Livet i LIS1-kø

Sykehuset jeg jobber på er blant oss LIS1-venterne på huset kjent for å være sent ute, men med under to uker igjen til første tilbudsrunde, kjenner vi på en helt egen form for indre uro. Hva om de ikke ringer?

Dette er min andre runde. Mitt andre forsøk på å få karrieren min ut av det gjørmehullet som er en politisk vedtatt flaskehals for nyutdannede leger i Norge. “Må ha fullført LIS1” er en setning som går igjen i mange av vikariatene som lyses ut. Klart, det er ingen absolutt regel, og med litt hell kan en likevel lande jobben som er tiltenkt noen med LIS1 bak seg. Men du har uansett ikke kommet deg videre i spesialiseringsløpet.

Jeg ser absolutt fordeler med LIS1-ordningen, både for administrasjon og drift, men også for oss nyutdannede leger. Sykehusene får stabil og forutsigbar arbeidskraft som tar unna mange av de ikke-spesialiserte arbeidsoppgavene, mens nyutdannede får mengdetrening i grunnleggende legearbeid og ferdigheter som vil komme godt med på veien videre.

Klart, her velger jeg å ta for meg de hensiktsmessige aspektene ved ordningen, det som kan forsvare en slik obligatorisk ferge som vi alle må ta for å komme oss over til den andre siden. Det som er vanskeligere å forsvare, er at det ikke har blitt tatt høyde for at et stadig økende antall nye leger skal jobbe i Norge. Når du vet at trafikken øker, men ikke øker kapasiteten til fergen, eller øker antall avganger, blir dette selvfølgelig til en flaskehals. Ikke nok med det, men køen vil øke for hver avgang, da fergen ikke er i stand til å ta unna det antallet nye biler som kommer til i køen mellom avgangene.

Slik LIS1 er nå, trekker vi ikke lenger lodd om turnusplassene. Vi søker på de sykehusene hvor vi ønsker å jobbe, og slipper kanskje å måtte forlate (eller ta med) familien til en helt annen del av landet i halvannet år, vekk fra øvrig familie og venner på grunn av et nummer lavt i loddtrekkinga. Men tidligere kunne du i det minste legge planene for halvannet år og fremover. Her og nå går det i halvår.

For hver gang jeg søker, blir det i prinsippet vanskeligere. Så hvordan kan jeg øke sjansene mine? Steg 1: Ikke hent arbeidserfaring fra psykiatri., uansett hvor spennende du synes at feltet er. Det er somatikk som gjelder. Steg 2: Jobb på et sykehus som tilbyr LIS1, slik at de rundt deg blir kjent med deg som person og som kollega (det er faktisk sånn at sykehusene har forhåndsfavoritter). Steg 3: Bank hull i bordet og kryss fingrene så hardt at du grenser til kritisk iskemi.

Jeg har hele veien gjennom medisinstudiet visst at dette er de gjeldende spillereglene og akseptert dem. Venner og bekjente rister på hodet når jeg forteller om jobblivet som nyutdannet lege. Men jeg har ikke råd til å bli bitter, uansett hvor mye jeg har lyst, for jeg må gjennom dette og jeg orker ikke begynne å se på de gode kollegaene mine som konkurrenter.

Når jeg står her og takker ja til alt av vakter uten å vite om det fører noen vei, så kjenner jeg på at det er noe surt over å ha tatt opp fag i to år, studert de påfølgende seks årene for så å sitte med lua i hånda og være én dårlig dag unna å søke på Samordna opptak eller opprette en Onlyfans-side. Mange der ute har ventet mye lenger enn meg, det finnes leger som nå er i sin femte eller sjette søknadsrunde for å få komme i gang med LIS1.

Denne ordningen er ikke bærekraftig og kan ikke bestå slik den er. Legestanden holdes nede av en usynlig hånd kalt “statsbudsjettbevilgninger til LIS1” (eller noe sånt), og fordi Norge ikke får utdannet nok spesialister på egenhånd, må vi importere ferdige spesialister fra utlandet. Det er ikke noe galt med import av arbeidskraft, men paradokset er ikke til å overse.

Argumentene for LIS1, spesielt de som gjør leger til bedre og mer erfarne klinikere, støtter jeg fremdeles. Og la det bare være helt klart: Jeg vil jobbe. Men hadde jeg visst da, hva jeg vet nå, så er det ikke like sikkert at jeg hadde tatt det samme utdanningsvalget om igjen. Vi har skapt en ny underklasse av leger som, i håp om LIS1, ikke tør annet enn å takke ja til hva enn de blir tilbudt av potensielle LIS1-arbeidsgivere.

Men vi får se, jeg står og dytter bak på bilen som står fast i dette gjørmehullet og kanskje, bare kanskje, får jeg den ut denne gangen.