Da jeg i 2018 nærmet meg slutten som LIS1 (lege i spesialisering - del 1) ved Norges største sykehus, søkte jeg på over 50 LIS-stillinger i Oslo og omegn. Jeg fikk til slutt ett intervju, og signerte kontrakt én uke før oppstart. Jeg ville ikke flytte på meg grunnet leilighet og kjærlighet, men drømmen om å bli barnelege krevde en realitetsorientering. Etter en sving innom BUP og halvannet år på Oslo legevakt, måtte jeg bite i det (for meg) sure eplet og flytte. Ganske langt også. Jeg er usikker på om det var et godt valg.
Nyheter > Debatt og perspektiver
Tentativ diagnose er satt: sykehuslegemangel. Men hva er riktig behandling?
Bakgrunn
Aktuelt
Tiden der mannlig overlege var gift med tradwife er for lengst over, men mye har endret seg også de siste årene. Det er ikke lenger vanskelig å få LIS-jobb i sentrale strøk. Vi hører om vaktsjikt på store, mellomstore og små sykehus med vakante linjer, uten kvalifiserte søkere. LIS2/3 som slutter, eller aldri begynner. Leger uten LIS1-tjeneste konstituert som LIS1-3, LIS2/3 konstituert som overleger. Kontrasten til min situasjon bare noen få år tidligere er stor. Kan jeg anbefale min vakttunge drømmejobb til en nyutdannet lege? Vel, du må i så fall lære deg å løpe fort, ofre opplæring og utdanning til fordel for drift, undertrykke sultfølelse og tissetrang, tåle våkenetter og håndtere samtidighetskonflikter med begge hender.
Status presens
Det finnes ingen entydige tall på hvor store rekrutteringsvanskene er for LIS-stillinger i helseforetakene. I Overlegen i år skriver lederne for henholdsvis Norsk kirurgisk og -indremedisinsk forening at det nasjonalt er over 30 spesialiteter som har rekrutteringsvansker (1). Samtidig er legedekningen høy (2). I NOUen «Tid for handling» fra 2023 pekes det på betydelige rekrutteringsutfordringer innen psykiatri (3). Interne undersøkelser viser at selv ved Norges største sykehus har over halvparten av spesialitetene rekrutteringsvansker. Vakttunge fag som mitt eget, indremedisin og generell kirurgi opplever de største utfordringene. Universitetssykehus opplever å ikke få LIS fra mindre sykehus til gjennomstrømsstillinger. For få år siden var det lang kø til nettopp disse stillingene. Det er ikke bare i Norge vi ser denne trenden – det mangler LIS i hele Europa (4). Hva har skjedd? Hva skal til for at jeg, uten ljugekors, kan anbefale også mitt vakttunge fag til ferske kollegaer? Og i disse dager hvor prioritering står høyt på den politiske agendaen, hva bør vi gjøre mindre av?
Lege(u)kulturen: La oss se innover først.
Uregistrert overtid. Legeforeningen kartla dette gratisarbeidet i 2014 og 2016 – det tilsvarte legeårsverkene som måtte til for å drifte Ahus i et helt år (5). Jeg har opplevd denne ukulturen ved alle arbeidssteder jeg har hatt. Mange LIS har utrygge jobber i form av korte vikariater, og ønsker ikke å registrere det de (feil)tolker som egen tilkortkommenhet. Overlegene har jeg gitt opp for lengst, der jeg møter dem i heisen på en søndag og de skal «fullføre notater og ringe noen pasienter». Helgearbeid utført av en spesialist – helt gratis. En norsk studie fra 2016 viste at sykehusleger setter likhetstegn mellom det å være en god lege, og viljen til å strekke seg langt, jobbe overtid, jobbe hardt og effektivt (6).
Noen ledere begrenser legenes tariffestede rett til å skrive overtid. Jeg har hørt det begrunnet med alt fra at det får oss til å gå hjem til tiden, til stramme budsjetter, trusler om å måtte kutte stillinger, eller at de må spare til dyre medisiner til de sykeste pasientene. Det blir ikke enklere fremover når pengebruken skal ned. Mellomledere står nok i en skvis mellom barken (les: egne ledere) og veden (les: oss) som jeg bare kan ane omfanget av. Likevel vil skjult, men ofte nødvendig, gratisarbeid dekke over det reelle behovet for arbeidskraft. Det slår tilbake på oss selv, og på pasientene.
Hvordan snu et tankskip som har dundret ufortrødent frem i flere tiår? Jeg har skrevet all overtid jeg har jobbet siden jeg fikk legelisensen i hånda, og ikke mistet jobben enda. Jeg velger å ikke bruke verdifull fritid på ubetalt hjemmekontor eller helgearbeid. Leger har, som én av få yrkesgrupper, tariffestet rett til å skrive overtid for arbeid man selv bedømmer at ikke forsvarlig kan utsettes til neste dag (7). Men hva gjør man når arbeidet ikke kan utsettes fordi man ikke har tid til å gjøre det neste dag, og heller ikke dagen etter der igjen?
Oppgaveglidning: Dette sagnomsuste ordet.
At merkantilt personell og fagarbeidere kuttes ned til beinet, merkes av alle sykehusansatte. Ut med diktering som skrives av en sekretær, inn med talegjenkjenning som ikke forstår hva du sier. Du skal kode godt for å tjene DRG, men ingen lærer deg hvordan. Leger vekkes midt på natten for å utføre oppgaver med «administrativ hast». Sykepleiere lager og serverer mat, rer opp senger og vasker pasientrom, samtidig som de løper mellom pasientene. Den sittende regjeringen har blitt enige om at norske sykehus må organiseres slik at helsepersonell får bruke tiden til pasientkontakt (8). Regjeringens «fagarbeiderløft» fra 2023 understreker at mer støttepersonell trengs for å møte utfordringen med helsepersonellmangel (9). Kompetansen skal bygges nedenfra. Det høres unektelig flott ut. Dette ble så videre forankret i Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 (10).
Dette kan jeg helhjertet signere. Make oppgavedeling great again! Jeg tror nemlig at vi ikke nødvendigvis trenger flere leger eller sykepleiere (og snart vil vi ikke klare å finne dem heller). Snarere må vi beholde de vi har, og bruke dem til det de er utdannet til. Gi oss mer tid til pasientarbeidet, fremfor administrasjon, papirarbeid og merkantile oppgaver. Dette kan andre, med riktig kompetanse, løse bedre enn oss.
Oppdraget med å fremme riktig oppgavedeling fikk helseforetakene. Tiltakene har ikke nådd frontlinjen enda, i alle fall ikke i min sykehushverdag. Med stram sykehusøkonomi er det for lengst ansettelsesstopp – og ord blir ikke til handling.
Teknologi: Til besvær
Jeg har foraktet «callingen» (les: personsøkeren) fra min første sykehuslegejobb, og så var det et kvarter der jeg fryktet for mitt eget liv etter personsøkerangrepet i Libanon i år. Callingen var populær på 80- og 90-tallet, før den ble utkonkurrert av mobiltelefonen (11). I helseforetakene skal det tilsynelatende mer til for å bli utkonkurrert - vi bruker calling fortsatt.
En utfordring er at jeg aldri vet hvem som caller meg, eller hva det gjelder. Det kan være alt fra en forordning av Paracet, til en nyfødt som ikke puster. Ofte sitter jeg allerede i telefonen, eller med en annen oppgave jeg må avbryte. Og på den andre siden vet de som prøver å få tak i meg sjelden hva jeg gjør i “callende øyeblikk” – om jeg spiser, sover, eller gjenoppliver nyfødte.
Jeg dokumenterer daglig i fire (!) ulike journalsystemer, som i liten eller ingen grad snakker med hverandre. Stadig blir jeg ringt om det jeg allerede har dokumentert. I mine beste stunder tenker jeg at det er fordi mine kollegaer ikke har tid til å lese. Når jeg vekkes klokka 05:30, er ikke tankene alltid like rause. Et eksempel på IT-besvær er barselprogrammet Partus. Det synkroniserer med journalsystemet DIPS, slik at mors journal automatisk åpnes begge steder. Praktisk for fødselsleger - tilsvarende upraktisk for meg som er nyfødtlege og skal dokumentere i den nyfødtes journal. Noe av dette er irriterende tidstyver, noe kan være direkte pasientfarlig. Jeg er glad for callingen når det haster og en brannalarmlignende lyd utløses, men noe sier meg at en telefon kunne gjort samme nytten.
Jobb. Liv. Balanse
Gjennom bevegelsen #legermåleve, utløst av et tragisk legedødsfall, kom det frem at leger har andre behov enn å jobbe døgnet rundt. Selv har jeg klart å bli sammen med en annen sykehuslege, og innsett at minst én av oss må justere karrieredrømmen den dagen vi stifter familie.
Leger går på akkord med egen helse for å innfri egne og andre legers forventninger (12). Legeforeningens medlemsundersøkelse for 2023 beskriver en arbeidshverdag preget av stress og svekket autonomi, der utdanning må vike for daglig drift. Hele 46% av de spurte legene ønsker ikke, eller vet ikke om de ønsker, å bli værende i sykehusjobben om 2 år. Utbrente leger kan få hjelp på blant annet Villa Sana (et ressurssenter for leger som trenger hjelp/støtte i kriser). Der er pågangen nå så stor at man må velge mellom rådgivningsdag, digital rådgivning eller kursuke, og minst ett år må gå mellom hvert tilbud. Jeg har selv hatt en rådgivningsdag der jeg innså at min jobb gir meg lite av det jeg trenger; fleksibilitet, autonomi, døgnrytme og veiledning.
Det handler ikke om lønn
Nyutdannede leger fremstår enda mer bevisste på denne balansen, med et ønske om fritid og familieliv fremfor våkenetter og vakanser. Det finnes mange alternativer til sykehuslivet for nyutdannede leger – og stadig flere i det private. For leger flest handler det ikke om penger, det er mitt klare inntrykk. Her finnes det nok unntak, men de færreste av mine kollegaer jobber på sykehus for lønnen sin del. Det er heller ikke godene, der vi betaler for vår egen kaffe og julebord. Det er andre krefter som spiller inn, for meg blant annet om et ønske om å kunne hjelpe, uavhengig av pasientenes sosioøkonomiske status. Jeg ønsker ikke å bruke min utdanning og kompetanse til å gjøre ressurssterke mennesker enda mer ressurssterke, og kanskje bidra til økt sosial ulikhet i samme slengen. Samtidig kan også min sosialdemokratiske overbevisning nå sin grense.
Vurdering, tiltak og videre plan
Jeg er glad jeg ikke er helseminister eller direktør, selv om jeg kan ha fantasier om å kuppe hele systemet som en diktator og tvinge gjennom endringer jeg anser som nødvendige. Helsepolitikken er spennende å følge med på, hvis man liker gjentakende mønster. Politikerne peker på helseforetakene, helseforetakene tør i varierende grad å peke tilbake, og hele helsevesendebatten oppleves avpolitisert.
Et naturlig sted å starte er å utrede hva vi bruker tid og ressurser på, hvilken kompetanse som brukes hvor, og hva vi må gjøre mindre av for å få en bærekraftig offentlig helsetjeneste som ivaretar både pasienter og ansatte. Tidligere nevnte NOU «Tid for handling» fra 2023 var en god start. «Fellesskapets sykehus» måneden etter var en fin fortsettelse (13). De peker begge på at helseforetaksmodellen innebærer større avstand mellom politikere og de som utformer og leverer tjenestene, enn tilfellet ville vært i en forvaltningsmodell. Videre at vi i fremtiden vil se økt etterspørsel etter helsepersonell, samtidig som veksten i tilgjengelig arbeidskraft stopper opp. De foreslår at dagens finansieringsordning erstattes med rammefinansiering som hovedmodell, med et innslag av aktivitetsbasert toppfinansiering.
Jeg frykter at utredningene blir liggende i en skuff, men ser samtidig noen tegn i tiden til økt fokus på prioritering, og på å beholde kompetanse i det offentlige. Helseminister Vestre (Ap) ønsker å finne tidstyvene i sykehusene, og sier dette vil kunne spare 4500 årsverk (14). Men ikke spar fullt så mange, da. Grunnen til at jeg føyer meg inn i rekken av unge leger som skriver lange kronikker, er nettopp at arbeidsbelastningen må ned. Når Vestre ramser opp gjenkjennbare tidstyver, setter han fingeren på noe viktig og virker å ha gode hensikter. Samtidig var veien til Helseplattformen også brolagt med gode intensjoner. Jeg har ikke sett resultatene av hans hurtigarbeidende “task force” spille seg ut enda. Det kommer sikkert.
Til sist et lite sukk
Jeg kunne hatt avsnitt om nye sykehusbygg, Helseplattformen eller vernebestemmelser som verken verner oss eller pasientene – med tilhørende tordentaler – men jeg innser at dette begynner å bli en vel «long read». Å skrote hele foretaksmodellen kunne jo vært litt artig. Som ansatt ønsker jeg å bli spurt, og aller helst hørt. Jeg er overbevist om at det kommer til å bli verre før det blir bedre, og vet ikke om jeg gidder å bli med skuta på vei ned før den kanskje stiger opp igjen. Snart er jeg spesialist, og kan søke jobb som overlege. Kanskje blir det bedre da, men jeg har mine tvil. Ryktet i sykehusgangene er nemlig at det lekker arbeidskraft der også.
Hvis jeg skal være optimistisk, så trenger jeg i det minste ikke være redd for jobben min lenger. Det virker som at køen av de som vil overta den er kort.
LITTERATURLISTE
(1) https://overlegen.digital/overlegen/overlegen-1-2024/det-er-behov-for-bredde-kompetanse-i-sykehus-norge/
(3) Tid for handling; Norges offentlige utredninger 2023: 4
(4) https://www.juniordoctors.eu/sites/default/files/2024-10/From%20Tradition%20to%20Transition.pdf).
(6) https://tidsskriftet.no/sites/default/files/pdf2016--1631-4.pdf
(8) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/hurdalsplattformen/id2877252/?ch=13
(9) https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringen-vil-gjennomfore-et-fagarbeiderloft/id2991965/
(12) https://www.modum-bad.no/aktuelt/leger-pa-akkord-egen-helse/
(13) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-8/id2967792/
Kommentarer