"Vi tilhører alle samme arbeidsplass»

Kollega Alexander Bergseth Borgen spør under spalten Turnuslegelivet, «Når er det min arbeidsplass?»

Jeg åpner denne kommentaren med ordet kollega, fordi det er det sentrale her. Du er min kollega Alexander og Volda sjukehus var din arbeidsplass fra den dagen vi ansatte deg.

Dessverre har andre ordlagt seg på en måte som kan gi grunnlag for at du ikke har opplevd den inkluderingen jeg mener du fortjener.

Du er min kollega og jeg, sammen med øvrige medlemmer av ansettelsesrådet for LIS1, har arbeidet målrettet for at du skal bli vår kollega. Blant nærmere 500 søkere har vi ønsket deg som vår kollega. Det skulle da ellers bare mangle at det da ikke er din arbeidsplass også.

To ganger i året gjennomfører vi LIS1 ansettelser. Når jeg summerer arbeidstimene som går med på å lese søknader, lage rangeringslister, holde møter i ansettelsesrådet, og gjennomføre intervju, representerer dette omtrent en måned av min årlige arbeidstid. Jeg kan si mye om å være seksjonsleder, det kan tas en annen gang.

Ansettelse av LIS1 er imidlertid meningsfylt, interessant og spennende. Da skal vi sette sammen et kollegium av flinke nyutdannede leger som skal fungere i et arbeidsfellesskap. De skal fungere sammen i LIS1 gruppa, sammen med øvrige leger og sammen med sykepleiere på sengepost og i mottak.

Alle tilhører samme arbeidsplass og skal arbeide mot ett felles mål om å tilby best mulig pasientbehandling. Vår sykehusorganisering er basert på at alle må bidra for at dette oppnås gjennom kollegialt samarbeid.

Jeg vil også understreke rekrutteringsaspektet ved ansettelse av LIS1. Du Alexander og resten av LIS1 gruppa er min langtidsplan. Det er dere som blir søkere til LIS2 stillinger.

Noen få av dere kan jeg forhåpentlig vis også få gleden av å få tilbake som ferdige spesialister. Seksjonsledere som ikke tar dette inn over seg risikerer rekrutteringsproblemer. Det blir derfor feil å skulle omtale dere som gjester på vår arbeidsplass. Æresgjester kanskje, men jeg liker kolleger enda bedre. Nåværende og framtidige.

Som nyutdannet LIS1 er man uerfaren og i begynnelsen er de fleste situasjoner en læringsarena. Det kan føles motløst. Da er det lurt å høre på erfarne sykepleiere og leger. Det vil i de aller fleste tilfellene gjøre arbeidsdagen lettere og det beskytter dere også mot å gjøre feil. Men, tilpasninger må gjøres begge veier.

Vi som har arbeidet noen år må også tilpasse forventninger og kommunikasjon til et annet erfaringsnivå enn vårt eget. Spesielt er det vår fordømte plikt å alltid huske på at uerfarenhet og udyktighet ikke er synonyme begrep. Vi må også huske at dere er ulike individer med ulik grad av indre trygghet.

Det gjør at dere vil reagere ulikt når dere som LIS1 eksponeres for ansvar, tidvis krevende arbeidsoppgaver og også travelhet. Jeg mener likevel det er er riktig at dere eksponeres. Hvor skal ellers erfaring komme fra?

Jeg er ikke redd for at dere har det travelt. Men, dere skal ikke være redde. Dersom det skjer, skal dere alltid søke kollegastøtte. Vaktangst er et ord mange vil ha et forhold til.

Gjestebegrepet forskyver maktbalansen i LIS1 sin disfavør og legger unødvendig stress til arbeidsbyrden ved at vi risikerer at dere ikke føler dere fullt velkomne. Det kan heve terskelen for å søke kollegastøtte og er i verste fall farlig for både pasient og lege.

Jeg ønsker gjestebegrepet til livs, og vil arbeide for at LIS1 i Volda skal slippe å høre dette flere ganger.

Takk Alexander for at du bringer dette på banen og takk for at du har vært min kollega det siste halvåret. Du representerer ungdommelig vitalitet og humor og har vært med på å løfte kollegiet ved kirurgisk avdeling.

Lykke til med den videre LIS1 tjenesten ved medisinsk avdeling på DIN arbeidsplass Alexander!