Turnuslegelivet: "Når er det min arbeidsplass?"

Jeg hadde en forutinntatt ide om hva jeg gikk til, som man har før man går inn i ny jobb. Mye svarer til forventningene og en del stemmer ikke. Etterhvert sitter jeg igjen med min helt egne opplevelse av livet som LIS1. Dag én var det velkomst.

Det ferske kullet av åtte forventningsfulle leger ble gruppefotografert og vi hadde alle med oss passene våre. Ikke for noen fancy utenlandsreise, men for å få tilgang til datasystemene. Greit nok. Dette var før passkrisen som rammet landet vårt senere på våren.

Flettet inn i velkomstene fra de forskjellige avdelingslederene, var det noe som skilte seg ut. “Husk nå at dere er på noen andres arbeidsplass”. Implisitt at “oppfør dere, føy dere etter kulturen og ikke ta for mye plass. Jekk dere gjerne litt ned”. Der og da tenkte jeg ikke stort over det. Det stemte jo på sett og vis. De færreste av oss blir værende her da de fleste av oss er tilflyttere.

Vi er en midlertidig arbeidskraft, ansatt i et forgylt vikariat. Jeg har lett å akseptere og rasjonalisere mye når jeg begynner i en ny stilling. Sikkert bunnet i et ønske å gli inn i kulturen på arbeidsplassen raskest mulig. “Åja, sånn gjør vi det her ja! Den er god, da gjør jeg det også”. Gitt, selvfølgelig at det ikke strider mot medisinfaget.

Av de åtte nye (og midlertidige) LIS1erne, begynte seks av oss på kirurgisk avdeling, mens to gikk til medisin. Jeg er blant de seks som skulle ut i gipse-skjære-sy-akutt abdomen-hodetraume-traumemottaksfesten som er LIS1 på kirurgen. Jeg, som før min tid i Volda vurderte det meste av spesialiseringer utenom de kirurgiske. Min plan var å overleve, gjøre en helt grei jobb og helst ikke bli kjeftet på.

Starten er som starten er, læringskurven er nærmest vertikal og de første helgevaktene etterlater deg tommere enn fiskebestanden i Sør-Kina-havet. Men etterhvert kommer mestringen. Den ordentlige mestringen i å legge en god gips. Eller egenhendig lukke et vanskelig kutt på skadepoliklinikken.

Å sile ut de dårligste pasientene og yte helsehjelpen der den trengs mest. Etterhvert fikk jeg et eierskap til paraplyfaget kirurgi. Hvem hadde trodd? Ikke jeg, for å si det sånn. Fagfeltet jeg hadde planlagt å overleve, har nå blitt et fag jeg liker ordentlig godt.

Det er derfor jeg i økende grad har irritert meg over den overnevnte prekenen da vi startet. Jeg vet at min tilstedeværelse her sannsynligvis er midlertidig. Men mens jeg er her, så ser jeg på dette som min arbeidsplass også.