Helseminister for én dag: Lise Askvik

Kvaliteten på nattesøvnen reflekteres ofte i prestasjonene dagen derpå. 
Derfor legger jeg premisset allerede i vargtimen; At dette døgnets magi sørger for at vi får til alle omveltningene på kun 24 timer. 
Intet mindre. 

Mens natt glir over i otta, og morgenlysets gir innsikt i landet, griper vi tak i den første endringen: den underliggende kulturen i norsk helsepolitikk. Fra nå av gjelder en ny respekt fagfolks kompetanse og for befolkningens helsebehov. For å få til det, må vi snu pyramiden, både organisatorisk og finansielt.  Sammen slår vi ned noen stolper for å sikre dagens arbeid:

1. Helsesektoren er til for pasientene primært, og for de helseansatte sekundært. Det koster å gi innbyggerne behandling, men det er mye dyrere å la være. Vi investerer det etterslepet krever (anslått til om lag 200 milliarder – kun en femtedel av blå-regjeringens 1000 milliarder til vei), og innser at dette er en svært luktrativ investering i befolkningen -en som vil kaste av seg.
2. Økonomi er fra nå av et middel, og ikke et mål. Etikk innføres som ny trumfvaluta. Målet er en friskest mulig befolkning, uansett utgangspunkt. 
3. Skattebetalerne har en samfunnskontrakt med staten; aller viktigst er kravet om helsetrygghet. Det ligger i bunnen for all livsutfoldelse. 
4. Foretaksmodellen, målstyring og NPM må byttes ut. Disse setter ikke pasienten først, de er økonomifokuserte og deres mekanismer dreper de helseansattes indre motivasjon. Dessuten bryter de med helsesektorens natur: kontroll og pisk er det motsatte av omsorg, pleie og helbred.
5. Vekk med udemokratisk lojalitetsplikt og omdømmebygging. Åpenhet og innsyn skal råde. For sikkerhets skyld sikrer vi et nytt varslervesen med sterk lovforankring og skarpskodde advokater.
6. Vi dimensjonerer helsetjenesten etter behovet.  Norge skal ikke lengre ha Europas lengste sykehuskøer og høyeste andel uføre. Helsesektoren ikke er «et umettelig sluk». Det lønner seg både for individet, samfunnet og økonomien å gi folk best mulig og rask behandling! Og ingen skal måtte slåss for hjelpen.  

En smertefull sannheten går opp for oss: Norge har ikke manglet økonomisk evne til å få Europas beste helsetjeneste, vi har manglet politisk vilje og mot. 

Dagen er i gang

På høylys dag ser vi mer optimistisk på fremtiden.

Heldigvis finnes bedre systemer og modeller enn det mørkestyret vi nettopp har avskaffet. Bare det faktum at leger hittil brukte under halvparten av arbeidstiden sin på pasienten - og sykepleiere omtrent en tredjedel - viser oss hvor mye vi har å gå på. For et potensiale det bor i helsesektoren! 

Nå som vi er enige om at pasienter og fagfolk er helsesektorens berettigelse og eksperter, benytter vi deres innsikt til å legge grunnsteinene i dagens og fremtidens helsevesen. Milliarder kuttes i konsulenthonorarer. Støttepersonell som økonomer, byråkrater og ledere innser at deres oppgave er tilrettelegging for kjerneoppgaven. Leger skal få levelige arbeidskår, så Spekter legges ned og velviljen blomstrer. Faste ansettelser også av sykehusleger før fylte 42 år er en selvfølge. 

Og fastlegeordningen…? Den splitter vi opp, så faste ansettelser under nærmeste sykehus blir et tilbud til alle. Nå som alle ledd har lojaliteten festet i felles mål, ser vi lettere felles veier til målet. Amerikanske, udemokratiske ledelsesfilosofier begraves, til fordel for serviceledelse, nordisk, demokratisk ledelse med fokus på kvalitet og etikk. Kontroll- og dokumentasjonsbehovet er minsket nå som ledelsen har tillit til fagfolkene. Motivasjonen, arbeidslysten og pasientfokuset vokser. 

Vi fjerner DIPS og et tusentalls, uoversiktlige IT-systemer, som hittil har gitt Norge en skammelig 2 i EMRAMS vurderingsmatrise for IT-standard. Danmark ligger på 5,4, så vi innfører et av de beste systemene og får en velfungerende «hver innbygger sin journal». Dette er mye tryggere enn de 50.000 ulike og tilfeldige basene med personsensitive opplysninger vi har hatt frem til i dag. Personvernet ivaretas bedre.  

Nå er vi klare for å legge ned de regionale helseforetakene. Toppbyårkrater får åremålsstillinger fordi maktforskning viser hvor mange uheldige virkninger sentrert makt har, blant annet instrumentell behandling av andre og minkende empati. Makten byttes ut etter maksimalt fire år. Den nettverksledelsen vi har holdt oss med til nå – hva tenkte vi på? 

Organiseringen av spesialisthelsetjenesten, og de sprikende tilbudene i kommunehelsetjenesten, samordnes nå i en ny, småregional administrasjon. Vi skaper en offentlig finansiert helsetjeneste etter Valenciamodellen med Ribera Salud. Dette har vi erfaring med at gir et minimalt byråkrati og maksimal helsetjeneste for ressursene. Norge er et lite land og vi tar i bruk alle gode krefter; det private kan avlaste den offentlige helsetjenesten der dette er hensiktsmessig. En samordnet enhet av helsefagfolk setter pasientens behov i førersetet gjennom hele forløpet, og ingen pasient opplever å bli behandlet som en het potet som ingen vil ta i. Pasientens medisinske behov er nå styrende for sektorens utforming og drift.

Helserevolusjonsdøget ruller videre. Forebyggende tiltak som å innrede helsetjenester i alle skoler, å sikre gratis tann- og synshelsetjenste til befolkningen og å øke kompetansen i alle ledd, gir lavere helseutgifter på sikt. Og det minsker lidelsen.

Den britiske 1800-talls forfatteren Ocar Wilde definerte en kyniker som en som «vet prisen på alt, men verdien av intet». Nå styrker vi menneskeverdet i helsesektoren med Helsepartiets mantra «respekt, verdighet og omsorg». 

For å frigi helsefolks tid til pasienter gjeninnfører vi støttepersonell som sekretærer, lokale IT-folk og stedlig ledelse, flere og bedre renholdere, kokker, vaktmestre, fagarbeidere og andre. En umiddelbar og kraftig oppbemanning på sykehjemmene, omsorgsboliger og enheter med utstrakte og krevende omsorgsoppgaver. Pasienter skal ikke bare opprettholde kroppsfunksjon, de skal hjelpes til livskvalitet. En del av de omstilte byråkratene og konsulentene medgir allerede at de trives mye bedre i disse jobbene. 

Vi gir rehabilitering til alle som trenger det for å komme tilbake i virksomme liv. Norge har 9,5% av arbeidsstokken mellom 18 og 66 år på uføretrygd. Her ligger mye politikergjemt arbeidsledighet! Arbeidsevnen må utnyttes etter helse og kompetanse hos den enkelte. Rehabilitering er første skritt ut av smerte og bevegelseshemming.

I tussmørket fremstår Beslutningsforum i sin groteske natur; ingen friske menn, direktører med millionlønn og spareinstruks, skal avslå livsnødvendige medikamenter til dødssyke pasienter. Fra nå av skal et fellesnordisk innkjøpsråd forhandle innsiktsfullt mot industrien, og betalingsviljen for å skaffe pasientene beste behandling er fra nå av også økt, uten å gjøre knefall. Rike Norge påtar seg et nødvendig fondsansvar for investeringer i en enorm, kommende helseindustri; vi har alle forutsetninger for å redde liv og sikre fremtidige gigantinntekter i denne sektoren. 

Jeg ser på klokka, og snart nærmer det seg midnatt. Til tross for eventyrlige forutsetninger konstaterer jeg at heller ikke jeg rakk alt jeg hadde planer om å få til i løpet av mitt døgn som helseminister. Her er flere pasientgrupper, flere behandlingstilbud, mer forskning og bemanningsproblematikk, det finnes profesjonskamper, trøbbelpasienter, råd, utvalg og strukturer jeg skulle tatt tak i. Men evenene og tiden strakk ikke til!

Men hvis du som har holdt ut gjennom dette helsedøgnet har fått en flik av et helsevesen der systemet er til for pasienten -og ikke omvendt- så kan kanskje du ta ansvaret for at morgendagen bringer noen små men nødvendige forbedringer der du jobber?