Felles kompetansemoduler i ny spesialistutdanning - omfattende og ressurskrevende

Ny spesialistutdanning trer i kraft høsten 2017, og alt tyder på at det vil bli omfattende endringer i regelverket rundt spesialistutdanningen og innholdet i alle spesialitetene. Én av disse endringene er innføring av såkalte felles kompetansemoduler for alle spesialiteter. Disse skal inneholde læringsmål innen 

• etikk
• kommunikasjon
• brukermedvirkning
• opplæring av pasienter og pårørende
• helsesystemkunnskap
• forskningsforståelse og kunnskapshåndtering
• kvalitet og pasientsikkerhet
• lover
• samhandling
• ledelse og organisering 

Selv om de endelige læringsmål enda ikke er vedtatt, har forslag til læringsmål vært ute på høring, og det gir en pekepinn på hva deler av fremtidens spesialistutdanning vil inneholde.

Høringen inneholder utkast til læringsmål, hvor i spesialiseringsløpet læringsmålene skal oppnås og forslag til læringsaktiviteter og vurderingsformer. Læringsaktiviteter er det man skal gjøre for å få oppnådd læringsmålene, og kan for eksempel være klinisk praksis, veiledning, kurs, prosedyrer, e-læring eller simulatortrening. 

En stor del av målbeskrivelsen synes svært omfattende, og vurdering av måloppnåelsen vil være ressurskrevende slik det er foreslått. Forslaget kan leses i en helthet her. Det er ikke anført hvor mye tid og ressurser som er tiltenkt læringsaktiviteter i felles kompetansemoduler gjennom et spesialiseringsløp, og det gjør det vanskelig å vurdere hvor stor del av spesialistutdanningen som består av felles kompetansemoduler sammenliknet med de fagspesifikke modulene.

Det er ingen tvil om at mye av det som er foreslått er ferdigheter og kunnskap man ønsker at leger skal inneha, og at spesialistutdanningen er en arena hvor dette læres. Etiske refleksjoner, kommunikasjon, forskningsforståelse, lovverk, kunnskapshåndtering og pasientsikkerhet er eksempler på dette. Dette har i dagens spesialistutdanning i stor grad vært kunnskap som er tilegnet gjennom klinisk praksis, i tillegg til gjennom veiledning og kurs i for eksempel administrasjon og ledelse.

Helsedirektoratet anfører på sine nettsider at de aller fleste av de mer avgrensede og planlagte aktivitetene skal kunne gjennomføres i den kliniske hverdagen eller ved tilpasning av eksisterende kurs som introduksjonskursene, fylkesmannens kurs for turnusleger, internundervisning, Legeforeningens kurs i administrasjon og ledelse osv. Det er bra at det er tiltenkt at mye skal læres gjennom klinisk virke, men i selve høringen får man inntrykk av at mye skal læres på andre arenaer. Det er beskrevet behov for flere læringsarenaer enn de som eksisterer i dag, og i høringen foreslås det læringsaktiviteter og –vurdering som prosjektoppgave, refleksjonsnotat, skriving av rapporter og at veileder skal få en betydelig rolle i å vurdere om læringsmål er oppnådd. Det er viktig å huske på at dette er rapporter og refleksjonsnotater som skal skrives i arbeidstiden. Ved å ta tid og ressurser bort fra den fagspesifikke utdanningen, vil fagutdanningen risikere å bli uthulet, og vi risikerer å utdanne spesialister som muligens kan mer om helsesystemkunnskap enn i dag, men mindre om selve faget. Det er bekymringsverdig, ikke minst fordi spesialiseringstiden for en rekke spesialiteter vil bli forkortet i ny ordning. Hovedelementet av spesialistutdanningen bør fortsatt være den fagspesifikke utdanningen, og ikke erstattes av en rekke teoretiske kurs, e-læring og prosjektoppgaver.

Videre er det svært mange av læringsmålene som skal godkjennes av veileder. Slik som dette legges opp, vil veiledningsarbeidet være mye mer omfattende enn før, og det vil kreve mer ressurser og avsatt tid for å klare å gjennomføre de nye veilederoppgavene. 

Det er en krevende oppgave å skrive gode læringsmål som balanserer det spesifikke med det generelle. En rekke av læringsmålene bærer preg av å være skrevet i en generell form som gjør det vanskelig å forstå både hva det er tenkt at den enkelte skal kunne, men også hvordan ferdigheten eller kunnskapen skal oppnås. Et eksempel på dette er læringsmål 3: «Forstå hvordan IKT kan brukes for å forbedre pasientbehandling og effektivisere arbeidet» hvor læringsaktiviteten er «integrere i øvrige aktiviteter» og begrunnelsen er «Alle spesialister bør ha et bevisst forhold til organisering og bruk av informasjonsteknologi både i klinisk praksis og i administrasjon. Moderne IKT har - brukt på rett måte – gitt oss potensiale til betydelig forbedring av pasientbehandling og til effektivisering av arbeidet.»

Andre læringsmål har innhold som man må forvente at den enkelte lege har lært i grunnutdanningen. Eksempler på dette er «kjenne til vanlige studiedesign» og «ha kjennskap til b.l.a. mål for gjennomsnitt og median». Dette må man forvente er lært på grunnskolen, og hører ikke hjemme i læringsmål for spesialistutdanningen. Videre må man forvente at begreper som insidens og prevalens er godt innarbeidede begreper hos alle som har gjennomgått den medisinske grunnutdanning. Det bør heller under «Forskningsforståelse», som er ett av hovedemnene i felles kompetansemoduler, fokuseres på hvorfor forskning er viktig i medisinen og i den enkelte leges hverdag samt gi legene kompetanse til å lese og forstå nye forskningsartikler og deres betydning.

Oppsummert er det en rekke gode intensjoner i forslaget om felles kompetansemoduler, men forslaget som ligger på bordet er for omfattende. Det vil ta betydelig tid og ressurser bort fra den fagspesifikke utdanningen, og erfaringsmessig er det lite som tilsier at det vil bli tilført friske midler for å sikre økt veilederkompetanse, inkludert vurdering av oppgaver og refleksjonsnotater som skal skrives, og hvordan dette rent praktisk skal organiseres i en hverdag som allerede i dag preges for mye av drift fremfor utdanning. Når formuleringer som «Å sikre tilstrekkelig kvalitet og omfang av teoretisk undervisning for leger i spesialisering kan være utfordrende i en presset driftssituasjon» kan leses i andre høringer om spesialistutdanningen (Høring om ny spesialistforskrift), er det ingen grunn til å bli mindre bekymret.