Leger i Norges land, foren dere!

Slik innledes en oppsummering av Legeforeningens historie, utgitt i anledning foreningens 50-årsjubileum i 1936. Det angis i boken at noe av bakgrunnen for opprettelsen av Legeforeningen var at legetallet var blitt så høyt og konkurransen så sterk at mange anså det som nødvendig å slå seg sammen for regulering av "de kollegiale forhold".

I Morgenbladets artikkel "Om våre legeforehold", trykket 23. juli 1885, kunne man lese at: "…I den senere Tid synes Anfallet af Læger i Landet at tiltage paa en saa foruroligende Maade, at det maa vække Betænkeligheder, om der virkelig inden denne faatallige Nation med smaa Resurser er Virkerum for en saadan Mengde Læger…"

I 1885 fantes det 600 leger i Norge. I 2019 er vi over 30.000.

I 1880-årene var det steile fronter mellom gammelt og ungt, konservativt og radikalt. Det medisinske fakultet hadde en svært konservativ innstilling, noe som blant annet illustreres gjennom fakultetets erklæring om at kvinner ikke var egnet til å studere medisin i 1884 og uttalelsen om nytten av seksuelt avhold i 1888. Det var imidlertid fakultetets innstilling til den medisinske undervisningen som kom til å spille en viktig rolle for Legeforeningens stiftelse, særlig undervisningen i barnemedisin ble kritisert.

I forbindelse med årets legemøte i 1887 skrev Dagbladet: "…Det kan ikke nægtes, at den dannedes som en Opposition mot den dominerende Inflydelse som det medisinske fakultet i Aarenes løp havde erhvervet sig, en Magt, der var saa meget farligere, fordi den let kunne øve et kuende og forstemmende Pres på Lægestandens Utvikling og Uddannelse, og fordi Fakultetet først og Lægene senere derved vilde vænne sig til at anse Fakultetet for ufeilbart og Lægestanden som betydningsløs og uden Ret til Indflydelse."

Det angis i «Legeforeningens historie»: "I den norske legeforening har det aldri blitt spurt om politisk oppfatning, alle avskygninger og partier har kunnet jobbe sammen om foreningens oppgaver."

Tross store brytninger i tiden og både faglig og politisk uenighet på slutten av 1800-tallet, klarte altså Legeforeningen å utvikle en felles politikk.

Mye har imidlertid endret seg siden 1886, og godt er det. Samtidig er mange av problemstillingene fra 1886 uendret. Det forelå da, som nå, en redsel for overproduksjon av leger. Behovet for å stå samlet for å sikre legens rolle som fagperson er minst like aktuell i dag som for over 100 år siden.

Veien videre er, som den alltid har vært, usikker. Vi ser at kravene til hva og hvor raskt helsetjenesten skal levere øker uten at pengesekken vokser tilsvarende. Vi opplever ofte kortsiktig styring, heller enn langsiktige planer til det beste for befolkingen over tid. Vi opplever press på autonomi, spesialistutdanningens innhold og struktur, og opparbeide rettigheter.

Det vil alltid foreligge uenighet innad i Legeforeningen – heldigvis. Ingenting er sunnere enn fagpersoner som diskuterer så busta fyker, uavhengig om det gjelder best mulig organisering av vaktlag eller behandling av trombose.

Dette krever mye av oss som har fått tillit til å lede foreningen og dens underforeninger. Vi skal være tydelige, relevante, tilgjengelige, konstruktive og ikke minst oppnå resultater som merkes av alle leger. En formidabel oppgave.

Så hvor skal vi gå nå? Jeg foreslår at vi begynner med følgende: Vi vet at myndighetene eier helsetjenesten, men vi eier faget. La oss stå sammen om det.