnuslegestillinger, og norsk helsetjeneste er avhengig av aktivt å rekruttere flere hundre ferdige spesialister fra utlandet. Dette er uheldig.

I forslaget som nå har vært på høring, er det ikke foreslått å forskriftsfeste varighet på tjenesten. I dag er det både forskriftsfestet hvilke avdelinger tjenesten skal foregå på, varighet og at det skal være på avdelinger med akuttfunksjon. Det er svært beklagelig at varigheten ikke er foreslått videreført. Det betyr at man kan risikere å ha for eksempel en svært kort indremedisinsk tjeneste og tilsvarende forlenget for eksempel psykiatrisk tjeneste.

Legeforeningens historiske turnusevalueringer har vist at en stor andel av turnuslegene, og nesten alle veilederne, mener at den 3-delte tjenesten hvor man har 4 måneder på hver avdeling gir for kort tid – særlig på medisinsk avdeling, men også ved kirurgisk avdeling. En slik foreslått avstumping av indremedisinsk tjeneste gir grunn til bekymring. Svært mange turnusleger rapporterer at det ofte tar et par måneder å komme inn i rutiner og arbeidsoppgaver, i tillegg til å få en viss faglig trygghet. I turnus på sykehus er man i mindre grad alene, og en eventuell faglig utrygghet og umodenhet vil bli lettere fanget opp enn i turnus i kommunehelsetjenesten. Mange vil mene man trenger minst et par måneder i faget før de selvstendige vurderingene og beslutningene kan tas. Det er derfor urovekkende at det nå i ny ordning legges opp til at leger i sin første del av spesialisering risikerer å ikke-obligatoriske hatt en relativt overordnet målbeskrivelse som nå er foreslått erstattet med forskriftsfestede læringsmål ogikke lenger få denne tryggheten før de blir overlatt til mer selvstendig arbeid i kommunehelsetjenesten. Hvilken konsekvens det kan få for kvaliteten av pasientarbeid og forsvarlighet, er usikkert.

Turnustjenesten har hatt en relativt overordnet målbeskrivelse som nå er foreslått erstattet med forskriftsfestede læringsmål og ikke-obligatoriske læringsaktiviteter. Ylf støtter en mer strukturert spesialistutdanning, og en rekke av læringsmålene er godt definerte mål som vi forventer at legene også lærer i dagens turnustjeneste. Sett som helhet er imidlertid læringsmålene svært omfattende.

Når man i tillegg ikke vet hvor lenge det er tenkt at den enkelte lege skal være på hver avdeling, blir det vanskelig å vurdere i hvilken grad omfanget er for stort. Det er også vanskelig å finne forholdet mellom hvor spesifikke og generelle læringsmålene skal være. De skal dekke over avdelinger både på universitetssykehusene og avdelinger på små lokalsykehus. Her vil pasientpopulasjonene være forskjellige, og dermed også føre til at for spesifikke læringsmål ikke vil kunne innfris alle steder det er turnusleger i dag.

Uavhengig av dette bør det være et fokus på at en vesentlig del læringsmålene skal oppnås ved diagnostikk og behandling av pasienter innlagt for øyeblikkelig hjelp.