Vi er totalt fjorten leger som farer inn på avdelingen for tung overvåkning; over halvparten er overleger, de resterende er leger i spesialisering og turnusleger. Som et tog haster vi nedover gangen og forbi sykepleierskranken, før vi stopper i en klynge like utenfor pasientrommene. Åtte stykk fra lege-toget vender nesen mot rom 12 der det ligger en pasient som nylig er blitt operert for kreft. Med raske skritt går de bort til datamaskinen i hjørnet av rommet, og sammen stirrer de mot blodprøvesvarene på skjermen. Ingen av dem ser på kvinnen som ligger i sengen – hun som kanskje har en av sine livs verste dager akkurat da. Høyt diskuterer legene hvorvidt blodprosenten har falt for mye eller ikke, samtidig som ulike behandlingstiltak veies opp mot hverandre. Jeg står i døråpningen inn til rommet og gløtter bort på hun som ligger i sengen; hun er våken og kikker mot datamaskinen der legene står. Ikke en eneste lege går bort til henne eller spør hvordan hun har det. Hun er stille. Hun ser dem – men ingen ser tilbake
Blogg > Yngreleger-bloggen
Under medisinstudiet sa en gang en foreleser at vi aldri måtte kalle en pasient for «en diabetiker» eller en «KOLSer», men heller si; «en pasient med diabetes» og «en pasient med KOLS». Foreleseren fortsatte med å understreke at; Vi jobber med mennesker, ikke sykdom alene! Den gangen syntes flere av oss at budskapet virket ganske selvsagt – ja, nesten unødvendig å påpeke. Nå – etter å ha vært turnuslege i vel ett år – har det derimot gått opp for meg, at budskapet ikke kan påpekes ofte nok.
Det er viktig å sjekke blodprosenten til en som nylig er blitt operert – slik unngår vi at vi overser en alvorlig blødning. Det er også viktig å vurdere flere terapeutiske alternativer slik at hver enkelt pasient får riktig tilpasset behandling. Men er det ikke viktig at en lege også er empatisk og viser pasientrespekt? Er det ikke viktig at en lege også ser hele mennesket?
Jeg vet ikke når det skjedde, men en eller annen gang tror jeg vi leger begynte å fokusere mer på sykdommen til pasienten, fremfor selve pasienten. Kanskje har forklaringen en sammenheng med tiden vi nå lever i; en tid hvor det stadig dukker opp nye sykdomsnavn, avanserte behandlingsmetoder og fancy diagnostiske verktøy som vi må oppdatere oss på… Eller kanskje har det en sammenheng med mantraet «kunnskap gjør god» som vi får med oss gjennom utdannelsen. Uansett, med slike forutsetninger er det ikke rart at tørsten etter å vite mest mulig – gjøre færrest feil – blir førsteprioritet blant så mange. Men hva skjer når dette kunnskapsfokuset går på bekostning av medmenneskelighet og pasientkontakt? Pasienten forsvinner bak et teppe av laboratorieverdier og diagnosekoder – og du får et tog av leger som først og fremst har sykdommen i sikte og som lar pasienten ligge «usett» i sengen. Må det være slik?
Hendelser som den nevnt innledningsvis, skjer heldigvis ikke hver dag. De skjer heller ikke bare blant de grønnkledde – slik flere rykter kanskje vil ha det til. Men, de skjer – og ofte nok til at det gjør meg opprørt. For, det overflyttes pasienter langveis fra for å gjennomgå kransåreundersøkelser, uten at pasientene selv er blitt spurt om undersøkelsen i det hele tatt er ønskelig. Det bestilles røntgenbilde på en 95 år gammel dame i livets sluttfase, som så – like etter at røntgentakingen er gjort – tar sine siste åndedrag. Det er leger som henvender seg direkte til en sårinfisert legg, uten en gang å se eller hilse på pasienten som eier leggen. Og det går åtte spesialister inn på et pasientrom og det første som håndhilses på, er tastaturet til datamaskina som inneholder røntgensvar og blodprøveverdier. Det gjør meg trist.
At legen er sykdomsfokusert, kan ikke være det eneste som gjelder i dette yrket. Det å bli litt kjent med mennesket bak sykdommen – eller bare legge en trøstende hånd på en pasientskulder – bør også utgjøre en viktig del… eller? Det skal ikke være nødvendig å velge det ene fremfor det andre; de to er ikke gjensidig utelukkende. Dette er det så klart flere leger som vet, både grønnkledde og hvitkledde. Og nok en gang ønsker jeg å trekke frem mine forbilder; det finnes jo en hel drøss av dem her på St. Olavs. Ja, de som praktiserer både medmenneskelighet og faglig dyktighet like godt; de som hilser på pasientene de går inn til, som møter blikket før utslettet på kroppen, og som ser «jenta med den brukne armen» i stedet for «den brukne armen til ei jente». De som er utrolig dyktige til å operere, men som også tenker tanken; «Hva synes egentlig pasienten?». De som forstår at det blir feil, når en hel flokk med leger skal inn på et rom der en døende mann ligger på en intensivavdeling. Jeg håper væremåten til disse legene er smittsom.
Det å være nært et annet menneske, og samtidig være den som tar avgjørelsen som omhandler vedkommendes liv og helse, er tøft. Nærhet kan påvirke dømmekraften, og det mest logiske kan for mange bli å distansere seg fra mennesket med sykdommen. Men igjen, det å virkelig se pasienten – samtidig som man handler riktig og forsvarlig – er ikke det selve kjernen i hva som gjør en god lege?
Jeg synes vi bør bli flinkere til å tørre å la hjertet få litt mer spillerom i en hverdag der hjernen som oftest får «være ego». For om vi gjør det, tror jeg vi blir bedre leger – uavhengig hvilken spesialitet vi tilhører. Og forhåpentligvis unngår vi at det blir pasienten selv som må minne oss på; at vi jobber med mennesker, ikke sykdom alene – at pasienten selv må si; «se meg».