Sykehusene trenger mer enn bare løfter

Forrige uke kunne VG fortelle at 19 av 20 sykehus i Norge ikke klarer å følge budsjettet sitt, og at de i mai hadde brukt 1,4 milliarder kroner mer enn planlagt. Legeforeningens president Anne-Karin Rime er kritisk til at oppgaver sykehusene blir pålagt ikke samsvarer med finansieringen, og at dette har pågått over lang tid. Hun er bekymret for pasientene.

Vi som møter pasienter hver eneste dag, deler Rimes bekymring. Vi betrygges heller ikke av helseminister Jan Christian Vestre, som i samme sak forventer at vi skal bruke alle tilgjengelige virkemidler for å få til en markant reduksjon i ventelister allerede i høst.

Disse virkemidlene er oss. Vi som jobber i sykehus som styres som fabrikker, men hvor produktet ikke er en ny bil - men behandling av mennesker i livskrise.

"Ventetidsløftet", som var noe av det første Vestre lanserte som statsråd, bevilget 400 millioner kroner til tiltak for å få ned ventetidene i sykehusene. Vestre skal ha honnør for å forsøke å ta tak i problemstillingen, og ventetidsløftet er absolutt fullt av gode intensjoner. Men problemet løses ikke med økt mobilisering, vi forskyver det bare fram i tid.

Selv er jeg tillitsvalgt og lege på Sykehuset i Vestfold, der vi har opplevd alvorlige konsekvenser av lange ventetider. Ventelisten til gastromedisinsk seksjon har økt med flere tusen på bare tre år, og kreftpasienter har fått forverret diagnose som følge av forsinket diagnostikk. Saken er dypt tragisk for pasientene det gjelder, og illustrerer godt hva som kan skje når kapasiteten er for liten, rammevilkårene dårlige og hvor sårbart sykehus-Norge er i dag. Statsforvalterens rapport i etterkant er knusende; sykehusets øverste ledelse har ikke styrt helsetjenesten på en trygg måte. Sykehuset har ikke lyttet til fagfolk som gjentatte ganger har forsøkt å advare ledelsen om at det er en pågående fare for pasientsikkerheten.

Alle som har jobbet på sykehus, eller venter på legetime, vet at dette ikke er unikt for vår seksjon. Kapasiteten er sprengt. Rekrutteringsutfordringene er tidvis enorme. Kompetanseflukten stor.

Ensidig fokus på måltall og papirarbeid er nemlig ikke motiverende for oss som er utdannet til å hjelpe og behandle pasienter. For ventetidsløftet, som primært skal løses ved at ansatte bruker sin fritid på å jobbe enda litt mer, vil ikke på sikt hindre at ventelistene igjen øker, så lenge kapasiteten forblir den samme. På samme måte som at et forslag om å forby innleie av arbeidskraft i helsesektoren, neppe vil hindre at fagfolk søker seg bort.

VG omtalte i mars Legeforeningens egen medlemsundersøkelse, hvor nesten 5000 sykehusleger sier at de er usikre på om de står i jobben om to år. Samtidig vil 1 av 5 sykepleiere slutte i helsetjenesten.

Og det er dette Jan Christian Vestre må ta tak i: De underliggende problemene som fører til at vi får lange ventetider, fristbrudd og at stadig flere ansatte slutter.

Den offentlige helsetjenesten må igjen bli det foretrukne arbeidsstedet for helsepersonell. Det blir den ikke når økonomens stemme vektlegges høyest, mulighet til påvirkning av egen arbeidshverdag overstyres av administrative rådgivere, fag går på bekostning av innsparingstiltak, og utdanning av framtidig helsepersonell nedprioriteres til fordel for drift.

For å beholde og videreutvikle et offentlig helsevesen som er førstevalget for pasienter og helsepersonell, må det investeres betraktelig mer enn det gjør i dag. Arbeidsbelastningen må ned, sykehus må bygges store nok og finansieringen må endres. Vi må fjerne «grus i skoa» for ansatte – som ineffektive journalsystemer, og faget må komme foran økonomi. Medisinskfaglig utvikling, omstillings- og kvalitetsarbeid spirer best i fagmiljøene, mens konstante innsparingstiltak og toppstyrt ledelse ikke gir næring til dette.

Sekretærer må tilbake på sykehusene, slik at leger, sykepleiere og annet helsepersonell igjen kan gjøre det vi er utdannet til, nemlig pasientbehandling. Siden 2004 har tiden legene bruker med pasientene gått ned med hele åtte timer i uken. Altså en hel arbeidsdag mindre til pasientene.

Dyktige ledere må få lov til å være nettopp ledere. Da trenger de handlingsrom for å kunne utøve ledelse, ikke konstante og urealistiske effektiviseringskrav. Ikke bare dreper det motivasjon og arbeidsglede, juridiske formuleringer erstatter mange steder muligheten for smidige løsninger og personlige tilpasninger mellom leder og ansatte. Redselen for å skape presedens overstiger enhver form for fornuft, den ansatte blir sett på som grådig og vrang. «Da er det bedre med en vikar» (til tredobbel pris).

Når helseministeren nå samler både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene rundt det samme bordet, er det da helt avgjørende at også arbeidsgivers organisasjoner får tydelige føringer på at de må bidra til at det offentlige skal være en foretrukket arbeidsplass. Kreative, og noen steder urimelige, tolkninger av tariffavtalen dukker nå opp for å løse bemanningsutfordringene. Dette er en uklok håndtering av tariffavtalen, og legger dårlige premisser for et godt arbeidsmiljø.

Så lenge ikke rammebetingelsene i det offentlige bedres, vil alle andre tiltak for å løse kapasitetskrisen blekne.

For vi som jobber på gulvet i sykehusene vil behandle pasienter. Vi vil drive fagutvikling, utdanne oss, bygge fagmiljø. Det skaper samhold, et godt arbeidsmiljø, og trygghet i utdanningen som igjen gjør det mer trygt å være pasient. Vi vil omfavne både nye medisiner og teknologi. Bidra i prioriteringsdebatten.

Det går imidlertid en grense for hvor lenge mange av oss vil jobbe i det offentlige sykehus-Norge, som til tross for dårlige rammevilkår, likevel føles meningsfullt. Én dag slutter vi, gir opp verdens beste helsevesen – fordi det ikke lenger er verdt det. Da trenger vi en helseminister og politikere som kan ta tak i problemene ved rota. Ikke bare kutte stilkene.