Mange spørsmål, få svar

Henning Økland, Oslo universitetssykehus

Vi har mange eksempler på at det å påpeke kritikkverdige forhold i sykehusene kan få alvorlige konsekvenser for ansettelsesforhold for leger (f.eks Even Reinertsen og Olav Røise). Foretakstillitsvalgt Elisabeth Ofstad har vært under utilbørlig press fra ledelsen på UNN. Undertegnede som nå er foretakstillitsvalgt for Ylf på Oslo universitetssykehus mistet også sin stilling i medisinsk klinikk på Ullevål da han påpekte flere kritikkverdige forhold i klinikken.

Faste stillinger og ivaretagelse av arbeidsrettslige prinsipper er viktig for at legene skal kunne ivareta sin rolle som aktiv pådriver av forbedring på flere områder innad i sykehusene og for å ivareta forsvarlig pasientbehandling.

Legearbeid er ikke samlebåndsproduksjon, helse og behandling putter man ikke på syltetøyglass og skrur på lokket. Kravet til legene om å gjøre flere og flere oppgaver innenfor stadig trangere tidsrammer, er uforenlig med de støttefunksjoner og den bemanning som foreligger i sykehusene i dag.

Legene står personlig ansvarlig for det arbeidet de skal utføre i forhold til pasientene. Det er innlysende ut i fra legeyrkets karakter at man ikke kan avslutte sitt arbeid etter et stoppeklokke-prinsipp.

Ingen av mine kollegaer forlater en pårørendesamtale fordi klokken er blitt 16.00, ingen av mine kollegaer vil avbryte en samtale med en pasient som har gjort et suicidforsøk fordi man ikke har fått godkjent overtid på forhånd av en overordnet som gikk kl 16.00.

Ledelsen vet dette, de vet at vi er ansvarlige, de vet vi gjør et godt arbeide, de vet vi ikke forlater skuta før den er trygt i havn.

Denne vissheten ledelsen har om at vi gjør et godt arbeid og at vi har god arbeidsmoral, gjør at de trygt kan utelate å betale oss for den overtid vi jobber. Dette er et grovt tillitsbrudd og misbruk av oss som arbeidstagere.

De 924 årsverk som legene utfører gratis, bruker våre ledere og politikere til å dekke over underskudd i budsjetter og altfor trange økonomiske rammer for bemanningen av leger i sykehusene. Anne Karin Bratten sier: «Ingen jobber gratis».

Turnusleger, leger i spesialisering og legespesialister frykter for sine ansettelsesforhold dersom de konfronterer ledelsen med denne ukulturen og misbruket av oss som arbeidstagere.

Veien til utgangsdøren er kort for leger som ytrer seg kritiske til denne praksis.

Hvorfor lar dere politikere dette fortsette?

Elisabeth Olstad, Universitetssykehuset Nord Norge (UNN)

Kjære politikere!

Jeg er tillitsvalgt for Yngre legers forening ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.

I debatten om åpenhetskultur har mitt helseforetak vært spesielt trukket fram i negativ retning. I pasientsikkerhetskulturundersøkelsen «I trygge hender», kom UNN dårligst ut i landet; ved UNN oppleves det ikke trygt å si ifra om uønskede hendelser. Samtidig avfeier direktøren eksistensen av en fryktkultur.

Jeg spør meg selv hvordan vi skal få bukt med et problem når de som er ansvarlig for problemet ikke anerkjenner at det eksisterer. Det er krevende og belastende å være tillitsvalgt i et slikt klima, og å være medlemmenes stemme er en byrde som kan være tung å bære. Jeg har ikke alltid klart å stå oppreist ned den byrden på skuldrene det siste året.

Helseministerens engasjement og støtte til oss tillitsvalgte generelt og til meg spesielt har vært viktig. Det du gjorde med din støtteerklæring til meg var helt unikt og betydde utrolig mye; Tusen takk, Bent Høie!

Vi ønsker som leger og tillitsvalgte å bruke vår kunnskap og våre ressurser til beste for pasientene, og det er uhyre viktig at du fortsetter å verne om oss på veien videre. Bare slik kan pasientenes helsetjeneste få vokse fram med pasienter som er «i trygge hender» i framtiden, også i UNN.

Utfordringen ligger i at den planen du har bedt helseforetakene om, ikke bare blir fagre ord, men omsettes til handling og fører til reell endring. Mitt spørsmål er derfor hva vi sammen kan gjøre for å sikre at det skjer og hvordan du som helseminister vil følge det opp?

Clara Bratholm, Vestre Viken

I England har de yngre legene vært i konflikt og streiket flere ganger denne våren. Konfliktens kjerne har vært utvidet ordinær arbeidstid frem til kl 22 på hverdager og til kl 17 på lørdager. Ønsket om økt elektiv virksomhet på kveld og helg har ført til steile fronter og migrasjon av leger til andre land.

Vi ser at det er politiske ambisjoner om å innføre tilsvarende ordninger for sykehus i Norge. Vi legene opplever allerede at forventingene til hva vi skal levere på jobb ikke samsvarer med de ressursene som tilføres av arbeidsgiver.

Mer enn 50% av norske sykehusleger mener at arbeidspresset er for høyt, men Spekter hevder på sin side at vi aldri jobber gratis overtid. Vi får beskjed om at vi «ikke skal løpe raskere, bare løpe smartere». Virkelighetsoppfatningen mellom oss og arbeidsgiverorganiasasjonen er dessverre svært ulik.

Å tøye strikken for arbeidsbelastningen hos norske leger kan svekke pasientsikkerheten, og British Medical Association sammenfatter dette godt i slagordet: «Tired doctors are dangerous doctors».

Hvordan vil dere som politikere sørge at vi ikke får en lignende situasjon som i England, der legers arbeidsbelastning blir tøyd utover det forsvarlige og vi får trøtte, farlige leger? 

Christer Mjåset, Ylf-leder

Det planlegges nå en total omlegging av spesialistutdanningen av norske leger. Denne omleggingen ble ikke tilført noen midler i høst, noe som gjorde at legeforeningen måtte ta ansvar. Spesialitetskomiteene våre gjør nå en formidabel innsats med å utarbeide læringsmål for sine spesialiteter. Dette gjøres på dugnad. Det er helt gratis for myndighetene.

I oppdragsdokumentet fra HOD leser vi at spesialistutdanningen skal bli

• mer effektiv og kortere enn hva som tidligere har vært normert tid
• samtidig skal den være ”innenfor sykehustjenestens daglige virksomhet men ikke gå på bekostning av pasientbehandling og tjenesteytingen overfor pasientene”.

Det er ikke bare overleger som leverer denne ”tjenesteytingen overfor pasientene” som her er nevnt. Leger i spesialisering står i dag for store deler av driften på norske sykehus. Så det er ingen av oss i Ylf som tror at dette regnestykket går opp uten at kvaliteten på spesialistutdanningen kommer til å gå ned. 

Så kjære  politikere - er en underfinansiert og dugnadsbasert spesialistutdanning deres svar på å møte fremtidens spesialistbehov?