Begynnelsen av dagen kan gjerne starte litt tregt. Man sitter ofte på morgenmøte. Det kan være kaldt fordi ledelsen har skrudd ned temperaturen til 19 grader, så fleecejakken de ansatte har fått tilbud om kommer godt med. Etter dette kunne man tenkt seg et behagelig tempo bort til visitt og undersøkelse, gitt at jakken er på, men fordi det ikke lenger er lov med innleie av ekstra personell må man gjerne gjøre unna det meste litt raskt.
Nyheter > Debatt og perspektiver
Det blir et trangt budsjett. Sykehusene må spare og innfører harde tiltak. Hvordan skal legene klare seg? Løsning er enkel: løp! Det er det legen gjør i løpet av dagen. I disse sparetider.
Ofte må man gå ekstra langt mellom pasientene. For selv om de er innlagt på samme avdeling kan det hende de befinner seg fysisk langt fra hverandre fordi avdelingen er delt i to. En midlertidig ordning i påvente av at nytt sykehusbygg skal bli ferdig. Det er sånn det er når det ikke kommer penger til nytt sykehusbygg i sparetider.
Eller så ligger pasienten langt unna fordi avdelingen er fylt opp til siste ledige korridorplass, og pasienten ligger som utepasient. Utepasienter er pasienter som ligger inne, men på en helt annen avdeling. Derfor kan det bli langt å gå. Ja, det forvirrer oss også. Nevnte jeg korridorpasienter? Det heter ikke det lenger, det heter beredskapsplasser.
Nevnte jeg korridorpasienter? Det heter ikke det lenger, det heter beredskapsplasser. Men de er fortsatt i korridor.
Men de er fortsatt i korridor. Det er nå løpingen og letingen begynner. Pasientene flyttes nemlig kontinuerlig, det hele er som en avansert form for stollek, bare uten morsom musikk. Faktisk ikke morsomt i det hele tatt – hverken for oss eller pasientene.
Innimellom trenger vi leger i spesialisering veiledning og mer opplæring. Det går ikke akkurat i dag. Det hender det går viss man har tid, men det har vi vanligvis ikke. Kommer en pasient inn med usikker diagnose kan det være fint å ha en bakvakt eller en overlege å spørre. Men har de tid? De løper visst de også.
Drift går foran opplæring og de står gjerne opptatt med undersøkelse eller operasjon – indisponert for videre opplæring og råd utover det som kan gis på ett minutt over telefon. Så da løper man litt mer. Til man omsider finner hjelp og pasienten får riktig diagnose og behandling. Det fine er at de 19 gradene ikke lenger kjennes kalde.
Fleecejakken er for lengst kastet av - det er forbausende mye varme og adrenalin i kroppen. Kroppstemperaturen holder seg stabil og pulsen høy. Ledelsen har forsikret at temperaturen ikke skal gå ut over pasientene, så de skrur ikke ned på termostaten i rom der det er pasienter.
Men det usikkert om en kirurg med stive hender er så pasientsikkert. Det er sånn det er i disse sparetider. Men kirurgene løper, de også. Så da går det bra.
Utviklingen går fort, både når det gjelder medisin og teknologi. Det er mye å lære. Da hadde det vært fint å få kurs og etterutdanning. Men det går ikke. Slik det er nå så skal ingen bli forsinket i utdanningen og kurs skal avvikles som normalt. Men ledelsen kan jo ikke sende folk på kurs i vaktuker. Med mindre de bytter bort vaktene og dermed tar kurset på fritiden. Frister ikke det?
Dobbel uflaks: den gamle damen har ikke lenger fastlege, etter at fastlegen sluttet å løpe og fant seg noe annet å gjøre.
Legene løper også i lunsjen. Eller det hender de tar seg en yoghurt eller et knekkebrød. Det hadde fristet med en løpetur til kantinen og kjøpe seg mat. Varm mat. Men det rekker de ikke. Det hender det sitter en kirurg der når pasienten ikke møtte til den planlagte operasjonen.
De får kose seg så lenge de kan. For snart innfører man overbooking på planlagt kirurgi. Da får de vært enda mer på operasjonssalen. Der er det pasienter og dermed varmt og godt.
Legene løper ikke alltid i hurtig tempo. Noen ganger er det gangfart. Som når de skal finne et rom for å skrive epikrisen til den gamle damen som blir skrevet ut for tidlig fordi det ikke er plass på avdelingen og som kommunen heller ikke har plass til. Kommunen mener hun vil klare seg fint hjemme. Dobbel uflaks: den gamle damen har ikke lenger fastlege, etter at fastlegen sluttet å løpe og fant seg noe annet å gjøre.
Hvem får epikrisen da? Den må fortsatt skrives. Å lete etter en ledig pc gjør at man må sakke ned tempoet. Det fine hadde vært om man kunne bruke rommet i akuttmottaket, men der er det bare PCer til en brøkdel av legene som er på jobb der.
Så det går ikke. Man må jogge videre. Noen ganger stopper man å løpe fordi man ser den gamle damen med epikrisen som allikevel fikk plass i kommunen, og nå ligger og venter på ambulansetransport dit. Men de har ikke tid før om 6 timer. De løper visst de også.
Det hender legene går sakte sammen med pasienter. Når de leter etter rom. Et rom for samtale og verdighet. De er det ikke så mange av. Rommene som må til for å ta de tøffe samtalene. Det hender de går langt og leter.
Etter 12 timer er vakten snart ferdig. Legene løper fortsatt. Det er like greit. Det lille rommet for søvn er jo likevel kaldt. Isteden løper de til en ledig PC i akuttmottaket. Setter seg og skriver i journalen. Varmer seg på kaffen. Den er fortsatt gratis. Om enn litt lunken.
Kommentarer