ETTERLYST: Sårbarhet

"Solen" av Edvard Munch i Universitetets aula i Oslo. Foto: Karianne Haga

Mars 2019: Jeg våkner opp av dagslyset klokken 11. Nå gjenstår kun noen få timer i påvente av første nattevakt. Legedrømmen føles plutselig ikke så idyllisk som jeg så for meg etter alle de lange timene på lesesalen. I akuttmottaket er jeg den første som mottar syke og sårbare mennesker. Det er store forventninger til meg. Men de største forventingene er kanskje de jeg har til meg selv.

Juni 2018: Universitetsaulaen, Karl Johan, Oslo. Et nytt kull medisinstudenter skal få sitt bevis på fullført profesjonsstudium. Høytideligheten skinner igjennom når mine nye kolleger og jeg marsjerer inn i bunad og dress under Edvard Munchs Solen. De livgivende solstrålene oser av håp og framtidstro. Professorer og dekanat snakker stort om legegjerningen som har gitt dem så mye gjennom et langt, innholdsrikt liv. Med tårevåte øyne sitter vi og drømmer om å redde liv. Gjerne et sted langt borte fra sivilisasjonen. Å få være helten.

Mars 2019: Jeg unnskylder meg til pasienten som er innlagt med alvorlig nyresvikt. Det er fjerde gangen vakttelefonen ringer, og igjen må jeg avbryte anamnesen og undersøkelsen. I andre enden av telefonen melder en smånervøs LIS1-lege i distrikt om en ny pasient. Den tredje kols-forverringen i kveld. På gangen møter jeg legevaktslegen. Han har to potensielle innleggelser på gang og vil gjerne advare meg, med andre ord ingen tid til å mimre tilbake til den tiden vi spilte fotball sammen på studiet.

Juni 2018: Teatercaféen er fylt av stolte kjærester, søsken, foreldre og besteforeldre. I dag skåles det i fine bobler. De ferske cand.med. smiler bredt, feller en tåre, suger inn øyeblikket. De tunge dagene på studiet er for lengst glemt. Nå skal alt bli så mye bedre. Alle kjenner på spenningen over å skulle begynne i LIS1. På alle folkene man skal møte. Alle livene man skal redde.

Mars 2019: Bakvakten er ikke fornøyd. Jeg glemte å gjøre urinmikroskopi. Nå må overlegen sette seg ned i morgen. Det gikk i glemmeboken da jeg prøvde å få den ni uker gamle guttungen med luftveisinfeksjon og en bekymret mor raskest mulig opp til post. For ikke å glemme kvinnen med nyresvikt som jeg har forlatt opptil flere ganger fordi vakttelefonen ringte igjen og igjen. Hun er ikke fornøyd, og lar meg få høre det. Jeg smiler tappert. Sykepleieren glatter over situasjonen. Følelsen av utilstrekkelighet har allerede begynt å snike seg innpå.

Juni 2018: Oslo er virkelig flott i dag. Det er som om byen fryder seg over alle de nye legene. De nyeste tilskuddene til framtidens helsevesen. De som skal ta hånd om en stadig aldrende befolkning. Samvittighetsfulle mennesker som kommer til å dra tilbake på jobb for å bestille blodprøven de glemte tidligere på dagen. Som ringer opp pasienten og forsikrer seg om at vedkommende vet at det er ultralydundersøkelse i morgen. Et langt studium har ikke klart å ødelegge all idealisme. Drivkraften som fikk oss til å studere medisin skinner ennå igjennom. Den skal snart få sin første knekk.

Mars 2019: Det er endelig stille i mottak. Mens jeg venter i spenning på at journalsystemet skal slippe meg inn igjen, ringer telefonen. Bakvakten vil høre om jeg har kontroll før han legger seg. Endelig kan jeg si «ja». Men det var ikke slik for to timer siden. Jeg forteller at jeg mistet oversikten midt i alle telefonene. Skylder på manglende fagkunnskap, men vet det egentlig er tull. Studiet kunne aldri ha forberedt meg på dette.

De første dagene har det ikke vært gøy å være helt fersk lege. Å stille opp som førstelinjeforsvar i et akuttmottak, for å herdes for framtidig legegjerning er tøft. Hjelpen er bare en telefon unna, men ansvaret veier likevel tungt på skuldrene. De varme strålene fra Solen virker fjerne.

Jeg må si at det sitter langt inne å innrømme at jeg ikke strakk helt til fra første stund. I en profesjon der man helst ikke skal vise sårbarhet overfor hverandre, men samtidig behandler de aller mest sårbare blant oss. Det er et paradoks som aldri slutter å forundre meg. Hvorfor skal vi la det være slik?

Jeg vet det er mange av oss. Vi er unge og uerfarne seilere som har forvillet oss ut i dypt farvann midt på mørke natten. Nå er vi prisgitt å navigere etter fyrtårn, på jakt etter grønne soner. Da trenger vi bakvakter som ikke skyver oss inn i de gule eller rød sonene, men peker oss i riktig retning. Det kan få fatale konsekvenser dersom det ikke skjer.

Det er vist at legers yrkestilfredshet er lavest blant de ferske legene, men at den øker drastisk utover i karrieren^[1][2]. Samtidig vet vi at selvrapporterte psykiske problemer er hyppigere blant leger enn i befolkningen ellers^[3]. Depressive symptomer og depresjon er vist å ha en prevalens på opptil 30% blant unge leger innen ett år fra embetseksamen^[4], og det er høyere forekomst av selvmord blant leger sammenliknet med resten av befolkningen^[5]. Tallene viser at vi har mye å vinne på en rausere og mer ydmyk holdning overfor våre kolleger. En god start vil være å åpne mer opp for usikkerhet og svakhet, selv i en travel hverdag.

Jeg har blitt tatt godt hånd om av de ansvarlige på min avdeling. Det er jeg takknemlig for. Samtidig vet jeg at det ikke nødvendigvis er slik overalt. Mitt råd er å være åpne om situasjonen, og å tørre spørre om hjelp. La dette være et hjertesukk fra en blodfersk LIS1 til alle andre som sliter med sitt: Det er ikke deg det er noe galt med - det er systemet som ikke er optimalt.