– Humanitært arbeid må telle positivt

«Det er bred enighet om at det å jobbe som lege i humanitær tjeneste ikke bare er individuelt berikende, men også kompetansehevende for vårt eget helsevesen. Allikevel er det blitt med fine ord.»

Slik innleder Monica Thallinger en kommentarartikkel som nylig stod på trykk i Tidsskriftet. Monica er lege og sitter i det norske styret til Leger uten grenser. Hun har selv vært på flere oppdrag som feltlege med organisasjonen og er opptatt av at forholdene må legges bedre til rette for at norske leger kan reise ut og bidra i humanitært arbeid.

Er det vanskelig å rekruttere leger til humanitært arbeid?

– Nei, jeg vil ikke si det. Vi opplever at det er stor interesse, og har særlig sett en oppsving etter ebolaepidemien. Men prosessen fra man søker til man kommer med og reiser ut kan være lang, og det krever litt tålmodighet. Så vi mister nok noen på veien.

Hvordan er prosessen?

– For å bli feltarbeider, må man først gå på et informasjonsmøte, og så søker man. Da kommer man på noe som heter assessment center – det er et intervju hvor du tas inn i en gruppe og skal løse ulike oppgaver, både sammen med gruppa og i én-til-én intervjuer. Det er for å finne ut om dine motivasjoner og ønsker egner seg for denne type jobb og om man klarer å samhandle med andre. Hvis man blir tatt opp, blir man sent på et forberedende kurs som varer én uke. Det er veldig gøy! Da er man sammen med andre som kommer til å reise ut sammen med deg og lærer om hvordan organisasjonen arbeider og hvordan den er bygget opp. Man har egne medisinske dager hvor man går gjennom medisinske problemstillinger man kan møte i felt. Når kurset er fullført, må man kanskje vente litt før første oppdrag, eller man kan bli sent ut ganske raskt. Oppdrag kan vare fra få uker til opp til ett år.

Selv om rekrutteringen er god, opplever Leger uten grenser at det er vanskeligere å få folk til å ta på seg flere oppdrag.

– Vi er avhengige av at legene tar på seg flere oppdrag, slik at vi får benyttet erfaring og kompetanse de har opparbeidet seg på tidligere oppdrag – nettopp fordi man lærer systemet og blir mye mer effektiv når man får mer erfaring med å være ute og jobbe i den type kontekst. Vi har cirka 20 leger som reiser ut i året, men jeg tror dette antallet kunne vært høyere. Prosentandelen leger som sendes ut er mye lavere i Norge enn i andre sammenlignbare land, forteller Monica.

For å undersøke årsakene til at mange kvier seg for å reise ut flere ganger, har Leger uten grenser nylig gjennomført en internundersøkelse blant legene.

– Fra svarene vi fikk, ser vi at årsakene ikke ligger i at man tjener dårlig og bor enkelt, men det er mange små, hjemlige forhold som til sammen gjør at man kvier seg for å reise ut igjen når man har fått mer erfaring. Tapt tid i spesialiseringsløpet er én av faktorene som spiller inn, mens det å ikke få permisjon til å reise ut fra arbeidsgiver er en viktig faktor som hindrer folk i å reise. Mange forteller at det er vanskelig å få permisjon, de får rett og slett nei.

Det er altså to aspekter Leger uten grenser er opptatt av å forbedre: Det ene er å få fri fra arbeidsplassen her hjemme til å reise ut, det andre er å få tjenesten tellende i spesialiseringen.

Leger uten grenser har tatt opp problemstillingen med permisjon til å reise ut med flere arbeidsgivere:

– Alle er veldig positive, og synes det er nobelt at legene reiser ut. Men til syvende og sist når det kommer til den enkelte lege som sender søknaden, så får man nei. Problemet er at dette ikke er godt forankret i noe regelverk, det er ikke forankret i systemet. Det finnes en paragraf i A2-avtalen hvor det står at man «kan gi fri til humanitært arbeid». Det er en ordlyd som ikke gir noen forpliktelse, og leger opplever å få nei til tross for dette, sier Monica.

En rask, uformell spørrerunde blant de foretakstillitsvalgte landet rundt bekrefter at fri til humanitært arbeid i liten grad er tatt inn i B-delsavtaler og permisjonsregelverk, og i den grad det finnes bestemmelser, er ordlyden også her lite forpliktende. B-delsavtalene fremforhandles av lokale tillitsvalgte ved hvert foretak.

– Vi har vært i dialog med Legeforeningen, som også er positive, men hva de mer konkret tenker å gjøre, vet jeg ikke. Vi ønsker en dialog for å få på plass konkrete forslag om å få dette inn i avtaleverket.

Synes du man kan forvente at arbeidsgiver skal gi permisjoner på kort varsel?

– Arbeidsgiver er jo generelt ikke positive til å gi slipp på medarbeidere på kort varsel, men noen få får det til. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig for arbeidsgiver, men de aller fleste oppdrag er jo ikke akutte, og da har man tid til å forberede seg.

Leger uten grenser har lenge arbeidet for å få humanitært feltarbeid tellende som tjeneste i spesialistutdanningen. «Vi ønsker at de enkelte spesialistkomiteene forankrer humanitært arbeid i sine spesifikke læringsmål og i regelverket», skriver Monica i kommentarartikkelen i Tidsskriftet.

– Med ny spesialitetsstruktur håper vi at vi kan få godkjent praksis knyttet til spesifikke læringsmål. Vi håper at det kan spesifiseres i det nye regelverket hvilke læringsmål som kan dekkes av tjeneste ute. Det er mange ting jeg ikke har svaret på, men som jeg håper at i kan diskutere oss frem til løsninger på, utdyper hun.

Mener du tjeneste i felt vil gi den samme utdanningsverdien som tjeneste her hjemme?

– Ja, jeg mener det. Det gir mye mer enn å jobbe på et norsk sykehus. Selvfølgelig vil det være vanskelig innen visse fag hvor man har konkrete sjekklister – men her kan vi få på plass et system, for eksempel at man blir fulgt av veileder hjemme over Skype e.l. mens man er ute. Leger uten grenser har et stort system rundt legene som reiser ut. Jeg vil nesten si at de følges mye tettere ute enn hva man gjør hjemme. Og så er det mange andre aspekter ved tjeneste ute, som man ikke får her hjemme, som jeg tenker bør telle positivt: Man jobber mer selvstendig, man ser mange flere pasienter og mange flere patologier enn hjemme. Man må ofte løse oppgaver på en annen måte. Men selvfølgelig: Vi mener ikke at du skal være seks år i felt og bli kirurg – det blir helt feil. Hvis man tenker på den gamle sideutdanningen, åpnet det for å gjøre noe alternativt i løpet av spesialiseringen, så jeg kunne se for meg en tidsbegrenset ramme rundt hva som kunne telle av humanitært arbeid i spesialiseringen, og at man lager et rammeverk rundt det. I Sverige har man fått til et system med et tett samarbeid mellom Leger uten grenser og den svenske legeforeningen – man har hatt sjekklister og gått gjennom på forhånd hva man skal i gjennom mens man er i felt, og fått godkjent på forhånd at tjenesten vil telle.

Monica fikk selv godkjent seks måneder med feltarbeid i sin spesialisering.

– Det var seks måneder hvor jeg arbeidet med underernærte barn. Selv om det ikke åpenbart er en problemstilling man møter så ofte i Norge, har jeg fått brukt kunnskapen her hjemme, for eksempel når vi har hatt pasienter med flyktningstatus.

Et annet aspekt ved spesialiseringen Monica er opptatt av, er forutsigbarhet.

– Jeg ønsker å få på plass en prosess hvor man kan søke om å få godkjent tjenesten som tellende når den er fullført, og ikke må vente til man sender inn den endelige spesialistsøknaden. Vi trenger en viss forutsigbarhet for hva man kan forvente å få godkjent. Da vet man også hva man kan legge inn i listen og få forutsigbarhet i forhold til når man vil være ferdig spesialist.

Selv har Monica bred erfaring med mange oppdrag ute, og engasjement i Leger uten grenser startet tidlig.

– Første år på studiet hørte jeg et innlegg av Morten Rostrup og da tenkte jeg: Det her har jeg lyst til å gjøre! I løpet av studiet var jeg tre ganger på studietur til et misjonssykehus. Da jeg var ferdig med turnus, tok jeg tropemedisinkurset i Liverpool. Og så måtte jeg få meg litt mer erfaring, så jeg begynte å jobbe innenfor pediatrien. Etter cirka ett år reiste jeg på første oppdrag, det var i 2008. Da var jeg et halvt år i Sierra Leone, og siden har jeg holdt på med spesialisering i pediatri her hjemme og reist ut innimellom, forteller Monica.

Det har blitt en del år i felt. Monica har hatt oppdrag i Sierra Leone, India, Afghanistan og Syria. Hun har blant annet jobbet med ebolaepidemien i Sierra Leone og sultkatastrofen blant somaliske flyktninger i Etiopia. Engasjementet har medført at Monica har brukt lang tid på spesialiseringen, men nå er hun godkjent spesialist i barnesykdommer.

Har det vært vanskelig å kombinere engasjementet for Leger uten grenser med jobb hjemme?

– Jeg har hatt stort sett hatt positive erfaringer de stedene jeg har jobbet som lege i spesialisering, arbeidsgiverne har vært positive. Så for meg personlig har det ikke vært vanskelig å få fri til å reise ut, selv om jeg vet at mange andre har vanskeligheter med dette. Når det gjelder spesialiseringen, så var det enklere når Legeforeningen hadde ansvaret for det. Da kunne man kontakte spesialitetskomiteen og få en forhåndsgodkjenning. Det var ganske omfattende å søke, men da fikk jeg et papir som fortalte hvor mye av tjenesten ute som kunne telle med i spesialiseringen. Da jeg i 2013 skulle søke spesialistgodkjenning hos Helsedirektoratet, da var det vanskelig. Det var som å møte en vegg. Jeg fikk ikke noe svar fra saksbehandler om hva jeg kunne forvente meg. Så til slutt valgte jeg å jobbe som lege i spesialisering i Norge til jeg kunne søke godkjenning uten at tjeneste ute skulle telle med. Jeg la med det jeg hadde fått godkjent av Legeforeningen, og det ble godkjent. Så jeg endte med å bruke 7 år i stedet for 5 år på spesialisering.

Hva har du selv lært ute som du har kunnet ta med deg hjem?

– Å jobbe så tett på liv og død som man gjør i felt har nok gjort meg enda mer ydmyk i forhold til pasienter. Utdannelsen og jobben hjemme går ut på hva man skal gjøre for å redde liv og lykkes, ofte til enhver pris. Aldri handler det om hva man skal gjøre når man ikke lykkes. Å være tett på pasienter som dør under mitt ansvar har gjort meg mer ydmyk.  Det jeg merker er verdifullt for meg når jeg jobber hjemme er all hands-on, «back to basic»-kunnskapen jeg har fått; å forstå verdien av å undersøke pasienter klinisk, ta på/kjenne, snakke med og grave i sykdomshistorier og diskutere pasienter med kolleger. Man lærer seg å stole mer på kliniske ferdigheter og se mer helhetlig på ting. Her hjemme jobber vi på den andre siden av skalaen, hvor diagnoser som oftest blir satt etter all slags mulige tester og undersøkelser, og klinikk nærmest ikke spiller noen rolle. Jeg savner tillit til kliniske ferdigheter i jobben min på Rikshospitalet,- og tid og mulighet til å bli godt kjent med pasientene.

 

– Jeg har opparbeidet meg en del kunnskap jeg dessverre synes det er vanskelig å få brukt som lege her hjemme. Når du jobber ute i felt, lærer du også mye om å endre systemer, bedre kvalitet og jobbe systematisk mot satte mål. Her hjemme er legen bare en «arbeidsmaur», man har ikke noen innvirkning på systemet rundt. Jeg ser ting som kan forbedres, men har ikke noen mulighet til å endre det. Endringsviljen og viljen til å lytte til legene er mye mindre her hjemme. Det savner jeg veldig når jeg jobber hjemme. I felt jobber vi aktivt med å forbedre kvalitet, der er det bare du som kan gjøre det. Man har mye mer kraft til å endre ting, avslutter Monica.