Helsefabrikkene

Det er ikke sikkert Arbeiderpartiet så for seg helsefabrikker da daværende helseminister Tore Tønne introduserte foretaksreformen i 2001. Sykehusene skulle bli mer effektive og bli kvitt ventelistene, og korridorpasienter skulle være noe som tilhørte 1900-tallet. Dette skulle man få til ved å hente inspirasjon fra industri- og bedriftsmodeller og gjøre sykehusene til statseide, men ganske så selvstendige, helseforetak. Rett nok har effektiviteten blir betydelig bedre, men sannelig har det vist seg at foretaksreformen ikke var løsningen på alle helsevesenets problemer. Mange vil påstå at reformen brakte med seg mye annen elendighet.

Noen av de sterkeste protestene har kommet fra Helsetjenesteaksjonen, som ble opprettet i 2013. Under fanen «Ta faget tilbake» ønsker foreningen en endring bort fra industritankegangen. De vil avskaffe sykehusstyrer, forby internfakturering og slanke byråkratiet. Gjennom kronikker og medieoppslag forklarer aksjonsgruppen hvordan dagens styringsideologi krever at ansatte har lojalitet utelukkende mot ledelsen, hvordan demokratiet forsvinner og hvordan moralen forfaller.

Streiken fra i høst kan også ses i sammenheng med foretaksmodellen. De siste 15 årene har beslutningslinjene blitt lengre, og antall ledernivåer er blitt flere. Mens minst 257 seksjons- og avdelingsledere slo fast at dagens vaktordninger hadde fungert i flere tiår, valgte de fire RHF-direktørene på toppen sammen med Spekter en helt annen linje – en linje som førte sykehusene ut i en fem uker lang streik. Manglende kommunikasjon mellom foretakenes mange ledernivåer har trolig mye av skylden for at vi står i en stor tillitskrise mellom ansatte og foretaksledelse.

Høyres Bent Høie gikk i 2013 til valg på at han skulle endre foretaksmodellen, blant annet ved å legge ned de regionale helseforetakene. Han fikk jobben som helseminister, men i stedet for å gjøre endringer i modellen, satte han etterhvert ned et utvalg som skulle utrede alternative organisasjonsmodeller. Utvalget fikk navn etter utvalgsleder Kvinnsland og bestod av en rekke personer med bred innsikt i dagens styringsmodell som ser sykehusdriften fra forskjellige synsvinkler. Mange håpet nok at dette skulle være starten på større endringer.

Når utvalgets rapport nå foreligger, preges den mest av at utvalgsmedlemmene ikke klarte å bli enige. Dette er i seg selv ganske oppklarende: Meningene om sykehusenes organisering er mange og ulike, også blant velinformerte og dypt involverte personer.

Flertallet i utvalget har ønsket at de store, regionale helseforetakene i praksis skal bestå, men kanskje endre navn til bare «helseforetak». Vil Høie med dette hevde at han har lagt ned de regionale helseforetakene?

Til tross for de mange og sterke innvendingene mot sykehusenes industrielle revolusjon, falt altså landets skarpeste på sykehusorganisering ned på et forslag som innebærer få endringer. Noen vil mene at mandatet var for trangt. Mange vil mene at konklusjonene er feil.

Men hva er egentlig det beste alternativet til dagens modell? Hvordan kan vi være sikre på at en annen modell faktisk bedrer det vi ønsker? For eksempel: Vet vi at lederkommunikasjonen blir bedre hvis vi oppretter et direktorat i stedet for foretak? Blir vi kvitt markedsmekanismene hvis vi deler inn sykehusene i nye regioner?

Politiet er en annen offentlig tjeneste som den norske stat finansierer. Politiet styres ikke innenfor foretak, men av en nasjonal forvaltning gjennom Politidirektoratet. Likevel får politiet omtale for sine stadige omorganiseringer, kritikk av antall ledelsesnivåer, samling til store politidistrikter, og at politiets prioriteringer påvirkes av målstyring og ønske om fine statistikker. Med andre ord ganske gjenkjennelig fra sykehusverdenen. Hvordan kan vi da være sikre på at en eventuell nasjonal forvaltning av sykehusene, for eksempel et sykehusdirektorat, faktisk vil være bedre?

Det er lett å peke på problemer og frustrasjoner i norske sykehus. Å velge den beste sykehusorganiseringen for framtiden, er betydelig vanskeligere. Det som er helt sikkert, er at det finnes en stor misnøye ved å drive sykehusene som fabrikker, der pasientene er råstoffet og ansatte er maskinene og samlebåndsoperatørene. Få eller uvesentlige endringer er derfor det verste alternativet for mange. Høie har gitt seg selv muligheten til å gjøre noe med dette. Det gjenstår å se om han tør.