Stolleken – på godt og vondt

En liten episode fra hverdagen: 

Det var en varm maimorgen og jeg var, som alltid, tidlig ute. Fem minutter før morgenmøtet skulle starte, entret jeg rommet der det allerede satt en fremmed overlege. Jeg satte meg ned ved siden av ham. Vi satt der i stillhet, overlegen og jeg. Jeg forsøkte meg forsiktig på et hverdagslig samtaleemne, men ut fra responsen jeg fikk, kunne jeg like gjerne ha vært en potteplante. Ja, ja, han hadde kanskje hatt en dårlig morgen. Døra inn til møterommet åpnet seg. Inn kom flere grønnkledde; to overleger, tre LiS og en hospitant. Nå ventet vi bare på sistemann - og det var fortsatt fire ledige stoler på midtre del av bordet da siste overlege gjorde sin entre. Til min store overraskelse gikk han ikke mot de ledige stolene, men mot plassen der jeg satt. Han gikk med rolige skritt. Alle var stille. Så stoppet han, rett bak meg. Han verken så eller hilste på meg. Jeg hadde aldri sett ham før. Alle var stille… "Jeg skal sitte i midten her", sa han med monoton stemme bak meg. Det var ikke et spørsmål. Jeg reiste meg sakte og overlegen tok stolen min. Fremdeles var det stille. På andre siden av bordet – også i midtposisjon – stod fire ledige stoler. 

Unødvendig å si hvordan jeg følte meg, men hva tenkte de andre i rommet? Tenkte de at dette var en god måte å starte dagen på? At dette er metoden vi ønsker å bruke for å bygge gode team? Vi skal utrette noe sammen og møte arbeidshverdagen sammen, vi er gjensidig avhengige av hverandre og vi skal ta vare på pasienter sammen, skal vi ikke?

Jeg tror ikke situasjonen var unik for dette møterommet. Den trykkede stemningen og ubehaget som oppsto, kan også oppstå andre steder; i gangene, på visitt, i lunsjen og i akuttmottaket. Øyeblikk med ulik grad av viktighet og med ulik grad av alvorlighet; en turnuslege som ikke hilser på avdelingens nyansatte medisinstudent med lisens; en klinikksjef som plystrer etter en LiS som om vedkommende var et firbent vesen; en overlege som nekter en turnuslege overtidsbetalt fordi det var turnuslegens tredje mottaksvakt og ”ting tar mer tid når man er ny”. Det er ikke de store hendelsene, men ”små bekker som gjør en stor å”. En uhyggelig omgang med stolleken er det uansett – og det kjennes. Det kjennes, men det røres ikke. For, rører man ved øyeblikk med respektløshet og uhøflighet, kan man fort gjøre situasjonen verre. Og man har vel lyst på jobb i fremtiden, har man ikke? 

Heldigvis har jeg erfart andre hendelser også – ja, de det er verdt å samle på. Da jeg var femteklassing fikk jeg min aller første jobb som medisinstudent med lisens. Det var min første jobb som sengepostlege, og jeg husker godt hvordan jeg stresset for å rekke morgenmøtet i god tid, slik at jeg sikret meg "riktig sitteplass". En morgen ringte ikke vekkerklokka, noe som resulterte i at jeg ankom møtet akkurat idet vaktrapporten startet. Rommet var stappet av leger. Febrilsk kikket jeg rundt etter et ledig sete blant stolraden langs veggen der de ferskeste og ”ikke-så-varm-i-trøya”-legene pleide å sitte. Men ingen ledig stol var å se. Forsiktig gled blikket over mot overlegebordet i midten av rommet. Der, ved siden av en angiolege i grønt, var det en ledig stol. Det var akkurat da at det utrolig hyggelige skjedde; fra en hvitkledd, gråhåret kardiolog på midtbordet, kom det et smil og et håndsignal om at jeg måtte slå meg ned på den ledige stolen. Et håndsignal: jeg var sett – jeg var velkommen. Det ble en god start på en ny og krevende arbeidsdag. 

Jeg vil gjerne få takke dere som fyller tomme stoler. Dere som ser kolleger, viser respekt og omtanke – uavhengig tittel på navneskiltet. Dere som går foran som gode eksempler. Ja, tusen takk til deg overlege som hilser på de nye turnuslegene første arbeidsdag, og til deg turnuslege som inviterer med deg medisinstudentene til lunsj for å diskutere både retningslinjer innen antibiotikabruk og planer for 17.mai. Tusen takk til deg LiS, som viser turnusleger hvordan man spalter en perianal abscess, og til deg klinikksjef som ser at en LiS har hatt en tøff dag. Ja, tusen takk til alle legekolleger som ser ressursene i hierarkiet. Enn om flere leger var som dere? For dere skaper øyeblikk som gir grobunn for gode relasjoner, og gode relasjoner tror jeg styrker arbeidsinnsats, kommunikasjon og pasienthåndtering.

Jeg sier ikke at vi skal oppføre oss som bestevenner eller være overdrevent høflige mot hverandre. Jeg sier heller ikke at vi skal la 17.-mai-prat komme i veien for effektiv og forsvarlig pasientbehandling. Det jeg sier er: Vi er enkeltindivider – la oss behandle hverandre deretter. La oss være ålreite mot hverandre, og skape et kollegium hvor det ikke bare er god behandling av pasienter som står i fokus – men også god behandling av hverandre. 

Det sies å gi synergieffekter.