Ny forskningsstrategi for Legeforeningen mot 2020

Jeg har fått det store privilegium å representere Ylf i Legeforeningens Forskningsutvalg. Der jobbes det mye med å fremme medisinsk forskning samt legge til rette for leger som forsker eller ønsker å komme i gang med forskning. Litt mer formelt kan man si at utvalget skal være et rådgivende organ for Legeforeningen i spørsmål som angår medisinsk og helsefaglig forskning.

Viktige oppgaver inkluderer å medvirke til medisinsk forskning av høy kvalitet, stimulere til forskningsaktivitet blant leger og bidra til å utvikle forskningens betydning i grunn-, videre- og etterutdanningen av leger. Forskningsutvalget består av syv medlemmer og en leder. Funksjonstiden for utvalget er fire år og medlemmene blir oppnevnt av Legeforeningens sentralstyre. Utvalget ledes for tiden av Kirsti Ytrehus, som er professor ved Universitetet i Tromsø.

En viktig oppgave som Forskningsutvalget har, er å stake ut kursen for hva Legeforeningen skal mene og jobbe mot de neste årene når det gjelder forskning. I denne sammenheng har Forskningsutvalget de senere år publisert to forskningsstrategiske dokumenter. I 2012 ble det med «Forskning er helsetjenestens grunnpilar» gjort klart at forskning må ha en sentral plass i en kunnskapsbasert helsetjeneste. Derfor ble det i denne rapporten fremhevet at medisinsk forskning bør prioriteres høyt på den politiske dagsordenen og andelen forskningsaktive leger og studenter bør styrkes.

I 2015 kom rapporten «Kunnskap koster» som fokuserte på hvordan helseforskningen finansieres. Her ble det blant annet sett på hvordan Legeforeningen bør arbeide for å øke andelen helseforskning finansiert gjennom midler fra EU. I tillegg ble det framhevet at midler som går til forskning i helseforetakenes budsjetter må komme klarere fram. Dette for å tydeliggjøre hvor mye penger som brukes på forskning og hvordan det brukes i de enkelte helseforetakene. Begge disse rapportene er absolutt lesverdige for de som ønsker mer innsikt i helseforskning og hvordan den finansieres.

Forskningsutvalget har i det siste jobbet med punkter som skal danne grunnlaget for Legeforeningens forskningspolitiske strategi mot 2020. Disse presenteres i dokumentet «Forskning for bedre helse». Her får Legeforeningen 10 konkrete oppgaver som forsknings-strategisk aktør (forkortet versjon):

1. Bidra med å øke fokuset på helseforskning ovenfor politikere og Norges forskningsråd.  
2. Være en pådriver for forskningsbasert praksis i både helseforetak og primærhelsetjeneste på alle nivåer.
3. Arbeide for større bevilgninger til forskerinitiert helseforskning.
4. Sørge for fokus på lønn- og arbeidsforhold for leger som driver forskning slik at forholdene er konkurransedyktige for den enkelte sammenlignet med annet legearbeid.  
5. Arbeide for at infrastruktur og administrativt støtteapparat finansieres, dimensjoneres og oppdateres til internasjonal standard for både klinisk arbeid og forskning.
6. Skape forståelse hos politikere og sentrale byråkrater for at barrierer mellom Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde kan være kontraproduktivt for både forskere og helseforskning i Norge.
7. Bidra til at leger i Norge har forståelse for at tilretteleggelse for forskning og kvalitetssikring gjennom rapportering til helseregistre mm skal være en del av vanlig arbeid i helsetjenesten.
8. Være oppdatert som fagmedisinsk forening med fokus på forskning på sykdommer som rammer mange ettersom dette representerer den hverdagen mange av foreningens medlemmer møter i sitt daglige arbeid.
9. Være pådriver for mer forskning i primærhelsetjenesten.  
10. Ha et globalt perspektiv og støtte opp om initiativ rette mot forskning som utgjør en trussel mot verdens befolkning.  

Mange som forsker vil gjerne oppfatte punkt 4 som spesielt viktig. Som ex-stipendiat har jeg selv et sterkt engasjement for bedre lønn og arbeidsforhold til våre medlemmer som forsker. I dag er det slik at mange blir tvunget til å gå betydelig ned i lønn når de går over i en stipendiatstilling.

Dette kan illustreres ved å vise til begynnerlønn for PhD-stipendiater med utført turnustjeneste ved Universitetet i Bergen som i 2015 var på 444.500 kr i året. Minstelønn for LIS kategori A er 535.500 kr. Hvis man har kommet noe lenger i spesialiseringen enn kategori A blir forskjellen enda større. I dette regnestykket ser man også bort fra vanlige tillegg i kliniske stillinger, som lønn for utvidet arbeidstid (UTA), individuelle tillegg eller vakansvakter. Vi snakker kun om minstelønn. Lønnen som tilbys stipendiater er også betydelig lavere enn gjennomsnittlig inntekt i andre yrkesgrupper med kortere utdanningstid, slik som sykepleiere, lærere eller elektrikere. Gjennomsnittlig årslønn for ansatte i staten (utenom helseforetak) var for øvrig 526.300 kr i 2014.

Av denne grunn kan den økonomiske overgangen fra klinikken til forskertilværelsen bli for brå for mange som dermed ikke vil ha mulighet til å kunne forske i det hele tatt. Dette er selvsagt uheldig for den videre sykehuskarrieren ettersom det i økende grad forventes at man har forsket i løpet av sin spesialistutdanning. På mange avdelinger er det nærmest blitt et krav med PhD i bagasjen før man kan bli overlege.  Derfor er det virkelig bra at dette punktet såpass tydelig er kommet på agendaen i Legeforeningens forskningsstrategi mot 2020.   

I den nye forskningsstrategien blir det også spesifisert et krav om at antall fordypningsstillinger må økes. I fordypningsstillinger benytter man halvparten av arbeidstiden til forskning (eller fagutvikling/kvalitetsutvikling) og den andre halvparten til klinisk virksomhet. Mange synes dette er en svært god ordning, siden man her har mulighet til å være i klinikken mens man forsker. I tillegg lønnes man fullt ut som om man var i 100 % klinisk stilling, og dermed unngås lønnstapet stipendiat-tilværelsen fører med seg. Dessverre er fordypningsstillinger under press på grunn av sykehusenes økende ensidige fokus på økonomi og drift. Ved enkelte foretak har ordningen også blitt oppfattet som problematisk etter innføringen av faste stillinger. Andre steder har dette gått fint - det er jo ikke slik at fast stilling skal være til hinder for å kunne forske i en halv stilling i en tidsbegrenset periode. Det bør derimot jobbes for at mer av forskningen kan skje gjennom fordypningsstillinger, og det er derfor bra at søkelyset rettes mot fordypningsstillingene. Forskning er tross alt et lovpålagt krav som helseforetakene har.