Sykehusene våre rakner i sømmene

Da Helseforetaksreformen ble innført i 2002 og staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten, var det blant annet for å få bukt med kostnadsveksten i sykehusene. Sykehusene skulle nå drives mer effektivt og ventelistene skulle ned. I 2008 ble de også pålagt såkalte effektiviseringskutt – altså enda strammere budsjetter for å bli enda mer effektive.

Det er Stortinget som bevilger penger til sykehusene: Over statsbudsjettet gis det én samlet bevilgning som skal gå til drift, men også til nye investeringer som bygg og medisinsk utstyr. Når sykehusene skal gjøre større investeringer enn det bevilgningene dekker, må de låne penger fra staten. Og for at sykehusene skal få innvilget lån, krever staten at de må ha 30 prosent egenkapital. Hvordan skaffer så sykehusene egenkapital? Jo, de kutter enda mer i drift og bemanning. Når de nye byggene står ferdige må sykehusene betale tilbake renter og avdrag, i tillegg til avskrivninger.

Dette er en negativ spiral. Flere sykehus, som for eksempel Hammerfest, Kirkenes og Drammen, har lånt og investert mye penger i nye bygg de siste årene. Det har de vært helt nødt til. Men i løpet av de neste årene vil de måtte begynne å betale tilbake på disse lånene – med midler de ikke har. Sykehusenes budsjetter er nemlig skrapet til beinet etter over 20 år med effektivisering og kutt. Og i motsetning til private bedrifter, kan ikke sykehusene skru opp prisen på sine varer og tjenester for å øke bunnlinjen. Dette fører til ytterligere kutt, og at nye investeringer utsettes og skyves på.

Nylig kartla Menon Economics det samlede investeringsetterslepet i norske sykehus. Deres beregninger viser at vi trenger om lag 110 milliarder kroner for å ta igjen etterslepet av manglende investeringer. En enormt høy sum, men dessverre ingen overraskelse. I rapporten viser Menon til at stramme budsjetter vil ha motsatt konsekvens, altså økte kostnader, hvis sykehusene ikke gis handlingsrom til å prioritere investeringer i bygg og utstyr. Gode bygg og godt utstyr gir nemlig leger og sykepleiere mulighet til å behandle flere pasienter.

Slik det er i dag, har sykehusene blitt tvunget til å nedprioritere lovpålagte oppgaver som forskning og utdanning av helsepersonell. Og de stadige nedskjæringene merker våre medlemmer på kroppen. Arbeidshverdagen preges av at vi jobber i for trange bygg med dårlig utstyr og dårlige IT-systemer. Stadig mindre av tiden vår går med til direkte pasientbehandling. Ansatte blir bedt om å jobbe enda raskere – eller "smartere", som det ofte blir kamuflert som. Dette rammer arbeidsmiljø og motivasjon, og stadig flere leger søker seg vekk fra offentlige sykehus og over til det private. Taperen blir pasientene, og vår felles, offentlige helsetjeneste.

Underfinansieringen av sykehusene har pågått på tvers av ulike regjeringer. Men i år virker det som om politikerne har begynt å innse mer av alvoret. Helseminister Ingvild Kjerkols sykehustale i januar tydet i hvert fall på det. Kjerkol erkjente at sykehusene hadde vært utsatt for et sterkt økonomisk press over mange år, og varslet at regjeringen går inn for å blant annet avvikle effektiviseringskutt, dekke inn mer av årlige kostnader, og redusere kravet til egenkapital før sykehusene kan ta opp lån.

Dette er positive signaler, men det løser ikke årevis med etterslep. Forhåpentligvis er årets sykehustale et frempek til den lenge varslede nasjonale helse- og sykehusplanen, og at det der vil komme noen større, strukturelle endringer i finansieringen av sykehusene våre som virkelig monner. Bevilgningene til sykehusene må økes i tråd med veksten i kostnader og behovet for investeringer. Sykehusene må tilføres mer friske midler for å ta unna investeringsetterslepet. For dersom vi fortsetter på den veien vi har vært de siste 22 årene, vil det gode, offentlige sykehustilbudet vi er så stolte av, rakne i sømmene.

Dette innlegget stod først på trykk i Dagens Næringsliv onsdag 21. februar 2024.