Gir varslingsreglene vern av varslerne?

Artikkelen ble først publisert i Overlegen 3/16.

Varslingsreglene ble innført i arbeidsmiljøloven (aml) i 2007. Bestemmelsene er inntatt i §§ 2-4, 2-5 og 3-6. Reglene omhandler retten til å varsle, fremgangsmåten for slike varslinger, vern mot gjengjeldelse og arbeidsgivers plikt til å legge til rette for varsling.

Varsling er både lovlig og ønsket. Reglene setter et forbud mot gjengjeldelse fra den det blir varslet mot. Hovedformålet er å beskytte arbeidstakere som melder fra om kritikkverdige forhold i virksomheten, men det er uenighet om hvor godt de fungerer i praksis. Reglene har med ujevne mellomrom blitt kritisert fordi varslere ikke får et tilstrekkelig vern mot sanksjoner fra arbeidsgiver. 

Når det gjelder vern mot gjengjeldelser, er det særlig den snudde bevisbyrden i aml § 2-5 første ledd som er ment å gi beskyttelse. Det vanlige i norsk rett er at den som krever noe, må bevise det. Amls regler innebærer kort fortalt at der arbeidstaker varsler om kritikkverdige forhold, og arbeidstaker blir utsatt for en gjengjeldelse, vil arbeidsgiver få bevisbyrden for at handlingen ikke har sammenheng med varslingen. Gjengjeldelse kan være ulike tiltak som har en negativ virkning for arbeidstaker. Det trenger altså ikke dreie seg om en advarsel eller oppsigelse. Nektelse av deltakelse på attraktive kurs kan etter forholdene være tilstrekkelig.

Det er gjennomført evalueringer av varslingsreglene, som i hovedsak har konkludert med at reglene fungerer godt, men at det likevel er ønskelig med noen justeringer. De som hadde håpet på mer effektivt vern av varslere, blir nok skuffet. Evalueringene har dog enkelte forslag til forbedringer. Det er disse som legges frem i høringen. 

De fire konkrete endringene for å styrke vernet av varslerne er:

• Alle virksomheter med mer enn ti ansatte blir pålagt å ha varslingsrutiner. Evalueringen viser tydelig at det varsles mer og at varslerne blir behandlet bedre i virksomheter som har varslerrutiner.
• Innleide arbeidstakere skal også få et varslervern. Varslervernet i arbeidsmiljøloven i dag gjelder kun for virksomhetens egne ansatte. Ettersom innleide ikke har noe stillingsvern hos innleier, vil den innleide arbeidstakeren være i en særlig sårbar situasjon ved varsling.
• Myndighetene skal ha taushetsplikt om hvem som har varslet dem. Terskelen for å varsle offentlige myndigheter skal være lav. I dagens regelverk kan det oppstå situasjoner hvor det er uklart om varslerens identitet kan hemmeligholdes.
• Regjeringen ønsker av pedagogiske grunner å samle varslingsreglene i et eget nytt kapittel i arbeidsmiljøloven.

Departementet har samtidig varslet at det skal nedsettes en bredt sammensatt ekspertgruppe som skal gjennomgå dagens regler om varsling og komme med forslag til ytterligere utbedringer. 

Den aktuelle høringen har imidlertid kun tatt for seg enkelte sider ved regelverket, og vi ser derfor fram til en mer helhetlig og omfattende gjennomgang av varslingsrutinene, slik departementet nå legger opp til. Etter vårt syn er det behov for mer effektive regler som kan verne varslere. Legeforeningen mottar jevnlig saker som har enten er rene varslingssaker eller har islett av varslingsproblematikk. Mitt inntrykk er ikke at arbeidsgiver åpent sanksjonerer varslere. Gjengjeldelsen kommer gjerne senere i form av manglende forfremmelser, avslag på faste stillinger, dårlige lønnsoppgjør, avslag på søknader på kurs osv. Slike former for gjengjeldelser er vanskelig å dokumentere.

Det er en mangel ved norsk arbeidsliv at arbeidsgivere ikke i større grad dyrker frem varslinger, og støtter opp under varslere. Det er på ingen måte slik at varslere opplever utrygghet alle steder, men likevel er det for mange som er forsiktige med å si fra om kritikkverdige forhold. Det er viktig at varslinger ikke bare tolereres, men dyrkes frem. Dette ville gitt tryggere leger og dessuten mer kunnskap som kan benyttes i forbedringsarbeid. Dårlig arbeidsmiljø og sanksjonering av varslere gir således økt risiko for feil i pasientbehandlingen. Vern av varslere har derfor betydning for kvaliteten på de helsetjenester som pasientene får.