Julehilsen fra en gammel kirurg

Jeg er forresten kanskje ikke så gammel. Bare mett av endeløse utslitende yrkesdager og –netter og helger og høytider i et heseblesende utmattende yrke som aktiv praktiserende lege og spesialist. Døgnet har aldri hatt nok timer.

Det er 44 år siden jeg ble turnuskandidat. Deretter 6 fantastiske år som distriktslege i Sogn, før start på kirurgisk utdannelse, etter hvert spesialist, grenspesialist, seksjonsansvar, så ved 67 år over i pensjon. PUHH… Var det livet som dro forbi? Arbeidet har ofte suget margen utav meg, min familie, nesten også mine venner. Hvis du ikke passer på deg selv under slike forhold, kan det gå deg riktig ille. Eksemplene er legio.

Jeg vet sterkt ved meg selv at under de forhold som nå er i ferd med å utvikle seg i sykehusene, ikke minst på de tunge vaktbærende kirurgiske avdelinger, ville jeg aldri orket stå et slikt løp ut. Får jeg noensinne tilbud om et nytt liv der oppe i porten, vil jeg i dag velge annerledes.

Jeg har opp gjennom årene hatt mang en alvorlig samtale med unge kolleger om disse problemstillinger. Er yrket som sykehusspesialist verdt det, med det kjøret som nå har utviklet seg? Vil du? Våger du? satse på det? Er det verdt det? Tenk deg i hvert fall nøye om.

Sykehuslegeyrkets glanstid for meg var utvilsomt 80-90 tallet. Vi hadde stimulerende, karismatiske rolleforbilleder. De fungerte som modige, sterke, visjonære ledere, som slo i bordet når det trengtes. Samtidig utførte de sitt hovedyrke som legespesialister med stort alvor og seriøsitet. De viste oss at legeyrket i sin beste form er et håndverk. Ja, mang en gang har jeg sett det utført som kunst.

Som unge leger i utdannelse, assistentleger, reserveleger (hvordan i all verden har dere fått navnet LIS? en tåkefylt ubrukelig byråkratbetegnelse) arbeidet vi nesten vettet av oss, med timetall og vakthyppighet langt overstigende det i dag. Vi arbeidet med stor glede, stolthet og samhold, både på egne, andres og sykehusets vegne. Vi hadde faktisk en form for autoritet og tillit i befolkningen, selv som unge leger. Den er jo nesten helt borte i dag, selv for oss eldre. Vi kan nå ofte føle oss som jaget vilt, både fra klagende og kravstore pasienter, sykehusene/foretakene med deres ledelse, med sine kontroll og rapportutspill, RHF-ene med alle sine påfunn, økonomiske bunnlinjer, innsparinger, og diverse ufaglærte arroganter av allvitende byråkrater, politikere, med alle sine konsulenter til milliardutgifter, med uttalelser og rapporter  i øst og vest om forhold  de faktisk har lite rede på.

Etter å ha fått mitt yrkesliv forstyrret og forpestet siden årtusenskiftet, siden foretaksorganiseringen oppstod - og faktisk ikke minst de siste dagene, da Innlandets styre igjen fortsetter å flytte spesialistfunksjoner vekk fra Lillehammer, for udiskutabelt å svekke dette største og mest komplette sykehuset i vårt område, for igjen å bane veien for en sterkere sykehusutvikling i Hedmark, og etter hvert om 10-15 år (om noen gang?) hovedsykehus i Hedmark, på bekostning av Oppland – VIL JEG GI NOEN OPPMUNTRENDE HEIAROP TIL DERE ASSISTENTLEGER:

Assistentleger som sliter rundt i sykehusene over hele landet, natt og dag, helg som ørk. Ikke minst til dere som har sett hvor dette bærer hen, og satt foten kraftfullt ned. Jeg er imponert! Dere synes! Dere har fått frem flere sterke, velartikulerte stemmer, som fremviser stort mot ved å stå i kampen. Noen står midt i kampen uten å være tillitsvalgte. Dere står der likevel.

Dere er modige, sterke og stolte. Dere må støttes og beskyttes, av oss alle. Det virker sterkt når store grupper av yngre leger i utdannelse ytrer tvil om deres yrkesfremtid i systemene som nå utvikler seg med denne «Høie-RHF-Spekter-Bratten banden», som jeg kaller dem. Med sine nedlatende utspill i forbindelse med sykehusstreiken nylig, spesielt fra sistnevnte: Legene er bare ute etter å beholde sine 20 000 kr ekstravakter. For en LØGN. Tidligere, om sykepleiere: De må slutte å drikke latte i stedet for å jobbe! Umåtelig arroganse. MEN! Det er altså minister Høie, der han sitter på toppen og toer sine hender, som VIL det slik, og som har ANSVARET for fadesen som utvikler seg. Ingen tvil om det.

Utviklingen av gode og stimulerende fagmiljø skjer ikke ved å konsentrere seg om å tvinge fagfolk inn i trange, uforutsigbare og belastende tjenesteplaner. Planer der hovedmålet ikke er utvikling, utdannelse, kompetanse og kvalitet i behandling, men kun bunnlinjeøkonomi, rapportering, kontroll og avviksbehandling, som alibi for et utallig, voksende antall ledere og byråkrater.

Det er vi fagfolket som har, og skal ha, det reelle ansvaret for pasientene og behandlingen de får. Ikke foretakene, sykehusene som organisasjon, som lederbyråkratiet hevder. Det blir bare et pulverisert, teoretisk liksomansvar. Foretakene skal legge til rette for at vi får gjort vårt arbeid på en fornuftig, rasjonell og forsvarlig måte.

Se bare på ledelsesfilosofien til direktør Per Bleikelia ved Ringerike sykehus. RESPECT! De må HØRE på oss. De har selv ikke den nødvendige innsikt til hverken å råde oss i kjernearbeidet med pasientene, eller hvordan vi skal organisere det. De har kun kompetanse, muligens, på økonomi? møter? byråkrati! HR?? personalbehandling??

Går det galt i en pasientbehandling, er det ansvarlig lege som får svi; personlig, psykologisk, ikke sjeldent også faglig og økonomisk. Det er liten til ingen hjelp eller støtte å få fra helseforetaket. Bare festtaler. Hjelp og støtte får en kun fra kolleger, ved kollegahjelp og -støtte, medarbeidere av alle slag, og fra Legeforeningens jurister og innleide ekspertadvokater. Jeg er en av de mange som har opplevet dette på kropp og sjel selv. Det er ikke lett.

Sykehusledelsen/foretaksledelsen stilles sjeldent reelt til ansvar. De er ikke i nærheten engang. Selv om det nesten alltid er systemfeil når noe svikter. Du ser hælene deres på vei ut døren. De får noen merknader og kommentarer. Lite å bry seg om. Det går fort over. Glemmes fort.

SE, og husk, at kampen som nå føres fra offentlig hold mot vår utøvelse og profesjonalitet i helsefagene, hele sentraliseringsprosessen, er kun økonomisk fundert. Innsparinger! Innsparinger! N % pr år – etter år … Verst er jo da at intet tyder på, heller ikke er det dokumentert forskningsmessig, at økonomien går bedre i de store sentraliserte enheter. Enheter på størrelse med et middels norsk fylkessykehus av den gamle sorten synes å være den ideelle størrelse. Sentralisering øker ikke nødvendigvis kvalitet eller effektivitet. Lite tyder på det, som jeg kan se.

Den vil heller ikke bedre hverken utdannelse eller videreutdannelse av legespesialister. Ingen snakker om nettopp dette i sentraliseringsprosessene. Det er de små og middels store sykehusene som i alle år har hatt og tatt ansvaret for spesialistutdanningen i startfasen, de første viktigste årene for oss alle. Med mester-svenn systemer, nærhet, ansvar og kollegialitet.

Lite av dette kan fungere i de sentraliserte spesialavdelingene. Der spisser de spesialiseringen i enda større grad. Og albuene. (kunne ikke dy meg … ) De bredere spesialistene forsvinner i raskt tempo. Vi blir alle spesialistkonsulenter for hverandre. For et styr. Det er bare en liten del av helsetjenesten som har noe faglig å tjene på store sentraliseringer, som kun er vist formålstjenlig ved et fåtall spesielle problemstillinger. Vi kjenner dem alle.

Vi ser at det nærmest er en naturlov at sentralisering til nye storsykehus ender opp med betydelig reduksjon av kvalitetssykehussengetall i området, og sterkt forverret økonomi. Pasientene må i fremtiden, etter sin ultrakorte liggetid i spesialavdelingene, få sin kompliserte behandling/etterbehandling i lavkompetente DMS- og DPS-enheter, som ikke på noen måte har, eller vil kunne få kompetansen og kvaliteten som trenges. De vil heller ikke kunne utdanne eller rekruttere ønsket kompetansepersonell eller nødvendig infrastruktur til forsvarlig drift.

Vi trenger HVER ENESTE kvalitetssykehusseng i hele landet. Vi må ha vilje og innsikt til å se verdien som ligger der. Ikke tro at enkle DMS/DPS kan overta dette livsviktige arbeidet.

Et annet vanskelig og viktig problem for oss, er på det organisatoriske byråkratiske plan, med RHF-organiseringen, og på det økonomiske plan de utdaterte og dysfunksjonelle finansieringssystemene. Innsatsstyrt finansiering og DRG-koder som notorisk fører sykehus og avdelinger ut i underskudd. Begge deler suger penger og kraft ut av oss, fører til et administrasjons- og kontrollbyråkrati som systematisk år for år svulmer helt ut av proporsjoner. Direkte pasientrettet helsetjeneste har årlige kuttkrav på seg av betydelige dimensjoner. Ledelse og byråkrati øker i antall og utgifter hvert eneste år. Ingen innsparinger der nei. 

Ille er det at ingen sentrale politikere forstår og ser dette, hverken Blå-Blå eller Ap. Blå-Blå gikk begge til forrige valg med løfte om å fjerne RHF-nivået. Det løftet brøt de raskt, uten å rødme, og har nå forlatt det for godt etter Kvinnslandutvalgets svake, intetsigende rapport, som kan brukes av byråkrater og politikere til hva som helst.

Dessverre har ikke vi, fortidens legeledere, maktet å få gode systemer fast på plass. Ikke maktet å få byråkrater og politikere til å se realitetene i utviklingen av helsevesenet, med det uttalte økende, lammende og kostbare kontroll- og administrasjonsbyråkratiet,
nå sist de demoraliserende og ødeleggende arbeids- og vaktordninger byråkratiet vil innføre. Det vil bli en kostbar lærdom å ta inn over seg når fadesen er et faktum. Snart?

Vi kan ha tapt vår kamp. Ser det ut til. Som våre etterkommere, som yngre sykehusleger, er det store utfordringer foran dere. DERE må vinne kampen. Kanskje etter ekstraomganger, sudden death, eller straffespark.

Jeg ønsker alle dere YNGRE LEGER en riktig God Jul, og Godt Nytt År! Ikke minst ønsker jeg dere et godt og langt yrkesliv som leger. Og en god kamp for å oppnå det! Ta vare på hverandre!

Måtte minister Høie med sine overflødige RHFer og arrogante Spekter/Bratten tape den åndløse kampen mot oss helsearbeidere og våre yrkesliv så det suser
...for å si det svakt …