En vanlig dag på jobben

En enslig dame sklir på isen på veien utenfor. Hun er passe gammel. En mulig FCF? Nei, hun kommer seg opp. Det kommer ingen andre potensielle pasienter etter henne.

Jeg ser på stolene. Setter meg ned nederst. Jeg har ikke vært på så mange møter før, men denne plassen må være grei. Så hører jeg surret av stemmene ute i gangen. Sekundet etter strømmer de inn. Flest menn. Fortsatt. Setter seg rundt bordet. Det virker som jeg kan sitte der jeg sitter. Dr. Nordby kommer inn. Jeg vet hvem han er, men det er første gang jeg faktisk treffer han. Han kaster et strengt blikk på en kvinne med langt hår som har satt seg en stol nedenfor helt øverst ved bordet. Hun reiser seg lynraskt opp og setter seg en plass bortenfor.

Nordby setter seg ned på den oppvarmede plassen og jeg varmer hendene på den store koppen. Pettersen setter seg ved enden.

-Ja, nå begynner det å bli kaldt, ikke sant.

Han har sagt den samme hvert møte siden september. Bunken med papirer foran han er stor. Egentlig skulle han hatt et nettbrett, men du får ikke Pettersen til å bruke det. Jeg klandrer han ikke. Det er ikke som om IT-systemene fungerer optimalt her. Vi har sagt i fra lenge, men ledelsen tenker på et vis at vi lyver. Det er ikke sant når vi sier dette tar tid eller fører til at vi ikke får de opplysningene vi skal, sier ledelsen. Eller noen sier det vil gå seg til. Etter hvert. Nå har etter hvert blitt til veldig lenge etter hvert.

-En hockeykølle i øyet. Kom inn i natt. Gikk til øye, men innom oss for en skulderluksasjon etter fallet.

-Ellers en rolig natt, fortsetter Pettersen. Før han rapporterer om en akilles-ruptur. Satt opp til 9.30

-En tibiafraktur, et par kompresjonsfrakturer og en distal radius.

Morgenmøte er over på en halvtime. Jeg løper lett mot toalettene.

Det er viktig å tisse etter morgenmøte, det er ikke lett å gjøre det senere. Og er det noe jeg har lært er at det stå på operasjon med full blære, det er ikke å anbefale. Lett breakdance med skalpell i hånden, det gjør man ikke.

På previsitten har sykepleierne har allerede satt seg. Det er plass til et par av oss. Pettersen skviser seg inn mellom to blonde med flunkende nye klokker hengende ut av kommen. Jeg blir stående. Ser på lyset i vinduet. Julestjerner og pepperkaker.

-Du kan være med meg.

Det er Hansen som henvender seg. Ok. Det er fint! Jeg trekker litt i trøya og følger etter. Tre sykepleiere går etter han. Ingen Hansen uten sykepleiere. De surrer rundt han som turnusleger etter traume. Vi går bortover korridoren. Så raskt at frakkene flagrer litt. Meg og doktor Hansen. Jeg hører eye of the tiger i hodet. Her kommer vi. Det er meg de venter på. Jeg som, skal gjøre dem friske.

Hansen avbryter tankerekken. – hei, få opp farten! Jeg småløper etter.

Så går vi inn på det første rommet. Pasienten venter sittende. En ung mann med brukket fot. Bildene er fine. Et enkelt brudd. Du kan dra hjem. Til kontroll om to uker. Ikke helt empatisk fra Hansen, men pasienten bryr seg ikke om det. Han er lettet. Falt fire meter fra et hustak.

Neste pasient er av den gamle sorten. Som ber sykepleieren gre håret hennes og komme med munnvann til visitten. – god dag, doktor! Den bittelille damen smiler bak dynen. Nyoperert i går. Må dessverre inn en gang til. Hun ser heller ikke ut til å bry seg med Hansens litt bryske toneleie. -takk, doktor. Hun kaster et blikk på Hansen som viser at den gamle slett ikke har glemt sine flørtekunster.

Neste rom er en engstelig ung kvinne. Venninnen sitter ved siden av og nekter å gå når visitten kommer. – hun skal filme, sier pasienten. Jeg må streame live alt som skjer her. Jeg har sykt mange følgere. Hansen ser et øyeblikk forbløffet ut. Henter seg inn. – ingen filming. Kvinnen har sklidd på isen under løping og må operere hånden før lunsj. Hun er ikke happy. – må du operere? Hansen nikker og går. Jeg tenker meg om før jeg følger han. Velger å bli. Forklarer jenta hva som skal gjøres. Hun er tryggere når jeg reiser meg opp. Jeg smiler. God prat. Setter det på kontoen god pasientomsorg i dag.

Noen rom senere er visitten over. Jeg har tid til en kaffe før første operasjon. Jeg slentrer mot kantine. Passerer indremedisinvisitten og fanger blikket til den ene LIS’en. Hun ser sliten ut. Jeg priser meg lykkelig for at jeg er på ortopeden.

Klokken er nærmere 17 før operasjonene er ferdig. Jeg fikk være med på en hofte og skulder. Har tatt imot to nye og gjort en ung kvinne tryggere.

Jeg tusler inn på det lille rommet uten vindu. Drar fleecegenseren litt tettere rundt meg. Over fingrene. Skriver epikriser før fristen er ute. Løper ut til brakkene der de midlertidige garderobene er.

En rask stopp innom Pettersen før jeg skal hjem.

– Du gjorde det godt i dag.

Han smiler og jeg skjønner hvorfor sykepleierne strimler seg rundt han.

I sekstiden er jeg ute i den vanlige verden. Rekker så vidt trening og middag. Jeg kikker bak meg. Samme tid, samme sted i morgen. Samme jobb. Jeg gleder meg.