En godt bevart hemmelighet

Jeg ba om råd - hva gjør man når man kjenner på at man ikke har lyst til å være lege? Flere titall dyptgående e-poster rikere har jeg oppsummert rådene. Aller først en oppklaring: Dette er ikke et forsøk på å gi en vitenskapelig analyse. Og dette er først og fremst til dere som av en eller annen grunn søker alternativer til klinikken.

Hovedbudskapet er følgende:

«Det finnes mange spennende legejobber som det reklameres forsvinnende lite for i studietiden. De er en godt bevart hemmelighet som man må være på innsiden for å kjenne til.»

Jeg begynner med de basale rådene: «Valg av eventuell spesialitet kan påvirke hvor du skal bo. Arbeidsforhold vil kunne ha betydning for familieliv. Spesialitetsregler vil kunne påvirke om du må ha vakt, hvor lenge, og om du må flytte midlertidig. Ledetråden blir «hva er viktig for mitt liv»? Sett opp liste.»

Patologene reklamerer vellykket for seg selv. Dette skriver en fersk lege i spesialisering (LiS): «Patologi er et helt fantastisk fag hvor du virkelig får bruk for nærmest alt det som du har lært på studiet. Jobben er utrolig variert, og man må holde seg oppdatert på samtlige organsystemer. (...) Vi jobber veldig mye sammen som kolleger, hvor vi sitter to eller flere sammen i mikroskopet og diskuterer vanskelige og interessante kasus. (...) I patologi er det stort fokus på undervisning, og det skjer nye og spennende ting hele tida, og det er veldig mange superintelligente, engasjerte personer med mye hjerterom og god humor i faget. Og bare for å nevne det, så er det nesten ikke papirarbeid.»

Paraklinikkens andre stemme forteller videre: «Det er viktig å være klar over at man som klinisk farmakolog er en legemiddelekspert. Siden legemidler brukes overalt i medisinen, kan man i prinsippet jobbe hvor som helst, i alle fag/spesialiteter.» Det nevnes blant annet legemiddel- og rusmiddelanalyser, doping, rettstoksikologi, konsulent for NAV/HELFO, universitetsprofessor og så klart i legemiddelindustrien. «Det er bare egen kunnskap og prestasjon som setter grenser for den videre karrieren.»

Leger kan få jobb i diverse ulike stillinger på Folkehelseinstituttet, i NAV, hos Fylkesmannen, i Helsedirektoratet og i kommunen. Flere beskriver tilfredshet med å jobbe med helse på et overordnet nivå, hvor man får brukt administrative, organisatoriske og kommunikative egenskaper, og merker at man «kan gjøre hva som er forventet, uten at strikken strekkes til bristepunktet».

Det kan lønne seg å tenke utenfor boksen: «Jeg fant etterhvert ut at folkehelse og forebyggende arbeid var noe som kunne passe meg, og heldigvis dukket det opp en stilling som folkehelsekoordinator i en kommune. (...) Kanskje lavstatus i noen kretser, men absolutt et felt som er veldig i vinden og som trenger kompetansen vår!»

En turnuslege skriver at hun rett etter studiet fikk intervju som medisinsk rådgiver i et forsikringsselskap; «altså ganske mye forskjellig som vi kan være kvalifisert for med en cand. med!» For ikke å snakke om ledelsesarbeid, som det snakkes en hel del om for tiden: «Hvis du velger en administrativ vei, bør du skaffe deg lederkompetanse. Vi trenger ledere med høy medisinsk kompetanse og klinisk erfaring.»

Arbeidsmedisinerne kastet seg etterhvert på reklametoget og leverte en solid søknad som et alternativ hvor man opprettholder pasientkontakt:

«Det som virkelig gjør arbeidsmedisin gøy, er å bli bedriftslege», skriver en erfaren arbeidsmedisiner. «Og som bedriftslege kan du til og med gjøre noe for de sykmeldte, utover å anbefale en eller annen trygdeordning. Jeg kan reise ut til arbeidsplassen til vedkommende og sammen med ergonom eller yrkeshygieniker foreslå de tiltakene som faktisk får folk tilbake i jobb. Sorry hvis jeg høres litt frelst ut, men jeg har verdens beste jobb.»

En arbeidsmedisiner-LiS forteller videre: «Så kommer det innimellom mer «spennende» klinikk og jeg har oppdaget sarkoidose, blærekreft, KOLS/astma, respirasjonssvikt (!), borreliose, ukjent hepatitt B. (...) Jeg jobber tverrfaglig med fysioterapeuter, sykepleiere, rådgivere/HR, yrkesmedisinere (disse kan mye interessant om eksponeringer og sammenheng med sykdom). Det er lærerikt og givende å komme litt ut av legeboblen. Jeg nyter å kjenne engasjement for mitt fag!»

Noen refleksjoner rikere innser jeg at samme symptom har to ulike entiteter. På den ene siden finnes de som synes klinikken stort sett er gøy, men er frustrert over systemets utvikling og engasjert i streiken. På den andre siden finnes de som, av mange ulike årsaker, ikke finner seg til rette i den tradisjonelle legerollen, eller synes andre alternativer passer bedre. Når det er sagt, er det viktig å presisere at å mistrives i klinikken ikke er ensbetydende med at det er klinikken det er noe galt med. Det er vel så mye en selv som er ‘problemet’. En lege forklarer det slik: «Folk rundt forstår det ikke. "Du var jo så flink, og det var jo det du ville! Du visste vel hvordan legeyrket var da du startet på studiet!?” Nei. Jeg var 19 år.»

Det er litt av en avgjørelse som skal tas, flere år unna å inneha en fullmodnet hjerne. «Bli hva du vil!» skriver en annen lege, som etter endt turnustjeneste marsjerte rett inn på arkitektstudiet.

Imidlertid, til de engasjerte og kommende klinikere, turnusleger og studenter, som brenner for yrket, videreformidler jeg noen råd og refleksjoner:

«Stemningen på sykehus har vel aldri vært verre, neppe lurt å ta bastante avgjørelser om fremtid akkurat nå.» Dette er nok kloke ord å notere seg i kjølvannet av streiken!

Ortopeden skriver: «Noe av det du opplever er nok noe som alle har kjent på. "Var dette alt?" Skal jeg drive på sånn resten av livet? Etter hvert finner man seg en plass, og finner seg i en del kompromisser. Dette er det jeg får betalt for, noe av det er ikke kjekt og andre deler er helt ok.»

Nevrologen forteller: «Jeg pleier å si at vi er i problemløsningsbransjen. Det er klart at du som ung og uerfaren vil ha enda mer utfordringer med å føle at du gjør jobben effektivt og tar de riktige beslutningene og vier nok oppmerksomhet og tid til pasientene. (...) Ovenfor pasienten må man late som man vet hva man snakker om når man er fersk, og bruker masse energi på å løse problemer som etter hvert blir en bagatell. Dette er læring, og læring er en hard og en evig prosess. (...) Jeg tror man kan bli lei av p-verdier og databaser også. Alt er jo kjedelig i lengden.»

Flere sykehusleger har delt sine råd for å ikke miste seg selv i hektiske hverdager. En fellesnevner er å finne en bistilling eller noe annet som gir en pause fra klinikken: «Løsningen for meg er å ha begynt å forske 50%. Da får jeg mulighet til å bruke hodet igjen, og det er helt nydelig å få fred og ro til å tenke.»

Fastlegen strekker også ut en varm hånd: «Fortvil ikke», skriver han. «Du trenger en mer selvstendig rolle, dette får du i allmennpraksis. Der kan du påvirke hverdagen din i betydelig grad. Du følger pasientene gjennom en årrekke og det gir en unik mulighet til å hjelpe folk. Men kravene er ekstreme.» Og så videre i meget god og avventende fastlegestil: «Gi det litt tid, så finner du din vei videre.»

Her benytter jeg muligheten til å kommentere fra mine egne erfaringer de siste månedene som turnuslege. Fastlegen hadde rett; distriktsturnus åpenbarte seg som en ridder på hvit hest, eller egentlig mer som en rund og koselig hamster, og gjorde en sjelelig irritatektomi, før det blåste på såret og plastret det med strips. 2AD, 100, 10B og tjohei! (Men før champagnen sprettes i Norsk Forening for Allmennmedisin for at en turnuslege retter blikket mot allmennpraksis, må det sies at det ikke blir noen fastlegehjemmel på undertegnede, i alle fall med det første. It’s not you, it’s me, osv.)

Vi freser videre. Hva sier så den eldre garde? Svar jeg har fått står helt i stil med ordlyden i julehilsen fra en gammel kirurg.

«Jeg opplevde det ikke slik i begynnelsen av mitt arbeidsliv. Det var ingen skuffelse, det var som forventet eller bedre», skriver en annen pensjonert kirurg til meg. «Ut på 80-tallet endret det seg i negativ retning. (...) Det har hele tiden blitt bare mer sentraldirigering, i den grad at jeg begynte å si til mine kolleger at noen har stjålet fra meg eierskapet til kirurgjobben min. Så du har ingen pubertetsreaksjon. Den er ikke forbigående og den er helt adekvat. Enten må du akseptere det og glede deg over det pasientrettede arbeid du tross alt vil få gjort, eller gjøre noe hvor du er mer distansert fra denne sentraldirigeringen ovenfra.»

En immigrerende lege beskriver at det som nå skjer i Norge, er prikk likt det som skjedde i Tyskland på 90-tallet: «Det førte til at det faktisk etterhvert ble legemangel på sykehusene, fordi stadig flere nyutdannede leger ikke gadd å jobbe på sykehus. (...) Jeg er forundret over at denne historien ikke er kjent for norske sykehusdirektører. Det ser ut til at de ønsker å gjøre samme feilen som sine tyske kolleger.»

Når eldre leger er enige i at arbeidshverdagen er blitt vanskelig, så føler man seg litt mindre som et grinete barn. Samtidig er det som om luften går litt ut av ballongen. Det mange kanskje trenger, som Jan Henrik Opsahl skriver, er å vinne tilbake entusiasme, faglig stolthet og visjoner. Make klinikken great again?!

En fjerdedel av svarene kom fra turnusleger. En som kjente seg igjen i mine beskrivelser, skrev at han opplevde at veiledere og kollegaer bare responderte avvisende med at dette har du valgt selv. Et slikt mester-læresvenn-forhold er da ikke fruktbart for noen? Ironisk nok har jeg også fått følgende svar fra en mer erfaren lege: «Vi er flere som jevnlig har med oss medisinstudenter på vakt/jobb som har snakket om at man får lyst å fortelle dem at de må velge en annen karriere, men da framstår man bare som bitter, så ingen sier det.»

For et trist paradoks at vi leger ikke kan kommunisere. Vi forstår hinanden ikke! Noen mener også at leger kan være ganske ugreie som kollegaer, for eksempel når man velger en alternativ retning:

«Jeg har blitt møtt med lite forståelse fra min legevenner for hva jeg faktisk jobber med, bl.a. har responsen vært et overbærende «Åja, du måler blodtrykk?». Jeg kan hisse meg opp over dette statusjaget kjenner jeg, men velger å se på det som uvitenhet.»

Sitatforfatteren over er i godt selskap når det gjelder slike erfaringer. En annen forteller om tidligere kollegers nedlatende holdninger om at man har forlatt klinikken fordi 'det ble for tøft'. Også jeg kan relatere til det; etter at jeg la ut innlegget har flere kommet bort til meg med medlidende blikk, som om det står «SAMMENBRUDD» i pannen min, og det må være den eneste mulige forklaringen på at jeg har tatt pennen fatt!

Jeg tror likevel at den største fienden er den indre, personlige motstanden mot å overstyre defaultinnstillingen som innprentes på studiet:

«Det beste rådet jeg kan gi er vel å tvinge seg selv til å riste seg løs fra tankegangen om at ikke-kliniske valg er et nederlag eller en soft utvei for en lege. For min del tok det et år eller to, men det gikk. Og jeg tror kanskje ikke den statustankegangen er så inngrodd i kollegene mine likevel. Det var vel egentlig mest jeg selv som var opptatt av det.»

Bloggeeksperimentet mitt har ført frem til en endelig konklusjon: Jeg CAND gjøre mye MED utdannelsen min! Sagt på en bedre måte og uten dårlige ordspill: «Vi er så heldige som har en utdannelse som gir så mange og så varierte muligheter. Om det så blir som kliniker, forsker, patolog eller mikrobiolog, byråkrat, leder eller kanskje noe helt annet.»

Takk for alle svar! Håper også flere kan dra nytte av dette. Denne sitatballetten rundes herved av med noen motiverende ord: «Jeg tillater meg å komme med et velmenende råd til slutt; aldri unnskyld deg for at du velger som du gjør – verken i jobb eller livet for øvrig!»