Julestjernen skinner i vinduet på sykehuset og

Visitten er gått, medisinkurvene signert og epikrisene skrevet. Arbeidsklærne legges til vask og i enkelte korridorer slukkes lysene. Det er jul på sykehuset. DIPS og Doculive må vike for Ravensburger 3000, en endeløs soping av barnåler og Love actually (joda, kan streames).

Klokken tolv i dag går de fleste hjem. Noen blir igjen på sykehuset.

Som i Betlehem er nye barn klare for livet. De fleste skriker jula inn med all sin livskraft. Noen få er helt stille. Innenfor sykehusets fire vegger er det ikke bare de som skriker høyest som blir hørt. Et stille nyfødt barn, en kreftsyk bestemor som snart skal dø, en trafikkskadd ungdom på respirator, en slagrammet som har mistet talen, en sykehjemsbeboer med hoftebrudd, en muskelsyk med sylte i halsen, en skiturist med et hjerte som har sluttet å slå.

For disse slukkes ikke lyset i korridoren klokken tolv i dag.

For i dag, mens kirkeklokkene ringer julen inn, møtes fokuserte blikk og trente fingre over det stille barnet. Akkurat nå, mens pakker legges under treet i de tusen hjem, fører noen en slange gjennom den kreftsykes brysthule og angsten over ikke å få nok luft lindres.

I lyset fra en julestjerne veksles alvorlige ord over en taktfast respirator. Foreldrene har bestemt seg. Et annet sted i landet legges pinnekjøttet til side. Mens noen tynges av uendelig sorg, skal andre få starte det nye året med et friskt hjerte, ny lever eller nyre.

I akuttmottaket er det hektisk aktivitet, men stille og rolig. Først forsvant taleevnen, så ble beinet kraftløst. Alle vet hva som må gjøres, også på juleaften. På operasjonsstuen lukkes et sår over en hofteprotese. På nabostuen dyttes syltebiten ned dit den er ment å være.

I en julepyntet hytte har et hjerte sluttet å slå. Mens andre hyttegjester er på vei hjem fra skitur, letter et helikopter og flyr tilbake mot sykehuset. På samme sykehus dekkes det til julemat. Ribbe og medisterkaker bæres inn til pasientene. De som er i form, møtes i spisestuen. Og så kanskje, kanskje får de som ikke gikk hjem kl tolv en rolig stund med julemat og gode kolleger.

Det er lett å fylles av melankoli ved tanken på at man skal være borte fra sine nærmeste i høytiden. Men når man nå først er der på jobb, med pasienter som trenger det akkurat du kan, og med kolleger som gjør alt for å gjøre sykehusjula hyggelig, er det egentlig ikke så verst.

God jul til alle dere som vokter sykehusene i dag. God jul til dere som får liv i det stille barnet. God jul til deg som la inn dren på hun som snart skal dø og til deg som holdt henne i hånden. God jul til transplantasjonsteamet, til dere med slagberedskap og til dere på operasjonsstuene. God jul i helikopteret og måtte det bli litt julestemning på dere alle sammen!