Hopp lege, hopp

Vi gyver på etter morgenmøtet. Full innsats på vei til runden. Kollegaene er like preget av vær og virus som resten av samfunnet. Vi løper i raskt tempo nedover gangen, denne gangen kun i ført de hvite uniformene. Ingen ekstra gensere eller strikkejakker. For det er noen lyspunkter.

Været ble mildere enn YR meldte ute og temperaturen inne er lenger unna frysepunktet enn forventet. Det er varmt nok til at vi ikke trenger fleecejakkene vi fikk før jul. Eller fikk og fikk. Jeg vet om kollegaer som rasket til seg både to og tre jakker. Mulig hun bruker dem på hytta med resten av familien. Noen goder skal man liksom.

Til tross for gode temperaturer er ikke helt runden problemfri. Det er ikke enkelt å finne ut hvor hver enkelt pasient befinner seg rent fysisk. Rommene er fulle og det er ikke sånn som på hotell der man holder av et par rom i tilfelle det kommer noen ekstra gjester. Her holder vi ikke av rom til noen. Vi kan heller ikke si ting som på hotell: - nei, dessverre, her er det fullt, men vi vet om et som kanskje har en seng ledig lenger ned i gaten. Litt lavere standard, men helt greit.

Det hadde vært fint om vi kunne si det om enkelte operasjoner: Vi er dessverre fulle, men det er ledig på Hiltonversjonen litt oppe i åsen, litt dyrere, opp til 100.000 kroner natten, men de har enerom med TV. De private sykehusene har faktisk ledige rom og bedre fasiliteter. Men de tar dessverre ikke akuttmedisinske gjester. Dessuten havner de private gjestene fort hos oss dersom utøvelsen av tjenester ikke holder mål.

På sykehusene må vi ta i mot de som kommer. Selv når det er fullt. Vi finner en løsning der enerom blir firemannsrom og der korridorer fungere som smale sovesaler. Vi hopper over intravenøsstativer og lister oss mellom senger. Det får heller være at et det er litt vanskelig å finne dem igjen. Selv om systemene ikke er optimale er det hvertfall bedre her enn litt lenger midt i landet. Der finner hverken helsepersonellet eller IT-systemene pasientene igjen.

Jeg merker meg at flere på vakten er trøtte. Ikke så rart. Vi må gå flere vakter enn planlagt. Det er ikke sånn at legene ikke blir syke. Vi blir faktisk det. Og siden vi ikke kan stenge, må vi stille opp og jobbe ekstra. Jeg hoster i ermet så lavt jeg kan og dytter vekk den dårlige samvittigheten. Det er ikke bare leger som blir syke. Legebarn blir det også. På ekte, selv om vi ofte sender dem på skole og barnehage litt oftere enn andre yrkesgrupper. Hvem har vel ikke hørt om skomakerens barn?

Det er ikke bare planlagte ekstra vakter man må ta i disse dager. Lørdag kveld ble jeg ringt opp av sjefen. Det hadde vært en større voldshendelse i byen og med antall benbrudd og virussyke takler ikke sykehuset sånn ekstra hendelser. Sjefen var fortvilet og ville jeg skulle komme. Med litt rødvin innbarers måtte jeg takke nei.

Runden nærmer seg slutten. Jeg tar turen ned i mottak. Pasientene ligger som fluer en sensommerdag. Utslått, summende og flere viser lite tegn til liv. Før du kommer tett innpå og hører en surklende lyd fra bringa. Jeg sjekker listen. Tre ankelbrudd, et par hofter, litt albuer, og noe uklart på den ene avdelingen. Luftveisinfeksjoner i fleng på andre siden. I tillegg til de vanlige hjerte-kar og nevrologiske pasientene. De tar nemlig ikke pause på vinterne de vanlige sykdommene. Jeg ser mot vaktrommet. Den unge LIS1 jenta ved kaffemaskinen har ansikt som skummet melk. Blågrått med et transpararent preg. Og poser under øynene. Blikket er matt, men optimistisk. Jeg smiler og tilbyr henne en rosin fra esken jeg har i lommen. Jeg skule gjerne tisset, men det piper i callingen. Ny operasjon.

Jeg setter meg på vaktrommet et øyeblikk etter operasjonen. Får i meg et knekkebrød og litt saft. Blæra holder påfallende lenge. Det er mye på gastro i dag. Virusene finner veien til tarmene også. Og for noe av de eldste krever det litt ekstra. Jeg tar i mot en dame født i førr. Smerter abdomen. Men hun har også falt. Jeg mistenker brudd i hånden i tillegg til magesmertene. Men det er ikke bare bare å få tak i ortopeden i disse dager. Jeg tar meg tid til å se den lille kvinnen. Det hvite håret ligger klistret til hodet. Hun er redd. Er alene og det er vondt. Jeg undersøker magen hennes. Ikke noe som tilsier at det haster. Hun blir lagt i korridor. Påvente av ortoped. Blikket er bedende når jeg skal til å gå. -Ikke gå fra meg. Jeg skulle ønske jeg kunne sette meg ned. Ta henne i hånden og forklare hva som skjer. Få vite hvem hun er. Hva hun gjorde i går og hvilke bilder hun har hjemme. Men jeg kan ikke. Hun blir en av mange. En pasient. Jeg løper videre. Ned i mottak. Vi er for få. Pasientene for mange. Ledelsen løser det ved å sette sykehuset i beredskap. Med beredskapsrutinene virker ikke. Og beredskapsutstyret skal ikke brukes før det er nødvendig.

Vakten nærmer seg slutten. Jeg går ut for å trekke litt luft før jeg tar fatt på epikrisene. Det er mørkt. Kaldere. Vannet fryser på bakken. Det blir ikke mindre i morgen. Jeg tar med meg en kaffe på vei til PC-en. Epikrisene må være ferdig til pasientene blir sendt ut.

På vei til PC-en blir jeg stoppet av LIS-jenta. Kan jeg komme og se på en mage? Jeg kan. Epikrisene blir forsinket og jeg lurer på om jeg skal ta med at den nyopererte mannen på 85 ikke føler seg så bra og skrive at han har hjerteklapp eller om jeg bare skal beskrive operasjonen. Som har gått fint. Det vil ta lang tid å beskrive hjerte. Vi har ingen krav til innhold i epikrisen, bare til tid.

Jeg løper mellom sengene og finner kontoret der vi skriver. Fire ledige stoler. Fire ledige pc er. Noen fordeler er det. Legene er opptatt. Null kamp om PC-ene.

Jeg gjør det nøye og velger å gå hjem. Ingen t-bane. Godt å få litt luft før man kommer hjem. I smågatene ligger isklumpene på rekke og rad og strøen dekker bare enkelte området. Faller jeg, blir det et beinbrudd til i statistikken. Eller en hjernerystelse. Jeg går forsiktig og hopper lett over de glatteste områdene. Ingen ønsker en kirurg med colli femur fraktur i dag