Kvinnsland-utvalget – oppdrag utført?

Kvinnsland-utvalget ble nedsatt av regjeringen med mandat om å utrede hvordan det statlige eierskapet til spesialisthelsetjenesten kan organiseres. Utvalget ble bedt om å utrede alternative modeller for hvordan staten kan organisere eierskapet til sykehusene, samt inndelingen i helseregioner og hvor mange helseforetak det bør være. Utvalget har bestått av 15 medlemmer, hvorav undertegnede var én av disse, samt leder for utvalget, Stener Kvinnsland. Etter et drøyt års arbeid ble rapporten fra utvalget fremlagt 1. desember.

Utvalget har ikke kommet frem til en samlet anbefaling om hvordan eierskapet best organiseres. Halvparten av utvalget ønsker å fjerne styrene på HF-nivå. Resten er bekymret for maktsentralisering ved en slik endring, og går i mot forslaget. Et mindretall ønsker å dele Helse Sør-Øst.

Etter 14 år med foretaksorganisering har systemet «satt seg», for godt til rette mener noen. Andre er godt tilfreds med utviklingen og tilstanden. Enkelte er så tilfredse at de allerede før utvalget startet arbeidet var sikre på at de regionale helseforetakene ville overleve både utvalget og et Stortingsflertall som ønsker nedleggelse. Hvordan kan det ha seg?

Forklaringen er nok sammensatt. Men kontinuiteten i de regionale helseforetakene er en helt annen enn for ministerposten. Ledelsen i enkelte helseforetak har overlevd seks ministre, og føler seg trygge på at de også vil overleve den syvende. Etter selvsikre uttalelser om regionale helseforetaks «udødelighet» ble lederen i vest utkåret til Helseminister Nilssen på lederplass i Dagens Medisin.

Det kan se ut til at «ministeren» får rett. Utvalget foreslår ingen større endringer. Det delte utvalgets forslag om å fjerne styrene på helseforetaksnivå blir neppe gjennomført. En slik endring vil bidra til ytterligere maktkonsentrasjon i de regionale helseforetakene; stikk i strid med siktemålet for utvalgets arbeid.

Det mest opplagte alternativet til dagens organisering er satt opp som første alternativ i utvalgets mandat: Å fjerne de regionale helseforetakene og legge færre helseforetak direkte under departementet. Utvalget har imidlertid ikke valgt å vurdere alternativet nærmere, med en begrunnelse som jeg ikke finner helt vanntett.

I diskusjonen som nå vil følge bør vi likevel ta med oss dette alternativet. Færre helseforetak direkte underlagt departementet vil kunne bidra til kortere linjer og styrket ledelse i de enkelte sykehusene våre. Vi kan se for oss 8-10 helseforetak med omlag 40 underliggende sykehus med selvstendig ledelse. En slik organisering vil gi en ny regioninndeling og kan tenkes å legge til rette for bedre ledelse i sykehusene, og bedre samhandling med kommuner og den øvrige helsetjenesten.

Etter foretaksreformen har leder-linja i norske sykehus blitt dobbelt så lang. I 1999 hadde flertallet av norske sykehus to til tre ledernivå, i dag har 94 % av sykehusene fra fire til seks ledernivå. Flere helseregioner - med flere underliggende helseforetak - vil gi en flatere organisering, også ute i virksomhetene hvor tjenesten skapes. Hensynet til god og effektiv pasientbehandling og god samhandling vil alltid være det viktigste siktemålet for organisering av tjenestene. Etter mitt syn har pasientbehandlingen ikke blitt høyt nok vektlagt i utvalgets vurderinger og tilrådninger.