Konflikten i Virke: Nye dybder i tillitskløften

Hverdagen har kommet etter høstens streik, og Spekters sykehuskorridorer er igjen fulle av kvikke hoder og raske ben i hvite frakker. Legeforeningens medlemmer har gjennom iherdig innsats og streikevilje vunnet folkeopinion og rikspresse, og tent et engasjement hos egne medlemmer som forhåpentligvis kan være drivstoff i den videre kampen om å bevare et godt helsevesen, også for de ansatte. 

Blant landets sykehus som ikke er organisert i Spekter, men i arbeidsgiverforeningen Virke, har legene hatt tilskuerplass til en imponerende gjennomført streik om utfordringer som også vi står ovenfor, nemlig innføringen av individuelle planer og en uthuling av gravides rettigheter. Våre Spekter-kolleger har klart å synliggjøre problematikken og motstanden mot denne måten å planlegge arbeidstid på, og det er vi takknemlig for! I Virke har disse sakene i mindre grad vært gjenstand for forhandlinger foreløpig, fordi man ikke har oppnådd enighet i forhandlingene om landsoverenskomsten, og dermed ikke startet på forhandlingene om særavtalen der arbeidstidsplanlegging og gravides rettigheter er regulert.

For selv om Virke-sykehusene i flere år har kunnet smykke seg med et rykte om veldrevne, passe store sykehus med en ekstra trivelig stemning, er heller ikke Virkes himmel fri for konflikter, og i denne måneden er det kanskje vår tur til å ta på oss refleksvesten og boblebuksa. Den 17. til 18. er det mekling i de sentrale forhandlingene mellom Akademikerne og Virke. Forhandlingene strandet 9. september på Virke sitt ønske om å tilføre avtalen en mulig økonomisk sikkerhetsventil der virksomhetene selv kan velge å gå over til en billigere og mer usikker pensjonsordning. I dag er ytelsespensjon tariffestet for leger i både Spekter og Virke. Dersom Virke får sitt krav gjennom, vil sykehus i Virke ha mulighet til å skifte til hybridordning, uten at arbeidstakere har konfliktrett eller annen mulighet til å opponere. 

For små, konkurranseutsatte virksomheter der store pensjonsutgifter kan medføre konkurs, kan en slik mulighet være rimelig, noe det allerede finnes en mulighet for i dag. For sykehus av en viss størrelse, som Diakonhjemmet og Haraldsplass sykehus med mer trygge økonomiske rammer, er det en vanskeligere pille å svelge at arbeidsgiver uten videre skal kunne kutte ansattes pensjon for å oppnå budsjettbalanse. Konsekvensen av et pensjonsordningsskifte er et komplisert regnestykke, men for leger i 40-årene kan overgang til hybridordning medføre et betydelig tap, kanskje opp mot 200 000 kr per år som pensjonist. Hvordan skal Akademikerne uten videre akseptere en slik løsning på vegne av sine medlemmer? 

Pensjon er penger, men konflikten handler først og fremst om arbeidsgivers styringsrett. Vi har den siste tiden opplevd en skremmende trend der arbeidsgiver ønsker å tilrøve seg stadig større makt over arbeidstakerne, slik at endringer kan gjennomføres uten å ha ansatte med på laget. På denne måten kan Virke-konflikten, som Spekter-konflikten, forstås som et symptom på en katabol tilstand som sprer seg i Helse-Norge, der vi ikke lenger samarbeider om å oppnå verdens beste helsevesen, men bruker kreftene våre på å krige mot hverandre på hver side av en tillitskløft som graves stadig dypere. 

Med en aldrende befolkning og stadig nye, men dyre, behandlingsmåter er det liten tvil om at helsevesenet må være tilpasningsdyktig og endringsvillig for å imøtekomme fremtidens behov. I denne prosessen er målsetningen felles, men veien dit kontroversiell og preget av at vi ser utfordringene fra forskjellig ståsted. For sannheten vi eier er at god pasientbehandling må funderes på oppegående og oppdaterte fagmiljøer. Sannheten arbeidsgiver eier er at sykehusdriften må effektiviseres. Sannheten vi begge eier er at vi ønsker verdens beste helsevesen for våre pasienter også i fremtiden. Vi må ha som ambisjon å drive god og effektiv sykehusdrift på høyt faglig nivå, men for å oppnå dette bør alle gode krefter slippes til, ikke minst legene som sitter på fagkunnskapen, har den daglige pasientkontakten og kjenner ineffektive ordninger på kroppen. 

Det er derfor frustrerende at arbeidsgiver synes å ønske å svekke vår posisjon for å begrense vår påvirkning på kommende endringer i hvordan sykehusene organiseres og drives. Det virker uklokt og lite fruktbart, og Virke har fortsatt tid og mulighet til å innse dette. For mens det kanskje kan virke noe høytsvevende å påstå at pensjonsstriden handler om tilliten arbeidsgiver og -takerne har til hverandre, så er det faktisk nettopp det det handler om. Vi krysser fingrene for en god løsning i mekling, og hvis ikke ses vi til vaffelsteking og fanebæring.