Veien ut av LIS1-kø

Eller, det vil si - jeg har min første opplæringsdag til LIS1 den 22.02.2022. En rask digresjon her, men jeg tror ikke at vi noen gang til vil få oppleve en dag med så mange 2-tall i vår levetid. Men hva vet jeg, jeg fikk en firer i R1-matte på mitt tredje forsøk, så det kan være at jeg tar feil her.

På sett og vis finnes det to faser i det å være LIS1-venter. Tiden før og etter e-posten med jobbtilbudet. Jeg er nå i del to og bærer på blandede følelser. For å ta det åpenbare først, så er det en utrolig lettelse å føle seg ønsket i en LIS1-stilling.

De som har vært gjennom først runde uten hell, vet godt hvordan det er å føle seg “uønsket”, selv om vi alle er kvalifiserte til stillingen vi søker på. Det andre jeg har følt på, og som jeg ikke var like forberedt på, er den intense følelsen av lufta som går ut av ballongen så å si på dagen tilbudet kommer. “Nå trenger jeg ikke gjøre alle til lags lenger og jeg vet ikke om jeg gidder flere vakter."

Dette er noe jeg har reflektert mye over i de siste ukene. Hva kommer denne følelsen av? Er det et uttrykk for bitterhet over at sykehuset jeg satsa på for å få LIS1 ikke følte det samme tilbake? Og hva sier det om meg? Skal jeg som snart tredve år gammel lege gå rundt og være bitter og smålig når jeg ikke får det som jeg vil?

Eller er reaksjonen min et uttrykk for at jeg endelig har fått en sårt etterlengtet forutsigbarhet i livet? Jeg skal jobbe resten av livet, så hvorfor ikke ta et par måneder fri nå som sjansen byr seg? Gudene vet at post LIS1-syndrom (i.e. LIS2 og LIS3) ikke akkurat legger opp til familietid og selvrealisering.

Nei, ikke vet jeg. Det er garantert en blanding, men forholdet mellom frihet og smålighet er ikke lette å stadfeste. Baki hodet hører jeg (metaforisk, jeg har p.t. ikke auditive hallusinasjoner) at “sykehuset trenger deg, de mangler jo folk hele tiden”. Jo, jeg vet det. Men akkurat nå trenger jeg meg. Uttrykket “bakerens barn” dukker opp i hodet mitt, men kanskje legens lege passer bedre.

Vi finner oss i å arbeide langt mer enn andre yrker med tilnærmet likt utdanningsnivå, til alle døgnets tider. Vi gjør dette attpåtil under et system som stadig innskrenker handlingsrommet vårt til å gjøre en god og samvittighetsfull jobb; eksempelvis ved å gjøre oss 2G fattigere skulle vi tabbe oss ut når vi skriver blåresept. Kommer jeg til å få lov til å skrive overtid, eller er dette “noe vi ikke gjør her”?

Tross dette og mer, står tusenvis av hardtarbeidende og oppegående mennesker på for å bli leger og tjene til livets opphold under disse betingelsene. I en av Wasim Zahids videoer på Youtube forteller leger fra Drammen sykehus sine beste tips for en bedre helse. Påfallende mange svarer “nok søvn”. Man kan bare spørre seg hvorfor det ligger langt fremme i bevisstheten deres.

Det er enda godt at arbeidsoppgavene fremdeles er verdt det. Det er gøy å avdekke og løse kroppens problemer. Være seg å stoppe en infeksjon fra å ta overhånd, å finne ut av at et hjerteinfarkt har funnet sted og ringe bort til Riksen med en PCI-faks eller skjære, fjerne, så sy igjen etter småkirurgi. Å ha kunnskap og evnen til å utgjøre en forskjell for mennesket som møter meg. En kan fortape seg i legeyrkets pro et contra.

For å runde av, så blir det nok ikke noe mer jobbing på meg den neste måneden. Som mennesker flest, har jeg andre ting som jeg også vil bruke tiden min på når jeg ikke er bundet til en arbeidsplass. Og om jeg forvalter denne siste måneden før LIS1 begynner på en god måte, rekker jeg kanskje å lade batteriene innen flyttelasset kjører til den vesle bygda i Sunnmøre som spytter ut journalister.

Og med et smil om munnen sier jeg adjø til helg, stabil døgnrytme, tid til venner og kjæreste og øvrig personlig autonomi. For jeg fikk det som jeg ville og jeg har endelig fått LIS1.