Tenk sjæl!

Intervjuet sto på trykk i Forum nr. 1 2012

«Det mest villete jeg har gjort er å søke mot legeyrket», sier Trond Viggo Torgersen (59). 

Han har nettopp satt seg ned med en kaffe og begynt å fortelle om hvorfor han har blitt den han har blitt. Vi kjenner han alle sammen. Mannen som har pusset tennene til Flode, geleidet oss gjennom «Kroppen» på barne-TV, snakket barnas sak som barneombud, vært sjef i NRK, gitt ut plater, regissert teater og gitt liv til den ene TV-karakteren etter den andre; vaktmesteren, skotten, den løsemiddelskadde. Også er han jo faktisk lege. Hva var planen egentlig? Hva var drømmen? Hvordan ble Trond Viggo Torgersen til?

«Tilfeldigheter», påstår han. «Det handler også mye om hvor jeg kommer fra. Jeg kommer fra en familie av gründere og jeg har aldri vært redd for å gjøre ting annerledes.»

Trond Viggo er oppvokst på Montebello i Oslo. Faren var grossist og drev en virksomhet med flere ansatte. Moren var sykepleier. Trond Viggos tidlige plan om å bli lege var trangfødt. Han søkte flere ganger, men kom ikke inn på medisinstudiet i Norge. Han begynte å legge planer om å studere i utlandet og så for seg en god og lang tilværelse i Tyskland. I 1973 døde plutselig faren. Dette endret Trond Viggos planer. Dødsfallet gikk sterkt inn på moren. Trond Viggo tok ansvar. Han ble værende i Oslo og la Tysklandsplanene på hylla.

«I årene før jeg begynte med medisin jobbet jeg som lærervikar, som pleiemedhjelper på Ullevål sykehus og studerte matematikk og pedagogikk. I jobben som pleiemedhjelper ble jeg kjent med kona til Harald Heide Steen jr. Hun var sykepleier på Ullevål. Jeg ble med henne hjem en gang og møtte Harald Heide Steen jr. Han var veldig syk den gangen, men for meg var det en stor opplevelse! Wesensteen var jo det vi så på TV den gangen, i tillegg til Monty Python da. Så ble jeg med Harald og Jon Skolmen på et par sketsjer som statist.» 

Med det var artistkarrieren i gang. 

I 1974 begynte Trond Viggo å studere medisin. Samtidig begynte han med andre ting også. 

«Jeg måtte ha en jobb for å spe på inntekter med, og helst en jeg kunne sitte og lese fag på samtidig. NRK-bygningen lå rett ved siden av huset på Blindern hvor kjemiundervisningen foregikk, og i NRK søkte de etter hallodame til TV. Jeg tenkte at det ville vært moro å kunne si at jeg hadde prøvefilmet for hallodame-jobb. Jeg stilte opp, prøvefilmet og fikk jobben som hallodame.»  

Så legekarrieren og NRK-karrieren startet egentlig samme høst og bare fordi NRK-bygningen lå ved siden av kjemibygget?

«Ja det gjorde jo det.» 

NRK-karrieren var altså et resultat av tilfeldigheter? 

«Ja, tilfeldig. Jeg tilhører nok den rasen som heller hopper på de mulighetene som kommer fremfor å stake ut klare, langsiktige kurser. Hvis livet er som en gren som vokser utover så må en ta valg hver gang grenen deler seg. Hva som dukker opp kan en ikke alltid bestemme selv, og en må også velge vekk noen muligheter.» 

Du frykter ikke å forlate det sikre og planlagte?

«Nei, egentlig ikke. Det er min ufrykt.» 

De neste par årene ble jobbene for NRK flere samtidig som medisinstudiet skred videre. Han lagde pauseinnslag for å fylle tomrom mellom barne-TV og Dagsrevyen, og han jobbet i ungdommens radioavis. Det journalistiske tok mer og mer tid. Til slutt strøk han på fysiologieksamen. Da gav fysiologiprofessoren klar beskjed: “Man kan ikke gjøre mer enn en ting om gangen, for da blir man ikke god på noe.”

«Dette gjorde meg skikkelig forbannet! Jeg skulle vise ham. Visst kan man gjøre flere ting på en gang! Så mens jeg leste fysiologi på nytt, jobbet jeg som journalist i Østlandssendingen, og det gikk jo helt bra! Så fikk jeg ideen om å lage barne-TV av dette her også, og begynte å tenke ut serien «Kroppen».» 

Så TV-serien «Kroppen» er din hevn over fysiologiprofessoren din?

«Ja, den begynte som det, men ble raskt mye mer. Jeg skulle få anledning til å benytte mye pedagogikk og prøve ut måter å kommunisere på.» 

I 1980 begynte Trond Viggo i turnustjeneste ved sykehuset i Porsgrunn. Han var nå etablert med kone, hadde fått ett barn og ett til var på vei. Han gikk i tre-delt vakt og fulgte også et hudkurs i Oslo. For mange ville dette vært nok, men ikke for Trond Viggo. I løpet av turnustjenesten ble “Kroppen” skrevet og tatt opp. I tillegg spilte han inn og ga ut Plata “Det by’ner nå”. Men så sa det stopp, det ble for mye.

«Jeg hadde stor kapasitet, men brukte den opp, brukte opp batteriene mine. Ble faktisk dårlig av det, fikk angst, men sluttet ikke å jobbe. Det burde blitt en breakdown, men ble ikke det, og jeg presset meg videre. Til slutt grep kona mi inn og sa at jeg måtte jo kunne si nei til ting jeg også. Det var ikke så vanlig å si nei i min familie. Så jeg roet litt ned. Det er kona mi som har hjulpet meg over disse kneikene.»

Er disse kneikene perioder med for mye arbeid? 

«Ja, når jeg ikke kjenner min egen begrensning og bruker opp kapasiteten min.» 

I en liten norsk kystkommune gledet de seg til å få NRK-kjendisen, som han da var blitt, til bygda som turnuslege. Det ble ikke helt som distriktslegen hadde forventet. Trond Viggo gjorde opprør. Han kritiserte takstbruk, røntgenrutiner, rutiner for blodprøvetaking, hva som ble gjort og til hvilken tid på døgnet, og ikke minst gikk han løs praksisen rundt bruk av taxi i legearbeidet. 

Er du autoritetsopponerende av natur? 

«Ja, hvis det er nødvendig så gjør jeg det hele tiden. Jeg mener vi har et ansvar. Dumme regler må brytes.»

Fikk du endret på noe? Hadde det effekt å gjøre opprør? 

«En del av praksisen rundt bruk av taxi og hva den ble brukt til ble endret, men ellers så oppnådde jeg bare å bli så nær hatet som det går an.»

Distriktslegen som gledet seg til å få Trond Viggo Torgersen som kandidat, var minst like glad når han satte kursen mot Oslo igjen da turnustjenesten var over. I Oslo ventet vernepliktstjenesten som lege og igjen fikk Trond Viggo bruk for både legekunnskapen sin og kompetansen på kommunikasjon og formidling. Han ble satt til å lage undervisningsfilmer for saniteten. Både om frostskader og behandling av pasienter etter gassangrep.

«Filmen om frostskader ble brukt i mange år! Filmen om gassangrep ble aldri vist. Vi fant jo ut at det ikke var praktisk mulig å behandle disse pasientene, at det bokstavelig talt var et utrolig dødfødt prosjekt. NATO oppdaget dette, at systemene deres ikke fungerte, og filmen ble aldri utgitt.» 

Trond Viggo hadde nå drevet med medisin, formidling og kommunikasjon om hverandre og i kombinasjon i 10 år. Han hadde lært seg legevitenskap og raskt delt kunnskapen ut igjen. 

«Vi medisinere har jo stjålet mye kunnskap fra folket og så ikke gjort den like tilgjengelig tilbake igjen.» 

Kan du utdype dette?

«Det er flott at noen samler kunnskap, men de som samler inn kunnskap har også et ansvar for å bringe den tilbake til der det er brakt fra. Det blir med som med andre ting; man kan ikke ta fra folk ting uten å dele noe tilbake. Kunnskap er en vare som man må dele når man først har funnet den.»

Hvordan deler en best kunnskap tilbake igjen?

«Det er jo ingen mening i å gi tilbake i samme form som man har fått tak i kunnskapen på. Kunnskapen må bearbeides slik som man gjør for barn. Man forteller det tilbake på en måte som er tilpasset den man har fått det fra. Her lærte jeg mye av barne-TV-kulturen. Et veldig viktig prinsipp er at når en skal snakke om noe vanskelig så må en bruke enkle ord. Skal du snakke om noe enkelt kan du bruke vanskelige ord. For da er det læring i å skjønne det på en annen måte.» 

Har du møtt eller blitt inspirert av leger som du mener er gode kommunikatorer?

«Å ja! På medisinsk avdeling i turnustjenesten hadde vi en fantastisk lege som bed-side underviser. Han begynte alltid med å tegne hele pasienten i notatblokka. Han begynte altså med en beskrivelse av hele pasienten, gjøv ikke bare løs på det som var feil. Her lærte jeg noe om å se helhet. Han var så flink til å gjøre sykdom til en del av livet, en del av en helhet, ikke bare redusere pasienten med sykdommen til en case,» forteller Trond Viggo. 

«Sykdomstankegang er ofte å tenke begrensninger istedenfor å tenke muligheter. Det er alt for lett å tenke på det som ikke går bra. Jeg liker å fokusere på det som går bra, men her har legeyrket gjort meg verre. Vi fokuserer for mye på det som er feil, det som skiller meg (legen) fra deg (pasienten). Istedenfor å si at vi to er nesten like på alle områder bortsett fra et par små ting. Vi skal finne den lille tingen som skiller oss og så skal vi hjelpe deg med den. Det går helt fint å leve med den sammen med alt som er bra!»

Etter at Trond Viggo var ferdig med førstegangstjenesten fortsatte han med TV-produksjon som frilanser. Produksjoner som «Slå på hjul» og «4711» kom ut. I 1985 fikk han tilbud om å komme til Bergen for å lage teater. Stykket skulle hete «Plommen i egget» og handle om unge voksne og samliv. 

«Plommen i egget gikk i to sesonger. Kona mi begynte å studere psykologi, og så fikk vi barn nummer tre. På det tidspunktet ønsket vi oss bort fra Oslo og ønsket å bo i Bergen. Vi har bodd i Bergen siden.» 

Så alle de klassiske NRK-produksjonene, «Mens vi går og legger oss», «Halv-sju», «Kroppen» og «Nesten voksen» var gjort unna før du flyttet til Bergen? 

«Ja nå var det kapittelet ferdig, nå overtok familieprosjektet. Jeg visste ikke hva ellers jeg skulle drive med. Det var veldig frustrerende. Jeg begynte ved Universitetet i Bergen og skulle forske på forebyggende helsekommunikasjon. Jeg var en veldig dårlig forsker, hoppet for raskt til konklusjonene. Samtidig så jobbet jeg som bedriftslege på blikkvalseverket i Bergen. Der oppdaget jeg at de hadde utfordringer med mye kjemikalier i arbeidsmiljøet. Arbeiderne ble syke og sykdomsfravær var lagt inn i arbeidsplanen deres.» 

Var det her du «traff» den løsemiddelskadde karakteren din?

«Ja absolutt, han er med derfra.» 

Det er den eneste karakteren du har fått kritikk for. At du hengte ut de løsemiddelskadde?

«Ja, men ikke fra folk som var løsemiddelskadde selv, de syns det var veldig gøy.»

Du har over flere tiår spilt en rekke ulike komiske karakterer. Er det erfaringer fra legelivet, fra arbeidet med kommunikasjon eller pedagogikk for øvrig som har satt sitt preg på disse karakterene?

«Jeg liker å krype helt inn i en karakter, lage en fullverdig karakter.»

Så her handler det om å se helhet igjen?

«Ja, når en skal komponere en person, så må en lage den så fyldig at den ikke blir endimensjonal. Selv om jeg bare skulle lage en liten snutt av et menneske, så skulle det være et helt menneske. Mine personer kan du spørre om hva som helst, for de har et liv bakover. Komikken oppstår i det denne personen, med sine styrker og svakheter, møter virkeligheten».

Mens Trond Viggo forsket på forebyggende helseinformasjon ringte daværende barneminister Oddrun Pettersen. Hun ville at Trond Viggo skulle reise til Oslo og søke jobben som barneombud. 

«Barneombud, tenkte jeg.  Jeg hadde overhodet ikke noe forhold til barneombudet. Jeg drøftet det hjemme, reiste til Oslo, snakket med barnepsykolog-guru Magne Raundalen og ble overbevist om at det var dette jeg skulle!»

Hvor kom ditt engasjement for barn og unge fra?

«Det har vel vært der hele tiden. Da jeg var lærervikar ba jeg om de vanskeligste elevene, jeg holdt seksualundervisningen, ble trukket mot de som hadde det vanskelig og mot de vanskelige temaene.»

Arbeidet for barn og unges livssituasjon toppet seg i årene Trond Viggo var barneombud. Han stod utrettelig på for barn som ble født inn i hjem med rusproblemer, barn som ble mishandlet eller barn som hadde fått foreldre som ikke strakk til.

«Det er veldig synd på alle i det spillet der, men mest synd er det på barnet som kommer friskt inn i noe som er sykt rundt seg. Noen barn må reddes fra foreldrene sine for at det skal gå bra med dem.» 

Etter tiden som barneombud var legekarrieren til Trond Viggo definitivt over. Han hadde hoppet av en gren han ikke kunne komme tilbake på.

«Jeg var da så kjent at det var jobber jeg ikke kunne ha lengre, det ville bare blitt tull. Jeg kan ikke sette meg bak en legepult igjen nå.» 

Trond Viggo beskriver den neste delen av historien hans som den minst interessante. Han gikk inn i NRK-ledelsen, ble sjef for NRK2, kultursjef, programutvikler og etter hvert journalist i NRK.

«Jeg har etter hvert levd med tre hoveddeler i yrkeslivet mitt: kommunikasjon, artist og humorist. Inne i alt dette er det noe vitenskapelig, noe legeaktig og kunnskapsbasert.» 

Mitt siste spørsmål trekker linjene tilbake til “Kroppen” tidlig på 80-tallet. I «Kroppen» løp Trond Viggo rundt på en forstørret hodebunn, plumpet opp i store hårfollikler og ut sprutet store mengder talg. For sultne barneøye så det mer ut som om det var vaniljekrem han vasset rundt i. 

Hva var det egentlig? Var det vaniljekrem?

«Husker du det? Nei, vet du hva det var? Det var tapetlim, vann og gul latexmaling. Jeg liker ikke å tulle med mat.»