Helsepartiet vil snu pyramiden

– Det er noe med samfunnskontrakten; vi må alle betale skatt, men i bytte mot skatten skal vi ha visse tjenester. Trygghet for liv og helse er en av de viktigste tingene. Altfor mange kjenner noen som ikke får det som lov, moral og etikk tilsier at de skal ha. Jeg har flere bekjente med livsødeleggende kreftspredning, som ville fått immunterapi i våre naboland, samt i kriserammede Hellas. De fortviler enormt. Mange leger er fortvilet over å bli nektet de beste verktøyene. En stat som ikke opprettholder sin del av samfunnskontrakten, som ikke tilbyr tilgjengelig behandling fordi «vi ikke har råd til det»… det er altså så inhumant, så avskyelig. Det er et samfunn hvor vi har godtatt å sette pris høyere enn menneskeverdet. Pris og verdi er blitt begreper vi ikke har et godt nok, avklart forhold til. Derfor må vi øke fokuset på menneskeverd og presse frem den nødvendige politiske viljen til å hjelpe syke mennesker bedre, en vilje som ikke er der i dag!

Programleder, radiostemme og helseaktivist Lise Askvik er midt i et lengre resonnement om hvorfor vi er nødt til å endre tankesett og politikk når det kommer til den offentlige helsetjenesten. Hun har nylig lansert et initiativ om et nytt politisk parti – Helsepartiet. Jeg møter henne en ettermiddag i P4s lokaler i Oslo, hvor hun jobber til daglig, for å høre mer om det nye partiet.

– Helsepartiet handler ikke bare om enkeltmenneskets helse, men også om helsevesenets helse og om samfunnets helse.

Helsepartiet er lansert med en egen nettside, hvor man også kan lese et foreløpig utkast til partiprogram. Her finnes mange punkter som nok vil klinge fint med argumenter og diskusjoner rundt om i landets sykehuskantiner. Helsepartiet vil blant annet øke de økonomiske rammene for helsetjenesten, endre styringssystemet med fokus på mer ressurser ut til pasientbehandlingen, redusere New Public Management tankegang i helsesektoren og gjennomføre en tillitsreform.

– Fagligheten må tilbake, lojaliteten til befolkningen må tilbake. Vi må bruke økonomien som et middel og ikke som et mål i seg selv. Og det gjelder jo faktisk ikke bare helse, det gjelder jo i hele offentlig sektor. I livsutfoldelsen ligger liv og helse i bunn, etter det kommer trygghetsbehov, undervisningsbehov og så kommer alle andre behov. Men det må begynne med helse! Så hvis et helseparti klarer å bli født, ser jeg også for meg at det er naturlig å inngå et samarbeid med politi, med forsvaret, med lærere – alle som er utsatt for New Public Mangement (NPM) som styringssystem – dette målstyringsinstrumentet som koster oss enorme summer i meningsløs dokumentasjon og et forvokst og altfor mektig byråkrati, som i stor grad spiser ressurser fra kjerneoppgavene. Slik jeg ser det, er det store problemet med NPM at det ikke har noen lojalitet til annet enn måltall og økonomi. Et byråkrati og et system må ha lojaliteten klart forankret i befolkningens behov. Slik er det ikke nå! Jeg tror et helseparti først og fremst må røske opp i tankegodset. Symbolet vårt er den omvendte pyramiden. Vi har en pyramidestruktur i dag, men nå er vi nødt til å snu den pyramiden. Og den pyramiden har fire hjørner, og der tenker jeg både helse, politi, forsvar og lærere. Og helseledelsen må legge til rette for tjenesten, ikke sitte på toppen og trykke den ned!

Så sånn sett er det ikke egentlig et ettsaksparti du forsøker å etablere?

– Nei, egentlig ikke. Men frustrasjonen er så stor innenfor helse, og det er her jeg har noe troverdighet – mitt initiativ bygger jo på at jeg har en viss erfaring som pasient.  Om vi etter hvert får en mer helhetlig politikk på plass, kommer an på den politiske prosessen. Det kan jo også være at demokratiet har kommet dit hen at ideologier ikke viser seg å ha så godt hold: i dag kan du love hva som helst i en valgkamp, om folk  tror på deg og stemmer deg inn, viser det seg at i praksis lar det seg ikke gjøre. Ikke alle forstår disse prosessene. Og er de egentlig gode? Kanskje har demokratiet kommet dit hen at det er greit å begynne å fremme enkeltinteresser, fordi det også vil vekte befolkningens behov? Det vil være et demokratisk uttrykk for hva befolkningen setter øverst. Helt personlig tenker jeg at det bare er én ting som er viktigere enn liv og helse, og det er et miljø – et miljø å ha liv og helse i. I og med at Miljøpartiet De Grønne kom på banen og faktisk har gjort det ganske bra, så tror jeg det vil bli flere ettsakspartier. Og om Helsepartiet får fast grunn under føttene, så tror jeg at det vil utvikles en mer helhetlig politikk på sikt. Selv ett av dagens regjeringspartier startet som et ettsaksparti, uten sammenligning forøvrig!

Mange kjenner nok Lise som programleder i P4, som en av «Riksmeggene», men for mange innen helsesektoren er hun vel så kjent for sitt brennende engasjement for helsetjenesten, et engasjement som oppsto med bakgrunn i egne pasienterfaringer. Lise har gjennomlevd brystkreft og vært bla. brannskade- og skuddskadepasient.

– Jeg har vært pasient ved mange anledninger, og måttet overlate mitt liv i hendene på fagfolk. Nå sist denne kreften. Da jeg var pasient fikk jeg jo se mine livreddere jobbe i et system der jeg syntes systemet like så ofte la steiner og grus i deres baner i stedet for å løpe foran og koste, forteller Lise og tar i bruk en curlingmetafor.

– De hadde altså mitt og manges liv i sine hender, og dette var deres arbeidsdag. Det fikk meg til å begynne å undersøke systemet: Hva i all verden er det for slags vanskapning - dette helsevesenet - som de helseansatte må operere innenfor?

Hun forteller med innlevelse om hvordan hun opplevde å være kreftpasient, hvordan nysgjerrigheten etter hvert gjorde at hun fikk høre sjokkerende historier om hvordan økonomiske prioriteringer trumfet faglige vurderinger. 

– Min jobb som journalist er å samle informasjon og prøve å trekke noe ut av det. Og jo mer informasjon jeg samlet, jo mer fortvilelse jeg møtte, og jo flere historier jeg hørte; fra pasienter, fra ansatte, fra mellomledere som turte å snakke – og det var ikke mange, fra pårørende, fikk jeg bekreftet gang på gang at systemets iboende faenskap gir seg utslag alt for ofte. Og det går alltid i favør av økonomien, ikke i pasientens eller de ansattes. 

Lise har solid erfaring med å jobbe opp mot helsepolitiske aktører. I 2012 sto hun i front for de brystkreftopererte i kampen for å senke ventetiden for å få nytt bryst etter kreftoperasjon. Utfallet av «rekonstruksjonskampen» ble 150 millioner øremerket saken, ni nye stillinger til plastikk-kirurger for alle pasientgrupper og endrede retningslinjer for brystkreft.

– Etter hvert så har jo jeg, kanskje i kraft av at jeg har tatt en kamp mot helsesystemet før, blitt en slags ventil for mange som tenker at: «Kanskje hun kan ta en kamp på våre vegne også.» Henvendelsene jeg har mottatt er blitt altfor mange. 

Og slik ble også ideen om et nytt politisk parti født. Flere personer, både pasienter og helsearbeidere, foreslo for Lise, uavhengig av hverandre, å starte et helseparti.

– Først bare lo jeg av hele ideen. Først og fremst fordi jeg prinsipielt ikke hadde særlig tro på småpartier, og dernest, hvem skulle gjort det liksom? Men da sa folk «du kunne gjort det – du har ikke noen helsejobb å miste, og du kjenner jo folk». Men etter kampen for rekonstruksjon, samt at jeg hadde skrevet boken «Helsesviket», sammen med 17 personer fra innsiden av helsevesenet, tenkte jeg at jeg hadde gjort det jeg kunne og at jeg skulle bruke energien min på noe annet.

Men da Lise dro av gårde til Sicilia for et «pauseår» for ett år siden, var ideen allerede født. 

– Også mens jeg var der nede, kom det til meg fra flere kanter – den samme ideen: Skal vi ikke starte et helseparti? Så begynte jeg å tenke at det er noe i dette, siden det er så mange folk fra ulike miljøer som reiser akkurat den ideen. Jeg tenkte etter hvert at det jeg i hvert fall kunne gjøre, var å begynne å forankre dette litt og høre om det bare var en syk idé. Og da sjekket jeg med de klokeste jeg kjenner på feltet; helsepersonell, tillitsvalgte og pasientorganisasjoner i ulike miljøer, og blant journalistvenner. Og stort sett, med noen unntak, var tilbakemeldingen at dette kanskje kunne klare å få noen ting i bevegelse, det kunne være verdt et forsøk. Uansett hvor langt eller kort et slik initiativ kunne komme.

Lise fant etter hvert ut at det skulle bli hennes oppgave å sette ideen ut i liv. Sammen med noen «ildsjeler i sin innerste krets» har hun nå begynt på oppgaven med å samle signaturer for å få partiet registrert, utkast til partiprogram er laget, en egen hjemmeside er på plass, og for få uker siden ble partiet også omtalt i VG og på TV2.

– Dannelsen av et parti er en lang demokratisk prosess, og selv ser jeg ikke meg selv i noen politiker-rolle når partiet eventuelt er dannet. Så jeg håper jo inderlig at vi får gode kandidater til å komme i ledelsen og styre dette dit det skal. Vi har allerede 40-50 stykker som har meldt seg til å stå på lister, så det er veldig gøy. Men vi trenger ennå mange flere, mange gode! Og partiets lederjobb står ledig...kanskje noen av Ylfs medlemmer bør ta steget? Jeg tror faglig innsikt er avgjørende for at dette skal bli slagferdig. Så kan jeg og mange andre, bidra med vårt fra sidelinjen.

Men det er litt mystisk hvem som egentlig står bak – hvem har du for eksempel hatt med deg i utformingen av partiprogrammet?

– Det er fem-seks stykker, men det er jeg som har samlet tankegodset og satt i gang prosessene. Sånn sett så er det jeg som er hovedskyldig foreløpig, sier Lise og ler, men blir raskt alvorlig.

– De jeg har forankret dette hos, har jo alt å tape på å stå frem, blant annet fordi lojalitetsplikten hindrer dem, siden flere er helseansatte. Dette er jo et veldig vanskelig område, det er minebelagt – vi vet jo hvordan det går med varslere! Å varsle i offentlig sektor er svært upopulært i våre dager. Omdømmebyggingen investeres det så mye i, at den som lager riper i fasaden, og særlig hvis ripene er velbegrunnede, den er ute i hardt vær. Varslervesenet har jeg jobbet mye med også gjennom andre kanaler. Min erfaring er at helsepersonell nødig uttaler seg. Jeg har merket frykten – den fryktkulturen er ikke overdrevet, den er heller underbelyst, tror jeg. Det er helt forferdelig at vi er kommet dit, at systemet og systemvokterne ikke bare har mistet sin forankring i primæroppdraget sitt, men også utsetter medarbeiderne sine for forfølgelse om de ikke opptrer som lydige slaver. Det er jo ikke det vi er her for! Vi er her for å leve rike liv, bidra i hverandres liv og prøve å løfte fellesskapet og enkeltindividet frem. Helsesektoren kan og må ikke dehumaniseres ytterligere!

Og hva vil Helsepartiet gjøre for å endre dette?

– Alle myndighetsledd må forankre sin lojalitet i grunnloven og i befolkningen. Vi har ytringsfrihet i Norge, og lojalitetsplikten er i sitt vesen i strid med ytringsfriheten. Så vi må fjerne hele lojalitetsplikten. Vi må gå aktivt inn og investere i tjenesten, for tjenestens kvalitet snakker folk om, og slik får den det omdømmet den fortjener. Å bruke penger på PR-konsulenter, er en fallitterklæring. Du skal ikke måtte ansette noen til å bygge fasade, og du skal ikke nekte dine ansatte å fortelle om vesentlige forhold som angår samfunnet, slår Lise fast. 

– Grunnloven har høyeste rang, og demokratiet trenger sannferdig innsikt, ikke PR-jippo. For uten innsyn vet ikke folk hva som skjer bak fasaden. Det svekker muligheten til å velge de politikerne som får tjenesten til å fungere best mulig. Lojalitetsplikten svekker demokratisk innsyn og dermed demokratiet. Vi kan vurdere kvaliteten i hver offentlig sektor etter hvor godt politikerne gjør det. Og når Høie sier at ventelistene har gått ned sååå mye og skryter av det, mens Dagens Medisin skriver at denne skjønnmalinga må det bli slutt på, så handler det om at demokratiet har rett på fakta. Vi må ha innsyn, vi må ha åpenhet, vi må ha transparens, sier Lise og understreker hvert punkt med et slag i bordet.

Mye av fundamentet til Helsepartiet lyder også kjent for de som har fulgt Helsetjenesteaksjonen, som bruker slagord som «Ta faget tilbake». Lise bekrefter at hun også har vært aktiv i HTA, men at dette er et eget initiativ, uavhengig HTA.

– HTA og Helsepartiet kjemper for veldig mye av det samme. Det er smertefullt at fagfolkenes rett til sitt eget fag er blitt undertrykt av målstyring og NPM. «Legene er bare sure fordi de ikke får bestemme lenger», har blitt meg fortalt fra ganske høyt hold. En helt horribel uttalelse. En lege, en sykepleier, en fagarbeider, har valgt det yrket av en grunn, og den grunnen skal respekteres. Når denne respekten mangler, tror jeg det er liv laga for å sette foten ned. Befolkningen trenger en human helsetjeneste og de ansatte ønsker å bidra til nettopp dette. Det er helsetjenestens innerste vesen. Når så mye av systemene bidrar i stikk motsatt retning, må vi protestere. 

Mye av argumentasjonen Helsepartiet står for har også andre partier fremført før de selv kom i posisjon.

Er ikke mye av Helsepartiets standpunkter velkjent kritikk?

– Ja, det er det vet du! Flere av oss tenkte jo at ‘Høie, han har skjønt det!’ Og så kommer han i posisjon, og det jeg tror skjer da, er at vi har et så dyktig og et så mangfoldig og et så maktsementert byråkrati at de beskytter sine egne interesser og sine egne stillinger. Vi ser jo hvordan det vokser og gror, samtidig som det skal skvises i den andre enden og kuttes i tjenesten, mens det får lov til å ese enormt i toppen. Det viser også at dette systemet er helt på ville veier. Selv Bent Høie, som sa han skulle kutte, klarer det ikke.

Så hvordan får man gjort noe med dette?

– Strukturen kan endres, det trengs ikke en gang en lovendring – det er en administrativ beslutning som skal til. Så den kampen er ikke umulig. Men da er det selvfølgelig mange som kommer til å miste jobben, og vet du hva – kanskje er det like greit? Kanskje omstillingens tid er kommet også til byråkratiet? Mange andre sektorer har tålt det, også vi journalister. Det har blitt kuttet i alle bauer og kanter fordi vi går inn i nye tider. Sånn må byråkratiet ha det også. Norge har ikke råd til dagens drift, og landets pasienter og helseansatte skal ikke måtte ta til takke med flere dehumaniserende kutt. Dessuten trenger vi jo mange hender nede i pleien, kanskje mang en byråkrat kunne tenke seg å omskolere seg og se i praksis hva det er de har sittet og forvalta? Du skal ikke se bort fra at mange byråkrater har varme hjerter og hender, og at de evner å gjøre mer nytte for seg nede i tjenesten enn de gjør der de sitter nå. Jeg har håp for hver eneste byråkrat, sier Lise og ler.

Helsepartiet ønsker økte bevilgninger til helsesektoren – tenker dere at pengene skal tas fra andre sektorer og puttes inn i helse?

– Ja, i og med at helse ligger til bunn for både enkeltindividets og samfunnets helse, så mener jeg at vi må kutte der det skal kuttes, og det er ikke i pasientpleien. I tillegg til besparelser internt i helsetjenesten, kutt i målstyring, omdømme, byråkrati og konsulentvirksomhet, må hele samfunnskabalen legges med tanke på at det viktigste må prioriteres først. Og selv om helse involverer mange andre sektorer, er det utrolig mye vi sløser bort milliarder på! En klokere organisering vil være besparende. Og jeg tror det er på tide med en skikkelig dugnad for å investere i alt etterslepet vi har på bygningsmasse, maskinell og utdanning. Et Helseparti vil jobbe for å prioritere helsesektoren, og gjerne på bekostning av mye annet. Vi gir hundrevis av milliarder i skattelette til oljeindustrien selv om ekspertene sier at det norske oljeeventyret tar slutt om 10-12 år. Vi er nødt til prioritere helsesektoren mye høyere, og historien fra Nederland viser at folk får ikke mer kreft eller kols eller andre lidelser av at nasjonen investerer noen hundre milliarder i helse. Men det krever politisk vilje. Det er det ikke i dag. De ulike partiene er jo rørende enige i dagens helsepolitikk, utenom Senterpartiet som faktisk ønsker en sterkere demokratisk forankring. Det er bra. Helsefinansieringen er under altfor stort press, nå er det på tide å kutte andre steder og løfte opp helsesektoren. For liv og helse kommer først!

Men man vil vel aldri ha nok penger til å gi alle det de mener de har behov for?

– Penger er en ramme, og penger er vi absolutt nødt til å ta med i beregningen. Vi må alltid prioritere, og det har jo mennesker alltid gjort, så det er jo ikke noe nytt. Men hvorfor skal vi tillate millimetermåling av enkeltpasienters "kostandseffektivitet" slik Beslutningsforum nå gjør, når ingen andre offentlige sektorer krever det samme? Skal vi begynne å beregne om det "svarer seg" å gi lille Ole utdannelse? Om Olga skal få lov å bruke våre fylkesveier - om det "lønner seg" å etterforske innbruddet hos Herr Hansen? Nei, nå er det kun i helsesektoren at enkeltmennesket må vise seg lønnsomt for å få det som samfunnskontrakten og våre skatteinnbetalinger egentlig gir oss krav på. Nå må vi prioritere helse! Og det er kjempefint at klokere hoder en mitt tar den prioriteringsdebatten, men dersom det er en større fellespott å prioritere av, så blir det også enklere å prioritere. Grunnen til at prioriteringskravet nå øker er de litt dårligere tidene, samt det faktum at makthaverne har satt seg fore at kutt i helsesektoren er saliggjørende. Et Helseparti vil kanskje mene at vi bør sette inn et støt mot det som virkelig koster penger; trygdesektoren. Vi har så mange mennesker stående i helsekø, så mange som trenger rehabilitering. Hvis vi klarer å få behandlet folk i helsekø og tilby rehabilitering, så får vi flere ut av trygdesystemet og inn som arbeidende skattebetalere. De får bedre liv, og samfunnet får bedre økonomi, sier Lise og kommer tilbake til lojaliteten:

– Derfor vi er nødt til å kreve en helt annen lojalitet til befolkningen. Vi må lage systemer som sørger for at folk får det de trenger. Hvis lojaliteten er forankret der, så finner man løsninger. Jeg forstår at det ikke er lett, men mange andre land klarer det mye bedre enn Norge. Vi har fremdeles en av Europas lengste helsekøer, og ligger bare på et gjennomsnitt av vest-Europa når det gjelder finansiering i forhold til BNP.

Første skritt på vei mot dannelsen av Helsepartiet, er å samle nok underskrifter til at partiet kan registreres. Det krever at 5000 personer er villige til å signere for at Helsepartiet bør se dagens lys.

– Så langt har vi allerede over 3600 underskrifter, de er samlet inn siden slutten av september, forteller Lise Askvik energisk.

– Jeg har ikke mye personlig prestisje i dette her, jeg ønsker bare det beste for helsetjenesten. Og dette er et nytt grep, et oppriktig ment forsøk. Hvis folk mener de er i trygge hender med dagens helsestyrelse, så bøyer jeg meg for det og vi lar dette være. Men når vi er ute med listene og forteller at vi prøver å etablere et helseparti for å løfte liv og helse høyere, er ni av ti bare sånn: «Endelig! Dette har jeg ventet på!» Jeg er helt overrasket over at responsen skulle være så bra, og jeg blir jo så glad! For dette har gjenklang blant folk!

Hvilket potensiale tror du partiet har for å nå ut til folk?

– Jeg tror at dette kan ha appell til ganske breie deler av befolkningen. Det bør appellere til de 203 000 som står i helsekø, pluss 50 000 i skjulte køer, flere hundre tusen som sier at de er misfornøyde med den behandlingen de har fått, og så har du alle de frustrerte helseansatte. Og så har du ikke minst eldresaken, som generer voldsomt engasjement. Og i tillegg til disse gruppene, har du alle de pårørende. Et sted mellom 1-1,5 mill kjenner denne saken ganske godt. Så dette kommer helt an på om vi klarer å bygge et parti som er troverdig.

Med Lise Askvik i front skal det i hvert fall ikke stå på engasjementet!